Juni-minner med italienske damer, en tung motorsykkel og et spionskip.

Nå som sommeren er over (om sånt kan kalles sommer) og tåka slåss med regnet om å treffe Tromsøværingene først på morrakvisten er det tid for et kjapt tilbakeblikk på JUNI.

Den første torsdagen i juni smalt han til med kjolevær. På benker og kirketrapper slo folk seg ned og slukte solstråler som og det skulle være siste gang sola var her. Og det var det jo nesten...

 

Litt internt, men samtidig viktig for både Tromsø og landsdelen. Anders Opdahl gir seg som sjefredaktør i Nordlys. Helge Nitteberg stod klar til å overta, og i kantina fikk de ansatte meddelt gladnyheten 2. juni.

 

 

Den tredje juni startet jeg jakten på byens taggere. Du vet de som løper rundt med spraybokser om natten og griser til vegger rundt om. Er litt usikker på om jeg traff de som sprayer, men jeg synes uansett det noe å bry seg om for alle oss som bor i Tromsø. De "utsmykker" tross alt vårt felles byrom.

 

Søndag 5. juni gikk de i gang med å henge opp hanen til Marit Bockelie og Isabel Ferreira. Du husker den som kommunen først nektet å godkjenne. Den som ikke passet inn i områdets estetikk, som vi kan se på bildet.

 

 

Mandag 6. juni ble jeg en smule motløs. Nysnø på Tinden. Vi har opplevd det før, men likevel. Trøsten var at hestehoven stilte i gult oppe på Rambergan.

 

 

Første gangen jeg skvatt av den nye utsmykkingn på Aunegården var i Juni. Og det skulle komme mer. Et nytt skilt over 2. etasje var på vei, og alt var godkjent borte på fylkesbygget. Men kanskje er det like ille at huseieren over gata utsmykker med snøskyfler, ugress, rot og skrot?

 

Juni ble også starten på en serie innlegg fra Prestvannet midt oppe på Tromsøya. Her er et av de første bildene fra den serien.

 

10. juni mønstret jeg på som matros på cruiseskipet Viking Sea på Prostneset. Jeg vasset i 230 meter luksus sammen med ansatte og gjester ombord. Noen timer senere mønstret jeg av på samme kaia - uten å ha seilt en eneste nautisk mil. Men det var uansett en opplevelse, og turen var egentlig akkurat passe lang.

 

Under Sandnessundbrua ramlet jeg over denne rakkeren som var på bobil- og sykkelferie i nord.

 

Marjata på vei sørover gjennom Sandnessundbrua i Tromsø. Skipet er Norges desidert mest verdifulle etterretningsressurs, og ifølge flere amerikanske kilder en av de viktigste brikkene i USAs nye arktiske spionnettverk. På toppen av skipet ser vi seks av de ni hvite radardomene som fyller hele skipets toppdekk. De skjuler avansert overvåkningsutstyr.

 

