"Jeg trenger noen profilbilder av meg selv. Jeg skal bli popstjerne!"

En ung mann kom en gang susende inn i fotostudioet med en kassett i hånden. 

-Jeg trenger noen profilbilder av meg selv. Jeg skal bli popstjerne!

Noen av låtene på kassetten havnet på Espen Lind`s første album. Det var en ung mann stinn av tro på seg selv. Han har senere fortalt meg at han i egne øyne, allerede var popstjerne.

Jeg hadde egentlig tenkt å snakke med Espen om disse første møtene våre for rundt 25 år siden under blitzlampene i en kjeller i Tromsø.

Det ble jo litt om det, men når bygutter snakker sammen om gamle dager blir det litt annet også.

Son og California

Espen, som bor i Son sør for Oslo når han ikke bor i LA i California, lovet å ringe meg, og på slaget etter avtale ringer det.

Shit! Ukjent nummer. En selger skal selvsagt dukke opp akkurat nå.

- Hei Yngve. Espen her.

Samme gutteaktige stemmen som kontaktet meg for rundt 25 år siden er i andre enden.

Ukjent nummer? Har du behov for det?

Espen drar på det.

- Neeei, det haaar æ veeel eeegeeentlig ikkje. Har hatt det i alle år. Har ikke prøvd å gå tilbake, sier han. Men jeg ser vel ikke for meg at jeg hadde blitt nedringt på natta, flirer han.

KulturHusets scene var starten for den kommende stjernen.
Sway med operadamer i KulturHuset i Tromsø.

Oslogutt.

Espen ble født i Oslo en maidag i 1971. Begge foreldrene er fra Tromsø. De studerte i hovedstaden til Espen var 4-5 år gammel før de flyttet tilbake til Tromsø. ”Oslogutten” Espen har alltid følt seg som Tromsøværing, og jobber fortsatt hardt for å holde på dialekten.

Den begynner å bli litt ”småspooky” og avslepen, den dialekten din!

- Æ gjør egentlig alt æ kan for å holde på dialekta!

- Jeg føler at jeg holder bra på dialekten, men når jeg hører opptak fra den tiden jeg snakket ækte Tromsøværing så hører jeg jo at; Faen, jeg har mistet en del, altså. Men til mitt forsvar: Jeg har virkelig prøvd å gjøre en innsats!, sier han med overbevisning i stemmen. Jeg kutter ikke personlig pronomen foran egennavn og de tingene der.

Ikke alle Tromsøværinger som har bodd sørpå en stund kan si det samme. - Æ gjør så godt æ kan.

Espen har blitt Sway og er klar for verden. Foto: Nordlys

 

Sommerlyst skole.

Espen gikk på ungdomsskolen på Sommerlyst.

- En veldig fin klasse og veldig bra folk, men jeg opplevde vel at jeg var den eneste som var interessert i musikk. I klassen og i det miljøet jeg var i var det sport som var populært.

Espen hadde egentlig ingen å dele musikkinteressen sin med, så han brukte mye tid på gutterommet etter skoletid. Øvde på gitaren og øvde på å skrive låter.

- Det var egentlig en veldig fin tid, og jeg tror ikke jeg var en ensom ulv. Jeg var veldig dedikert, i den grad man kan være dedikert når man er 13-14 år. Jeg var veldig klar over at det var musikk jeg holdt på med, og at jeg var nødt til å øve mye for å bli så god som jeg kunne bli.

Betyr det at toppidretts-Norge ikke gikk glipp av noe stort der?

Nei. Det var ingen lysende idrettskarriere på gang der nei, flirer Espen.

 

Kongsbakken videregående skole.

Neste stopp var musikklinja på Kongsbakken. Han husker det som ekstremt allright og positivt å komme fra ungdomsskolen hvor ingen var interessert i musikk, til en hel klasse med 20-30 ungdommer som hadde nøyaktig den samme interessen.

Etter en uke eller to hadde han sitt første band.

- Det å begynne der var veldig fruktbart, og udelt positivt! Men det var neppe avgjørende for den videre karrieren. Jeg hadde nok fortsatt med musikk uansett. Men det var en veldig vitamininnsprøytning, sier Espen.

Det siste bandet Espen var med i under tiden i Tromsø het ”Falling Leaves”. Sammen med Håkon Rundberg på tangenter og sax, Trygve Rossvoll på trommer, Bent Isaksen på gitar og Espen på vokal påstår Espen at de på sitt beste var ganske allright. De fikk nesten platekontrakt.

- Men vi ble vel aldri ble så bra som vi ønsket å være, sier han. Men vi var nok det beste bandet jeg var med i under tiden min i Tromsø.

 

Selve nøkkelen til suksess.

Var musikklinja på videregående viktig for din karriere i musikkbransjen?

Man treffer andre, kreative sjeler. Det å oppsøke miljøer hvor andre likesinnede oppholder seg, og gjerne folk som er bedre enn seg selv er en bra ting! Det er en av nøklene her i livet. Jobb med folk som er bedre enn deg selv, oppfordrer Espen.

- Som ung musiker i dag er scenen viktigere enn noen gang. Pengene er ikke i platesalg lenger. Pengene tjenes på konserter og turnéer. Skal du overleve må du beherske konsertformatet, sier Espen.

 

Bildene.

Det var en ung mann som tok kontakt med meg for å få tatt disse bildene.

