Dame på kroken.

Det er vondt å feste krokene.

Når jeg henger der er det bare herlig.

Sunniva Skadefryd Pedersen (24) sitter i en blomstret 50-tallskjole i hagen sin i Tromsø. Den ene armen er full av tatoverte roser. Hun forteller om smerten og om adrenalinkicket.

 

Jeg ser mange bilder i løpet av en uke. Forrige uke var det noen bilder på Facebook av en dame hengende etter noen kroker som fanget oppmerksomheten min.

- Det mest vanlige er å henge etter to kroker festet i ryggen, men man velger selv hvordan man vil henge, starter Sunniva.

Det er under Oslo SusCon det skjer. ”Wings of Desire” med Håvve Fjell i spissen har holdt på siden 2002. Årets festival gikk av stabelen i midten av juli og er den 15. i rekken.

- Et team er rundt deg hele tiden og passer på om man skulle bli kvalm eller besvime, sier hun. Det er noen som ivaretar sikkerheten. Man føler seg trygg!

- Jeg elsker å pushe meg, sier Sunniva. Både fysisk og psykisk. Det er hodet som setter grensene – ikke smertene. Jeg elsker følelsen av å være så spent at jeg nesten kreperer, forklarer hun. Og etterpå sitter man med en følelse av å være uovervinnelig. Man har vunnet over seg selv.

 

- Jeg var 17 år første gangen jeg var bort i dette, sier hun. På ”Oslo Tattoo Convention” hadde ”Pain Solution” et show på scenen med krokhenging. Jeg så at det ikke var så vondt. Alle som henger i kroker er blide mennesker, smiler hun under de oransje lokkene. Det var da jeg bestemte meg – dette vil jeg gjøre! Jeg var 18 år første gangen. Neste gang var Sunniva 22. - Nå er jeg 24 og har hatt min tredje henging, smiler hun.

- Jeg blir lagt ned på et bord for klargjøring, forklarer Sunniva. De vasker og renser huden der krokene skal festes. Krokene er som en stor, tykk piercing. Huden strekkes ut og kroken føres gjennom. Kroken har ei nål i fronten.

- Det er ikke en butt krok som presses gjennom, understreker Sunniva. Krokene er spesiallaget for formålet. Dette handler om å jobbe med seg selv. Overvinne sine indre ”motkrefter”, prøver Sunniva å forklare meg. Hodet jobber i mot og sier stopp. Det er tungt og vondt. Skal jeg virkelig gå videre. Hun har brukt langt tid på forberedelsene. Flere måneder.

Sunniva har planlagt i lang tid hvordan hun ønsker å henge.  

- Jeg får ingen bedøvelse, men kroppen er så full av adrenalin at man ”godtar” smerten. Det er vondt, men man er forberedt på smerten. Hodet jobber under høytrykk, og jeg tenker mange ganger underveis; hva er det jeg har kastet meg ut i, flirer hun. Som regel er ingen blod når man fester krokene, sier Sunniva.

Når krokene er på plass går turen til den stasjonen hvor man skal henges opp. - Nye nerver kommer sigende, men alt foregår i et rolig tempo. Teamet mitt fester tauene i krokene og sørger for at kroppen balanserer. Med håndsignaler gir man tegn til de som drar i tauene om man skal løfte eller avvente. Eller løfte videre. Jeg bruker gjerne 10-20 minutter før jeg henger i lufta, smiler hun.

- Hvis man godtar smerten så føles det trygt å gjennomføre. Trygt, men vondt. Men man tåler det. Kropp og hode er godt forberedt på hva som kommer. Smerten blir derfor ingen overraskelse, sier Sunniva. Det er vanlige folk som tiltrekkes av dette, men folk er forskjellige. For meg handler det om å søke utfordringer. Det er spenningen og kicket som driver meg, forklarer Sunniva, som har rundt 40 fallskjermhopp bak seg. Og dette er trygt. Tryggere enn å kaste seg ut av fly, sier hun og flirer.

Hvor lenge man henger avhenger av hvor man har festet krokene. Noen henger i flere timer, men det krever som oftest flere kroker å fordele vekten på.

- Sist hang jeg rundt 10 minutter etter to kroker festet i de øverste bilringene oppe på magen under puppene, sier hun. Smerten er når krokene festes og når man heises opp. Når man henger der er det en god følelse. Ikke en smertefull opplevelse, påstår hun.

Når man er klar for å senkes ned sier man i fra. Man blir senket sakte ned tilbake til utgangspunktet. Der ligger jeg og slapper av til jeg føler for å reise meg. Lukker øynene. Drikker litt vann. Flirer og fjotter med de kompisene man har rundt seg.

Så bærer det tilbake til en steril plass for å fjerne krokene. Det kan komme inn masse luft i kroppen når huden blir strukket. Denne luften blir i så fall massert ut. Sårene blir renset, plastret og bandasjert. Så er det over. - Man er ferdig og veldig glad. Jeg føler meg uovervinnelig, Man er stolt over hva man har klart, forklarer 24-åringen.

Hun viser meg arrene etter krokene. To små sår forteller at her var krokene festet. Ved siden av sårene fra siste henging er det noen små, nesten usynlige prikker i huden. De er fra forrige henging.

- Dagen før man skal til pers er det 1000 tisseturer på do, forteller Sunniva. Man bygger opp mye nervøsitet i forkant. Når jeg forlot stedet etter hengingen trillet tårene, smiler Sunniva. Det er masse følelser i sving. Man sitter tilbake med en utrolig flott følelse, og ”rusen” varer lenge. Første dagen er man litt sjokka over hva man har gjennomført.

Det er også viktig for meg hva jeg har på meg. Denne gangen hadde jeg laget antrekket mitt selv. En stroppetopp, et kort svingskjørt og høye hæler. Man er nesten naken og i en sårbar posisjon. Det er mange som ser på, og for meg er det viktig å føle meg fin når jeg henger der, forklarer Sunniva.

 

Del med dine venner