En rose forlater Tromsømarka.

Går du på ski i Tromsø?

Send denne dama en varme tanke! Nå går hun fra skispor til blomsterjord.

I åtte år har Mette Rolstad satt seg i tråkkemaskinen grytidlig for å lage de lekreste skispor på toppen av Tromsøya. Nå går hun ut av sporet.

Mette har sagt opp jobben i kommunen for å dyrke det hun egentlig er utdannet til. 40-åringen er gartner.

- Nå satser jeg på det grønne liv, forteller Mette. Nå blir det "Rolstad Hagedesign" fra slutten av april, sier hun. Jeg satser på å hjelpe privatpersoner, borettslag eller bedrifter med det grønne. Plantevalg, fargevalg, bed og beskjæringer, nyplanting, plantevalg og krukker, smiler Alta-dama. I sommermånedene blir jeg å samarbeide med "Nygård Hagebruk" på Kvaløya. På sommeren får jeg nok å gjøre, sier Mette. Håpet er at det blir nok å henge fingrene i på vinteren også. Det blir litt vikarjobbing hos "Kvaløyrosa" på Kvaløysletta også, men jeg satser på at det er noen flere som også har bruk for mine grønne hender, smiler hun optimistisk. Det er jo mange grønne inneanlegg i Tromsø som trenger stell.  

En vanlig arbeidsdag i tråkkemaskinen starter før de fleste av oss har begynt å slumre til vekkerklokka. Dagen starter med fordeling av oppgavene på Slottet klokka 07:00. Klokka halv åtte er maskinen i gang.

- Vi har fire maskiner i kommunen, forteller Mette. En på øya, en i Kroken, en i Tromsdalen og en på Kvaløya. Jeg starter som oftest mot sør fra Tromsøhallen. Førsteprioritet er lysløypa, forklarer hun. Skistadion, Charlottenlund, Workinmarka skole, Prestvannet og forbi Åsgård og Karmelittklosteret til Bak-Olsen, Fagereng og Tromsø Museum i sør. Deretter går det samme vei tilbake og nordover til skibrua på Dramsveien, Grønnåsen og skihytta til UNN og Hamna helt nord på spissen av Tromsøya, sier Mette. Vi er også innom hoppbakken i Grønnåsen og konkurranseløypene og hundeløypa litt nord på øya i løpet av uken. I tillegg prøver vi å etterkomme ønsker fra skoler og barnehager som skal ut på tur, forklarer hun. 

Hva med bredden og dybden på sporene?

- Maskinen har stilt inn hvordan selve sporene skal bli seende ut bak maskinen. Vi har fått klar beskjed om akkurat det: ALDRI RØRE KNAPPEN!, flirer hun.

Utfordringen til sjåførene av tråkkemaskinen er folk i løypa.

- Det er mye folk i løypa fra tidlig morgen, sier Mette. Antallet har økt veldig de årene jeg har tråkket. Jeg er jo redd for å skade noen med maskinen, sier hun. mange kommer i god fart, og det er ikke plass til så mye på sidene når jeg kommer kjørende. De værste kan være ungdommen som holder høy fart og svinger av i siste liten. Oppfordringen min får være at de ser meg i øynene og ser hvor jeg peker. Jeg prøver å peke hvor folk skal stille seg til jeg har fått passert, forklarer hun. Det er det tryggeste for begge parter!

Mette får stort sett smil og tommel opp for jobben hun gjør, men det er noen faste som aldri smiler, smiler hun.

 

 

Mette synes det er en flott jobb, men merker det på kroppen etter åtte år med risting.

- Det er vibrasjoner og støy hele dagen. Jeg begynner å merke det i både skuldre, fingre og knær. Hørselen får også kjørt seg, sier hun. Det skal bli greit å holde på med blomster og busker nå. De bråker og rister ikke så mye, smiler hun.

Dukker det opp noen pussige situasjoner ute i skogen?

- Turistene som aldri har hatt ski på beina står for de festlige innslagene i løypa, forteller Mette. Voksne folk som faller som fluer på flatmark. De er ikke født med ski på beina, for å si det sånn. Jeg har også møtt utlendinger som har gått seg litt bort og ikke vet helt hvor de er, smiler hun. Ved "Sinsenkrysset" var det et utenlandsk par som husker at de gikk forbi "the big lake", men de ante ikke hvordan de skulle finne veien hjem igjen. Jeg fikk dem i sporet som tok dem trygt hjem igjen.

Mette avrunder med en hilsen til byens skigåere. - Tromsøfolk i Tromsømarka er hyggelige folk!

 

Del med dine venner