 

Du var rimelig bevisst på hvordan det skulle se ut og hva du skulle bli?

- Jeg var ekstremt målrettet og hadde et veldig fokus på det jeg holdt på med. De årene før jeg slo gjennom var jeg nesten som en maskin, sier han om den tiden. Stod opp og spiste frokost. Resten av døgnet var jeg i studio. Som oftest var jeg der til klokka fire på natta. 4-5 timer søvn og på han igjen. Om igjen og om igjen. Husker at jeg hadde en tydelig ”drive”. Kombinert med en dårlig realitetsforståelse var det nok grunnen til at jeg faktisk kom meg noen vei, sier han lett flirende.

- Jeg skjønte nok ikke hvor trangt nåløyet var, og det er nok det som gjorde at jeg ikke gav opp underveis.

Forbilder.

Hvem var forbildene dine på den tiden?

Ka ska man si, mumler Espen.

Det var midt i mellom 80-tallets pop og 90-tallets grunge skulle Espen bli popstjerne.

- Vi er jo på slutten av 80- og starten av 90-tallet. Pop var litt død, og alternativ musikk var på vei inn. Men vi var særlig inspirert av A-ha. Musikalsk også, men særlig det at tre tenåringer fra Asker kunne reise til London å få platekontrakt og hits i utlandet. På den tiden var det ”mindblowing”.

I dag er det nesten dagligdags, mens på den tiden var det helt uhørt. 

- De var nok den største inspirasjonskilden for meg og alle andre som holdt på, skryter Espen.

Men du hadde vel andre helter enn tre gutter fra Asker?

- Nik Kershaw, XTC og The Human League, men også de beste Prince-platene var lett å la seg inspirere av. Prince hadde også litt av denne gjør-det-selv-holdning til musikken.

 

SoMe.

Hva med sosiale medier? Finner deg ikke der.

- Jeg er VELDIG dårlig på det. Har en Instagramkonto som blir oppdatert en gang i halvåret, så svaret må vel bli nei.

- Vet ikke helt hvorfor, men tror det er en generasjonsting. Det faller seg ikke naturlig for meg. Før var det jo sånn at man helst skulle si nei til ting. Holde litt igjen. La noe være litt mystikk. La folk lure litt. Det er den gamle skolen, men jeg skjønner jo at det er et litt utdatert syn i dagens artistverden. Men det er liksom der jeg kommer i fra. Enten skjønner man det språket, eller så lar man være.

Når jeg er med i The Voice må jeg være litt tilstede og poste litt bilder, men ellers har jeg ikke behov for det. Men jeg skjønner at her er det jeg som har blitt en gammel, akterutseilt fyr, smiler Espen gjennom telefonen.

Artisten.

Du er ikke så mye artist lenger?

- Mesteparten av arbeidet er mer i kulissene med og for andre. Artisthatten er artig å ta på av og til, men jeg har skjønt opp gjennom årene at det artigste for meg er å lage låter, skape musikk, produsere et ferdig resultat og så gå videre i livet. Å skulle promotere og turnere med låtene det neste året er ikke det jeg synes er artigst.

 

Kameratene med gitarer avrunder sitt samarbeide på storscenen under Døgnvill i Tromsø i 2009.
Espen og alle kameratene med og uten gitar gjør sin siste konsert sammen på Døgnvill i 2009. Her er de like etter aller SISTE låt som Lind Nilsen Fuentes Holm .
Tusen takk for oss!
Glade gutter backstage.

 

 

 

 

- Jeg er jo veldig privilegert som får anledning til å gjøre kremjobben. Men det betyr ikke at det aldri mer kommer et soloalbum. Men det er ikke det som driver meg, sier han. Det er bare en artig bigeskjeft. Jeg tenker hele tiden på at i år skal jeg lage et album, men det dukker hele tiden opp ”forstyrrelser” og henvendelser det er vanskelig å si nei til.

Næringslivsdagen.

På torsdag står Espen igjen på scenen i Tromsø. Han skal verken synge eller spille. Oppdraget er å snakke til næringslivet under Næringslivsdagen Nord. På hjemmesiden til arrangementet sier de dette om Linds opptreden:

"Tromsø-artisten Espen Lind skal snakke om disiplin og ikke minst arbeidsglede fra sin eventyrlige karriere som musiker, produsent og låtskriver med globale hits for superstjerner som Beyoncé".

- Jeg har et foredrag som er myntet på næringslivet. Det handler om ambisjoner. Om mål. Om det du gjør for å komme forbi hindringer. Det er mye basert på min egen karriere. Jeg går gjennom den og analyserer opp og nedturer. Gode og dårlige valg. Utfordringer og hindringer. Sa Espen.

En liten ting til: Det var med skrekkblandet fryd han mottok mail med de 25 år gamle bildene. Vet ikke om verken han eller jeg hadde gjort det på samme måte i dag. Men det vi vet i dag, visste vi ikke den gangen.

Som Espen sa det.

- Og for guds skyld - poengter at dette er 25 år siden! Var det 1991?

Jeg mener det var i 91. Eller i 93. Vi fyrte opp blitzene i det gamle bomberommet i kjelleren på Nordlys . Fotografene hadde snikinnført et lite fotostudio nede i det gamle treningsrommet. Jeg velger å si at det var der det hele startet...

That`s all for now!

Del med dine venner