Sissel møter Sissel, og jeg sitter og ser på.

 

Sissel Kyrkjebø er i byen. Selveste Sissel Kyrkjebø. Du vet ho som kom ridende inn på isbjørnen under OL-åpningen på Lillehammer og sang OL-hymnen. Hun er på Tromsøbesøk for å promotere julekonserten sin på The Edge i desember. Kollega Sissel Wessel-Hansen skal møte henne. Jeg sniker meg med uten at sjefen vet om det. En selfie med Sissel Kyrkjebø kan jeg ikke la gå fra meg. Man vet jo aldri når man kan få bruk for en god superkjendis-selfie.

Journalister fra alle byens mediehus stiller. Vi møter journalisten fra iTromsø i foajeen. Han påstår at han har stilt alle spørsmålene, så vi trenger ikke gjøre intervjuet. Jeg er glad vi har Sissel på saken. Etter at vi er ferdige skal hun til NRK. Sissel tar seg god tid. Det samme gjør Sissel Kyrkjebø. Damene er på omtrent samme alder og de har mye å snakke om. Jula og musikk, selvsagt. Men også om tenåringsdøtre og det å handle fisk fra båten ved brygga.

Det flires mye rundt rundbordet innerst i restauranten på The Edge, og det flires hjertelig. I bakgrunnen sitter han som styrer og steller slik at Sissel kan levere best mulig. I kulissene rusler ansatte med årvåkne blikk. De litt eldre gutta med lange blikk.

Sissel stiller i en blå bluse. Jeg tipper silke. Blusen står godt til blåfargen i øynene hennes.  Den spiller fint i dagslyset som kommer ned fra takvinduet over hodene våre. I halsen henger en diamant på et tynt kjede. Håret er stripet og farget og tilforlatelig rufsete. Du vet sånn rufsete som ikke kommer av en heftig natt mellom lakene. Damene tar en runde om ettervekst og flirer mer. Diamantringen på fingeren glitrer om kapp med de så godt som kritthvite tennene hennes. I ørene har hun små sølvkuler. Stemmen fra Vestlandet holder godt.

Jeg fotograferer litt mens de prater og flirer og peiver med armene og flirer igjen. Det går fra latter til alvor under praten. De reflekterer over halvveis i livet og julas gleder og sorger. Ved siden av bordet står en kul veske med en ukul plastpose stikkende opp. Sissel spør om hun skal skifte skjorte slik at det blir litt forskjell fra bildene til iTromsø.

Dama er proff til fingerspissene som er befriende fri for neglelakk. Eller er det et syltynt lag med rosa? Hun henter fram noen varianter fra posen, eller rekvisittlageret som hun sier, og flirer. Vi blir enige om den lyse silkeskjorten, selv om den har blitt litt krøllete i plastposen. Den er litt julete, og krøllene spiller minst like fint med overlyset som den blå gjorde.

Sissel og Sissel har vært gjennom lista med spørsmål og svar og vel så det. I løpet av timen var Espen Lind var nevnt. De gjorde en låt sammen, og videoen hvor unge Lind  klenget seg på Sissel skapte en viss furore her på berget. Island, Sverige og Danmark nevnes også. Og Placido Domingo, superstjernetenoren hun samarbeidet med flere ganger. Og Titanic, Josh Groban og rapperen Warren G. Listen til sopranen er vanvittig lang, og Ridderen 1. klasse av St. Olav Orden har levd liv på sine 47 første år.

Sissel ble stjerne allerede som tenåring, og hun har vel egentlig vært der siden. I rampelyset. Gift og barn. København. Skilt. Oslo. Ny mann. Dama har levd og opplevd og oppfører seg deretter. Ingen nykker. Bare varm og blid. Hun snakker mye. Hun liker Tromsø, folkene og naturen. Jeg liker henne tilbake.

Jeg får tatt bildene til artikkelen av, om og med Sissel med hotellets lysekroner som bakgrunn. Sissel vender seg litt hit og dit. Jeg ber henne være alvorlig på noen bilder, men hun sliter med det. Hun smiler mye og flirer så høyt som bare Bergensere kan. Og med den stemmen er det helt greit.

Til slutt sniker jeg meg en selfie, og vi diskuterer hvor kameralinsa på telefonen sitter. Hvor vi skal se. Vi ser litt hit og litt dit. Og litt i linsa. Og vi flirte mer. Nei, dette var stas. 

Takk for den, Sissel!

Del med dine venner