Mistet eller funnet.

En morgen jeg kom til jobb så lå den der. Helt alene - halvt nedsnødd.

Slik lå den og prøvde å få kontakt med eieren.

 

Jeg løftet den forsiktig opp og la den pent på murkanten. Der lå den i fire dager.

Den femte dagen lå den ikke der. Den var falt ned. Nå lå den halvveis under isen - frosset fast.

En uke senere klarte jeg fortsatt ikke få denne lua ut av mitt sinn. Jeg sparket den løs, bar den inn og la den til tørk. Nå er den tørr og fin igjen, men den kunne nok hatt godt av en runde i vaskemaskinen.

Dypfryst og kald ventet den fortsatt på sin eier.

Du har sikkert mistet noe du har kjært, du også. Hus- eller bilnøklene. Skinnhanskene. Fotballen på løkka. Sykkelen som stod ved inngangsdøra. Barnevogna. Eler bare småen sin kosebamse. Disse tingene - uavhengig av pris – som har blitt kjære og nære ting i hverdagen.

Ofte kommer jeg over ting folk har mistet når jeg rusler rundt i byen. Denne gangen var det favorittlua til noen.

Finnes det et sted hvor jeg kan komme i kontakt med eieren?

Tørr, varm og fin, og klar for eierens kalde hode.

Ja, selvsagt gjør det det! Det finnes en gruppe på Facebook som heter ”mistet/funnet Tromsø”.

Her burde ”alle” vært medlem, men gruppen er lukket og har bare 1545 medlemmer.

Selv kjenner jeg det litt i magen hver gang jeg kommer over ting som er mistet. Det trenger ikke være de store, dyre tingene. Bare noe man skjønner at noen savner. Og det gjør det jo som oftest. Ellers ville det sikkert gått rett i søpla.

Når sykkelen har blitt borte i løpet av natta. Noen ungdommer tok ”snarveien” til byen med din sykkel. Du finner den aldri igjen, men en tilfeldig forbipasserende ser sykkelen i grøfta. Et mobilbilde rett på nett, og vips – eieren kan komme og plukke opp sykkelen dagen derpå.

Her er den hos sin nye "eier" klar for tilbakeføring til sin rettmessige eier. Ta kontakt!

I papiravisa  har vi en liten spalte for tapt eller funnet, men færre og færre leser aviser på papir. Spalten burde kanskje vært hentet inn avisen på nett også? Eller har vi kommet dit hen at vi gir faen i om ting blir borte? Kjøper vi bare nytt når noe blir glemt eller mistet? Idrettshallene med sin gjenglemtkasser kan tyde på det. De bugner over av treningsutstyr av beste sort, og de blir verken savnet eller hentet. Dessverre!

 

Er jeg inne på noe, eller er dette fossile tanker fra en svunnen tid?

Hører GJERNE din mening!

Del med dine venner