Eventyrlandet.

Mørketiden er over for denne gang.

Nå er det sol, snø, appelsin og kvikk lunsj som gjelder.

Jeg snøret på meg truger og labbet ut i villmarka. Ja, villmark og villmark. I alle fall ut i Tromsømarka, og der var det helt villt. Og ganske så vakkert.

Ved skistadion oppe ved Tromsøhallen tok jeg fatt på skogens lune hi. Sola stakk gjennom skydekket og kastet sine skarpe stråler inn over tretoppene. Ingen mennesker, annet enn en og annen skiløper var å se, men de holdt seg i de nytråkkede løypene. Utenfor løypene var det stille. Helt stille.

  Det var som å rulse i et postkort fra Aune forlag. Det var bare en hest med slede og bjeller og selveste nissen som manglet. Og en hare og en rev, selvsagt.

Et lite stykke nord for Tromsøhallen krysset jeg lysløypa. En svak motordur kom i mot fra nord. Det var selvsagt råkkemaskinen til kommunens Bydrift. Hvem andre. Jeg stakk ut tommelen og prøvde å få haik, og jaggu stoppet den ikke.

Maskinen tok oss sørover til Charlottenlund. Et tre lå over løypa. Det hadde ikke tålt vekten av den tunge snøen, men medbragt motorsag gjorde jobben. Skiløypa ble åpen og trygg igjen. Og sporene er som vanlig nypreppa og klar for både ski, føtter og en og annen sykkel.

 Etter å ha blitt satt av ved Tromsøhallen var det Grønnåsen kirke som stilte seg foran kameraet. Hva annet gjør man enn å fyre løs. Vi ønsker vel alle å ha et godt forhold til Gud og Jesus og sånn.

Bilen svinger meg opp i Storskogen på vei mot Prestvannet. Oppe i mitt barndoms snøhull er alt som før. Snøen laver alltid ned der oppe og fyller på helt til det renner over. Men skogen holder stand og lar seg hylle av hvert et snøfnugg.

På Skoglyst stod et grønnmalt, lite hus og ventet på frisøren. På tide å trimme luggen.

Prestvannet neste. Et av de fineste stedene på Tromsøya - sommer som vinter. Med vann, is eller snø på vannet. Så nærme byen, så nærme veien, og på samme tid så langt unna byens larm. Prestvannet leverer alltid balsam for sjelen!

Overskyet og skyfritt på en og samme tid gav et dust blålys over toppen av øya. Nesten ikke et menneske å se. Men vakkert, vakkert og vakkert så langt øyet kunne se.

Med denne utsikten fra østsiden av vannet over mot Tromsdalstinden var det på tide å si stopp. Sola hadde forlatt og lot meg stå alene tilbake med det kalde, blå vinterlyset. Vakrere er det knapt mulig å regissere det. Når dere i Disney skal lage deres neste vinterfilm. Det er bare å ta kontakt!

Tusen takk for Tromsømarka.

Tromsømarka forever!

Del med dine venner