Lunch med lys.

Nå gjenstår det kun en liten uke med solstråler før mørketiden kommer og tar oss.

Jeg satte meg i bilen og lot den rulle meg til Telegrafbukta.

Tenkte det var en kjekk plass for en forsinket lunchpause.

For en lunchpause det ble.

I løpet av en time forandret lyset seg bak fjellene i Malangen og på Kvaløya flere ganger. Hunder med sine eiere kom ruslende forbi langs etter den flotte stien som går langs fjæra rundt hele sydspissen av Tromsøya.

Turister og lokalbefolkning med sine mobiltelefoner prøvde å fange solnedgangen og fargene. En ung dame hadde kamera på stativ og sekken full av linser. Hun prøvde nok å heve kvaliteten på sine bilder.

Skyene fløy sakte avgårde som rosa sukkerspinn. Sølepyttene hadde endelig fått sin hinne av is på toppen, og fjellene mot vest fikk sine etterlengtede solstråler.

Bølgene skvulpet dovent inn over fjæresteinene. Den ene foran alle de andre, og slik fortsatte de å ligge foran å dra hver sin gang inn i fjæra. Nesten som i et lagtemporitt holdt de på. I alle fall så lenge som jeg var tilstede.

Tre franske studenter plagdes litt med sine selfier i motlyset. De fikk tilbud om å bli tatt bilde av, og takket gladelig ja. Mine nye Facebookvenner fikk sitt bilde og en kjøretur tilbake til sentrum. Tenker det gjorde godt for kalde føtter.

I sør kom skyene sigende inn foran fjellene. Fargene begynte å falme, og det gikk fort mot en mørkere ettermiddag.

Om du har muligheten til en lunch i det fri, så gjør det.

Hva med matpakka?

Den glemte jeg helt å spise.