Stille på løkka.

Fotball-løkka i Henrik Wergelandsvei ligger der som en miniatyr av Nou Camp i Barcelona. Nedsenket i terrenget og kraftig oppgradert med kunstgress og nye mål.

Men løkka ligger der så altfor stille. Og det er ikke bare den løkka. Binger og løkker rundt omkring får være altfor mye i fred! 

Hvor ble de av - alle ungene som skulle ha løpt rundt etter en litt sliten lærball uten voksnes innblanding?

Organisert eller uorganisert?

Når jeg var ung - i skikkelige gamle dager sånn midt på 70-tallet - var det meste passe uorganisert.

Vi møttes på løkka så fort vi kunne etter skoletid. Så var det hjem til en kjapp middag og ennå kjappere lekser, før man fortet seg tilbake for kveldsøkta med fotballen og venner. 

Det første vi gjorde var å dele oss opp i to lag. Det gjorde vi selvsagt selv. Unger som deler lag er nådeløse. De beste ble valgt først. De dårligste sist. Tøft for de sjeler som blir stående igjen til sist.

Kræmerbanen på Dramsveien. Her herjet jeg med forsvarerne i sesong etter sesong. Nå ser det mer ut som om stormen har herjet.

Først i alt og tre corner straffe. Vennskapet. Ligge bak målet og prate skjit. Regnvær og gjørme og våte sko. Skrubbsår full av grus. Dribleseriene som Messi den dag i dag prøver å etterligne. Tre corner straffe. Straffekonk. Først i alt. Drama med kvinnelige tilskuere. Sol og bar overkropp. Myggstikk. Og seier. Og tap. Det ble vennskap av sånt. Og læring. Masse læring. Men det var den gang. 

Det var ingen trener som blåste i fløyta for oss. Vi måtte dømme selv. Vi måtte klare oss selv. Vi ønsket å klare oss selv. Og vi klarte det, selv om det ble en krangel i ny og ne. Og en og annen blodnese.

Den gamle fotballbanen ved Idrettsveien sliter også med å trekke folk. Og med folk mener jeg unger i fri dressur.

 

Hva med nå?

Ungene som skulle ha utfoldet seg med "uorganisert" fotball er stort sett organisert inn i fotballklubbene rundt om på øya, i Tromsdalen og på Kvaløya. Borte er kranglene og selvjustisen. Borte er ulik spilletid og spissing av laget. Borte er følelsen av å frigjøre seg fra foreldrene. Borte er følelsen av å ha en arena der de voksne ikke bestemmer. 

Tidligere TIL-trener Terje Skarsfjord skriver i et innlegg på hjemmesiden til Hålogaland Fotballkrets for en tid tilbake:

På løkkene fremtrer lederemner i miljøene der de beste og eldste påvirket de yngste. Den daglige fotballaktiviteten utviklet spillernes erfaring med utallige spillsituasjoner og hvordan de kan løses uten at trenere tolker situasjonene for spillerne. Spillerne må selv tolke spillsituasjonene og løse dem der og da. Erfaringslæring gjennom fotballspill time etter time, dag etter dag er grunnlaget for å bli en god spiller.

Tidl. TIL-trener Terje Skarsfjord

 

Fotballøkka i Fogd Dreyers gate var en sentral bane den gangen gatefotballen levde sitt lykkelige liv. I dag gror det av alt annet enn nye fotballspillere.

 

Sy-puter-under-foreldregenerasjonen.

Nå skal du som forelder stille til kamp og heie fram de unge håpefulle. Og ikke bare det. Du skal også stille på trening. Ikke bare nå og da. Neida - du får blikk og kommentarer om du ikke stiller på alt av treninger. Der skal man værsågod stå til treningen er over! I tillegg skal man selvsagt være tilstede og delta i den engasjerte heiagjengen på alle kampene, og gjerne heie litt på motstanderlaget også? Og man skal stille på dugnad. På alt av dugnader. Ikke som i gamle dager hvor vi som var utøvere selvsagt gjorde unna dugnaden selv. Vi losset fiskebåter med frossen fisk og bar gipsplater til den store gullmedaljen. Kanskje ikke til gullmedaljen, men til bygging av Stakkevollan. Penger inn i klubbkassen og ei fin økt med styrketrening. 

 

Løkka mellom OL Aunesgate og Petersborggata ligger øde, forlatt og forfallen. I angrepet er det kun ugress.

Hvorfor ble det sånn, og blir ungene våre bedre mennesker med all den voksne inngripen og all organiseringen?

Sannelig om jeg vet.

Men jeg tror ikke på at de kjappere blir selvstendige mennesker. Ikke tror jeg at de blir bedre fotballspillere av det heller. 

Uansett - det er i alle fall ikke barnas skyld!

Løkkegenerasjonen. TIL-gutan fra laget som rykket opp i 1985. De møttes til feiring av seg selv på fotballhistorisk aften i regi av Troms Fotballkrets på dagen 30 år etter at Bjarte reddet det historiske straffeskuddet på Meløøs mot et Moss med Nils Arne Eggen som trener. 

 

Del med dine venner