Midt i juni fikk jeg gleden av en smugtitt på Hålogaland Teaters forestilling med skuespiller Kristian Fr. Figenschow som forfatteren, filosofen, fjellklatreren, poeten, humoristen og miljøverneren Peter Wessel Zappfe. Regissør og dramatiker Lennart Lidström gjenforenes med Kristian i denne forestillingen hvor humor og nattsvart tragedie går hånd i hånd. Kristian har siden den gang rullet terninger til 5 og 6 for sin innsats. I intervjuet jeg hadde med Kristian sa han blant annet: - Det er en skam hvordan kommunen har behandlet denne byguten! Kommunen har ikke gjort en dritt for denne ”verdensberømte” Tromsøgutten! Ikke så mye som en veistubb! Forestillingen ruller og går på HT for tiden.
Peter Wessel Zappfe bodde i Storgata 42 i Tromsø. Du vet det huset hvor Roald Amundsen bodde når han besøkte Tromsø. Bygget huset også den populære restauranten Peppermøllen fra 1972. I underetasjen begynte eventyret med å spise ufesk. Altså den fisken som gikk over ripa og i havet fra fiskebåtene langs kysten i nord. Sepp Perger kom med breiflabb, pigghå, akkar, lodde, håbrann og steinbit på restaurantbordene i "Fiskekrogen". Nordens Paris, og siden har de vært der. I 1975 åpnet ”Abboteke” bar i 2. etg. Når Thons tok over i 1981 ble Fiskekrogen lagt ned. I 1984 overtok Le Mirage lokalene. Det ble lagt ned i 2009, og byen mistet et av sine mest populære vannhull.
Leonardo Lustig har ankommet Tromsø med to italienske damer i bagasjen. Damene er en gave til Tromsø og fant sin plass ved KulturHUset i byen. Når jeg møtte Lustig glattet og vasket, ja rett og slett freshet opp mor og datter. Vi diskuterte plassering av damene. Vi var enige om at de hadde fått kremplassen i byen oppe ved Rådhuset i Grønnegata, men planen er vel at den skal få seg en plass via noen kloke hoder oppe på Rådhuset som vet hvor den vil gjøre seg best. Nå vet jeg ikke hvor damene har tatt veien.

 

Ved lunchtider den 24. juni åpnet han der oppe kranene på full gjeiping. Det har stort sett regnet i Tromsø denne sommeren, men akkurat denne dagen fikk paraplyene virkelig kjørt seg.

 

Oppe i Kirkegårdsveien over sentrum av Tromsø kom jeg over en gatekunstner i arbeide. Vil tro det var på sin egen garasje damen malte fram sitt lille kunstverk. Noen dager senere var verket ferdig og klart for forbipasserende.
Jer blir så glad når de kommer rullende på sine gamle klenodier langs veiene. Veteraner på to eller fire hjul hvor eieren har lagt ned masse sjel og minst like mye arbeide i sine doninger. Her representert med en Honda med gullvinge.

 

Krysset. Selveste krysset ved Kirkegårdsveien/Alfheimveien. Dagene gikk. Det gjorde ukene og månedene også, for ikke å si året. Men de ble ferdige til slutt, og siden ny asfalt kom på plass har kritikken stilnet. Trafikken ruller fint både opp og ned, og syklene har fått seg noen meter som er forbeholdt dem. Det som er litt pussig er at nå graver de igjen i krysset. Like etter du kommer inn i Alfheimveien er de i gang. Det kan se ut som fortauene og kantsteiene får seg en oppgradering, men jeg undres hvorfor det ikke ble tatt i samme slangen. De hadde som sagt et år med anleggsarbeider i krysset å gjøre det også på.

 

I indre havn løftes en båt opp av vannet. John Christian Johnsen i Tromsø Roforening innser at det er over. Trebåten med plass til seks roere og en cox har tatt sitt siste åretak, fortalte John Christian. Baugen er råtten, og bordene er sprukket. Nå er det ikke mer å reparere på, sa han. Om det ikke kommer inn midler til ny båt er det stor fare for at regattaen i indre havn i Tromsø endte opp med å arrangeres 64 ganger.

 

En uke før Tromsø-gutten Roger Michalsen fylte 60 år kom gaven han hadde gitt seg selv. En Harley-Davidson Ultra Limited til rundt en halv million. Jeg spurte han om det var full 60-årskrise? Roger flirte. - Nei, det er når du kjøper en Ferrari at det er krise. Dette er pur 60-årsglede!

 

På månedens siste dag ble Sverre Kjelsberg begravet fra en fullsatt Elverhøy kirke. Som kollega Sissel Wessel-Hansen skrev det i artikkelen fra begravelsen: Det ble et følelsesladet og takknemlig farvel med familiemannen, rockeartisten, musikeren, TIL-supporteren og det politiske mennesket og teatermannen Sverre Kjelsberg, som døde 18. juni i sitt eget hjem, 69 år gammel. Sverre ble begravet på Tromsø gravlund.

Hvil i fred, Sverre!

 

Del med dine venner