Herregud for ei kirke!

Jeg har hatt både gleden og æren av å være “hoff-fotograf” for 50-årsjubileumsboka til Ishavskatedralen. I forbindelse med lanseringen i mai i fjor ble jeg spurt om å si noen ord. Her kommer noen bilder og en liten kjærlighetserklæring proklamert fra alteret i kirka. 

ISHAVSKATEDRALEN. 

Fjellheisen ble offisielt åpnet i 1961.

Selv ble jeg født borte i Kræmerbakken i 1962.

I 1965 åpna Ishavskatedralen sine dører.

Tenk for ei formidabel forbedring av utsikta Fjellheisen fikk når kirka stod ferdig!

 

I 1969 ble utsikta fra byen til kirka enda bedre.

Tromsø sentrum ble ramma av en storbrann

som tok med seg nesten ”halve byen”.

Men kirka i Dalen er fortsatt den samme.

Den har vært den samme, modern kirka i alle disse 50 årene.

Det er vel ingen 50-åring i denne byen som får like mange beundrende blikk som jubilanten.

Den er både yndig og maskulin på samme tid. Så enkel og så røff, som arkitekt Hovig sa det til Nordlys like etter at den stod ferdig.

Sett fra byen skiller den seg ut fra alt annet der den står i enden av Tromsøbrua.

Går du opp i Dalen - mellom noen hus - får du kirka i rett vinkel mot vest.

Da er kirka er nesten gjennomsiktig.

Den er jo rett og slett en VÅT DRØM for en fotograf.

Brua, KIRKA og Tinden. Selveste klassikeren fra nord!

Jeg har sågar fått en billedbestilling fra hovedstaden på et skøyteløp inne i Tromsdalen. De ville ha med brua, kirka og Tinden – og skøyteløperen…

 

Det snakkes jo stadig vekk om lyset når man er i kirka.

Jeg har nok et litt annet forhold til dette lyset.

Å fotografere er jo å tegne med lys.

Og det er jo alt lyset som gjør denne kirka så foto-vennlig.

Når morrasola kommer skarpt inn fra Tinden og ned gjennom dalen - gjennom mosaikken og kaster alle regnbuens farger inn i kirkerommet.

Hvordan inntrykket blir noe helt annet når kvelds- og midnassola kaster sitt knall oransje lys over øya og inn gjennom glassveggen mot sundet.

I gråvær - hvor lyset inne i kirkerommet er hvitt og nøytralt.

Når kirka er lyssatt i blått i forbindelse med diabetesdagen.

Når den er lyssatt her inne i kirkerommet i forbindelse med konserter.

Eller når den rett og slett har originalbelysningen på.

Eller - som i påsken - hvor alle i menigheta har hvert sitt levende lys.

En fotografs våte drøm!

Kirka rommer - som 50-åringer flest - en og annen hemmelighet.

Visste du for eksempel at organisten har sladrespeil på orgelet?

Visste du at det er stang og speil for ballettdansere i kjelleren?

Eller at det er instrumenter og øvingsrom for et tungrockband rett under alteret.

Eller at når kirka må evakueres - så skal presten - som det står på en jukselapp bak alteret:  …”med rolig men bestemt stemme i mikrofonen:

Vi må forlate bygget!”

Eller at kirka er ett av seks bygg som har fått Norges høyeste utmerkelse innen arkitektur, Houens Fonds Diplom. Kirka som fikk så mye kritikk av menigheta i begynnelsen. Men man vænnes, som vi sier.

Nå scorer Ishavskatedralen høyt på symbolikk, og den er et ikon for byen.

Jeg har ei lita historie som sier litt om kor raus denne kirka også kan være:

Visste dåkker at kirka har hatt begravelse uten at kirkeklokken ringte?

Han Julio bodde rett her nede i gata. Han jobba ofte til sent på natta på Jonas i kjelleren på SAS-hotellet. Hver søndag ringte klokkene rett bak soverommet til Julio. Ja du kan jo tenke deg selv - etter nattevakt.

Han ble syk og døde så altfor tidlig, han Julio.

Men han hadde et siste ønske;

- Kan æ ikkje slippe kirkeklokkene denne ene gangen?, bad han.

Det ønsket fikk han oppfylt. Så raust og storsinnet kan det gjøres!

Vi i Tromsø er veldig glade i - og stolte av - kirka i Dalen.

Kirka bør også være kokfornøyd med plasseringa ho har fått.

 

Sentralt i Tromsdalen oppe på kanten står ho og passer på både folkan, båtan og byen.

I forhold til folketall må denne kirka være en av de mest fotograferte kirkene i verden. Og jeg har nok vært med på å holde oppe akkurat det snittet. 

 

Del med dine venner