Mørketid? Neida!
Etter en time på benken hos kiropraktoren i dag tidlig trengte jeg en liten pause. Her kommer pauseunderholdningen.
Jeg tok den vonde skuldra med meg i bilen og siktet piggdekkene opp byens bakker mot Prestvannet. En svingom innom et av byens vakreste bygg blir aldri feil. Alfheim med sine store vindusflater speiler seg i det varme lyset i 7,5 kalde grader.
Ved toppen av Conrad Holmoesvei svingte bilen inn på i en avkjørsel. Guloransje farger i sør og et dus rosaskjær over Fjellheisen i øst.
Prestvannet er meldt, og Prestvannet skal bli. Klokka like før halv tolv var jeg nede vad vannet. Skispor gikk stille fra sør til nord og tilbake, men ingen levende sjeler var å se der ute. Jeg pikket tåa gjennom snøen, og den ble våt. Jeg valgte å holde meg på land. På stien bak meg kom TIL-legen Jorid Degerstrøm stakende på ski. Også hun valgte land foran vann.
Tilbake ved bilen igjen. Varmen i lyset stiger mens tempen synker.
Det gule (eller er det oransje) økte på i styrke, og jeg la forhjulene ned Langnesbakken. Jeg fulgte etter med bakhjulene og meg selv. Nederst i bakken var valget enkelt - jeg la han mot sør.
Skuldra var glemt og bilen var på vei mot sentrum igjen. Rundt sydspissen kom blinkelyset mot høyre tikkende på. Nede ved starten av den nye stien rundt fjæra kom en ung mann fra Asia med kamera og øreplugger ruslende forbi. Jeg valgte meg Tromsøpalmen som stod og svaiet i vinden.
Det skjer et eller annet med meg når været kommer i mot. Jeg får meg ikke til å gå inn på kontoret før jeg må. En svipptur ned mot Hålogaland teater kan vel ikke sjefen si noe på. Det tar noen få minutter ekstra.
Tilbake i redaksjonen kom selvsagt spørsmålet fra sjefen; Hvor har du vært? Her er svaret, boss.
