Magne (62) er høy på kontoret.

Kontoret er ca. 2 kvadratmeter.

Det ligger 40 meter over bakken.

Det er ikke heis, men stige. Rett opp.

Magne Nilsen fra Mandal i Kåfjord har vært kranfører i 35 år. Nå sitter han og snurrer rundt med byens beste utsikt.

- Man ser jo nesten til Skjervøy i nord og Finnsnes i sør, flirer den spreke 62-åringen oppe i kranhytta. Magne løfter tunge ting på ved de nye studentboligene som Studentsamskipnaden bygger nord på Dramsveien i Tromsø.

 

Jeg klatrer meg opp – trinn for trinn. Etter 144 trinn er man oppe på toppen. Der åpner Magne døren til kontoret med sitt varme smil. - Velkommen!

Utsikten er utrolig fin. Man ser hele veien både nordover og sørover øya.

– Om så kor langt, som Magne sier det.  – Og det er masse tid til å nyte det, smiler han.

Høydeskrekk passer seg dårlig i denne jobben. På vei opp var vindstyrken 7 meter pr. sekund. Ikke all verden, men alle sekundmetrene føles på kroppen. Magne har vindmåler helt på toppen.

Når det nærmer seg 14 m/sek. blinker det i den oransje lampa på den lille datamaskinen i kranhytta. Ved 24 m/sek blinker det rødt. Da kommer alarmen også pipende.

– Da nærmer vi oss grensen for stopp i kjøringa, sier Magne. – Jeg har kjørt krana i 30 m/sek. Det er ikke tilrådelig, smiler han.

Det er selvsagt ikke plass til toalett i den lille kranhytta. – Det gjelder å være forsiktig med kaffe, smiler Magne. – Man får selskapsblære i denne jobben, flirer han. Og må man, så må man. Da er det bare å klatre ned, forteller han.

Armen på toppen av krana er 50 meter. Den løfter max. 8 tonn når vekta er på den innerste tredelen. Ute på tuppen klarer den 2,45 tonn. Vekta nede er 70 tonn med betonglodd. Det holder krana stødig. Bak på armen oppe er det 14 tonn med lodd.

Magne har aldri opplevd ubehagelige hendelser i krana. – Jeg kjenner folk som har omkommet ved at krana har veltet, sier Magne stille. – Jeg sjekker alltid nøye at alt av bolter og låsesplinter er på plass når krana er ferdig montert! - Alle delene har en misjon. Alt må være på plass, sier den rutinerte kranføreren.

Over walkie-talkien hør vi gutta på bakken: - Litt ned. Stopp! Perfekt!

Magne løfter på plass en enorm armeringsmatte til betongarbeiderne der nede med centimeterpresisjon.

- Jeg har alltid godt vær på kontoret, forteller Magne. – Selv på kalde vinterdager sitter jeg i t-skjorten her inne. Da har de det verre, de som jobber ute på anlegget. – Men man blir litt alene på jobb, sier han. Da er det godt å komme ned til lunch på midten av arbeidsdagen.

Det lille displayet i hytta viser alle data Magne trenger for å utføre jobben. Hvor langt ut løpekatta er. Hvor langt ned det er fra lasten som henger der og til bakken. Vekten på løftet som henger i kroken. Vindstyrken. – Her får jeg all den informasjonen jeg trenger, forteller kranføreren.

I hytta henger det en kikkert. Kranen styres med to joysticks. Kommunikasjonen med gutta på bakken foregår via walkie talkie. Trådløst selvsagt. Magne trenger begge hender til å operere maskineriet. Det henger også tabeller over hvor mye vekt han kan ha hvor langt ut på armen. Eneste minus med jobben er varme sommerdager.

– Det kan bli fryktelig varmt her inne, sier Magne. – Fordelen er at det er varmt på kalde vinterdager også, flirer han.

Jeg starter nedturen – step by step.

 

 

 

Del med dine venner