Ole Vegar Andreassen

Min gode venn Ole Andreassen forlot oss natt til onsdag. 

Det er så ufattelig trist at jeg vet ikke om jeg klarer å finne ord.

Ole ble syk for snart ett år siden. Kreften hadde tatt plass i kroppen hans, og det skulle vise seg at det ikke var mulig å fjerne den. Jeg likte å tro at jeg var en av hans beste venner, men det tror jeg alle som kjente Ole tenker. Han var flink å inkludere og engasjere seg i folk han hadde rundt seg.

Med sitt store hjerte åpnet han dørene i sitt hjem i Tromsdalen for alle sine venner, og han hadde mange. Hjemmet hans gikk under navnet ”Klubbhuset”, og der serverte han pølser i lompe eller brød med masse tilbehør. Han var ikke den store gourmeten, men han hadde alltid plass til menneskene.

 

Jeg husker Ole fra ungdomstiden. Han drev med både langrenn og fotball, og byen var ikke større enn at alle som drev med idrett kjente til hverandre.

TUIL var klubben i hans hjerte, og det har det vært i alle år siden. Han ble daglig leder i TUIL etter sin aktive karriere. Ufattelig mange timer ble lagt ned på Bellevue, hvor han hadde kontoret sitt. TUIL og Ole har fulgt hverandre tett i alle år. Klubbvimpelen på balkongen hjemme hos Ole vaiet alltid i rødt og blått når TUIL hadde kampdag. I høst inviterte klubben Ole og hans samboer Tove til Oslo for landskamp.

 

Ole fortalte meg alltid at han ikke hadde behov for å stikke seg fram. Han ønsket helst å bevege seg under radaren. Men søker man i lokalavisenes arkiver finner man ut at det ikke stemmer helt, dette ønsket om å bevege seg under radaren. Som TUIL-leder var det selvsagt en del av jobben hans å stikke seg fram på vegne av klubben. Men også på privaten dukket engasjementet opp over radaren.

Jeg husker at jeg tok et bilde for Nordlys av en ung Andreassen i Telegrafbukta. Bak et stort laken dro han buksa ”ned” og oppfordret kommunen til å bygge toalett for badegjestene. Den dag i dag står toalettet i Bukta.

Ole har også lagt ned et stykke arbeide for å få bort skytebanen inne i Tromsdalen, hvor han nesten daglig gikk turer på ski eller på beina med bikkja og samboeren. Vil tro at ”myndighetene” også her gir Ole medhold til slutt, og gjør det både trygt og stille for de som ønsker fredelige turer i den sentrumsnære perlen som Tromsdalen er.

 

Tromsø Survival & Dance er en gjeng menn som fant sammen i gymnastiden tidlig på 80-tallet, og gjengen har holdt tett sammen siden den gang. Jeg er så vanvittig heldig å få lov å være en del av den gjengen. Her hadde Ole en sentral plass, selv om strukturen i gjengen er flat. Ole var flink og ryddig med økonomi og hadde alltid en stor finger med i budsjettene for den årlige gutteturen. Hver høst legger gjengen ut på tur, og i høst var det klart for tur nummer 30 på rad. Det store spørsmålet var om Ole klarte å komme seg med på turen.

Til oss alles STORE glede trosset Ole sykdommen som stadig gjorde han svakere. Han klarte å bli med. Gliset gikk nesten rundt på både han  og oss når han landet på flyplassen i Split i Kroatia.

Han valgte å stå over den mest strabasiøse delen av turen i alpene, men når han stupte fra båten vi hadde leid i Kroatia var det et lettelsens sukk blant oss alle. Han klarte det.

Ole var også sentral i en annen kompisgjeng. Den gjengen som deler interessen for fotball. Foran landskamper, kamper i Champions League og under de store mesterskapene tikket det alltid inn en SMS fra Ole. ”Kamp i kveld i dalen. Du er hjertelig velkommen”. Den siste kampen ble Norge – Ungarn 12. november.

Tilbake til årets guttetur. Ole likte å ha kontroll på ting, men i år gikk vi bak ryggen hans. Gliset gikk rundt og øynene var på vei ut av skallen da ”fotballgjengen” trampet inn på restauranten vi hadde booket for kvelden i Trogir i Kroatia. Det ble noen fine dager med smil, latter og gode samtaler.

 

Ole jobbet det siste tiåret i Dagens Næringsliv. Han satte stor pris på arbeidsplassen, og de satte minst like stor pris på han. Som leder av Tromsøkontorets salgsavdeling fikk han etter hvert ansvar for alle salgskontorene i landet. Omtrent samtidig som kreften ble oppdaget fikk Ole tilbud om sluttpakke eller jobb i hovedstaden. Han valgte sluttpakken. Flere av hans kolleger har vært i Tromsø i høst og besøkt han i naustet i Ersfjorden. ”Naustet” har vært familiens fritids- og feriested i alle år, og Ole og samboeren Tove har tilbragt det meste av tiden der dette siste året. I slutten av august samlet han over tjue av sine beste venner til storfest i naustet. Innlosjert på Ersfjordbotn brygge på sommerens varmeste helg ble det båtliv, fjelltur og latter hele helgen gjennom. Ole hadde lagt ned masse energi for å gjøre helga minneverdig, og det ble den. Som han skrev i en sms etter helga til alle som hadde vært der; ”Takk for en super helg - kjære bestevenner – det var fantastisk! Det var 100% sånn jeg ønsket det”.

 

Det at Ole gikk bort så altfor tidlig minner meg igjen på at det er her og nå det skjer.

Det er her og nå det må leves.

Hvil deg nå, kjære Ole. Vi dukker opp hele gjengen etter hvert!

Del med dine venner