Blålys.

Nå er det tid for den blå kirken, og sosiale medier må gjøre seg klar for å skifte farge fra nordlysgrønt til diabetesblå.

 

Fjellheisen ble offisielt åpnet i 1961.

Æ ble født i 1962.

I 1965 åpna Ishavskatedralen sine dører.

Tenk for en formidabel forbedring av utsikten Fjellheisen fikk

når kirka stod ferdig.

I 1969 ble utsikten fra byen til kirka enda bedre.

Tromsø sentrum ble ramma av en storbrann

som tok med seg halve sentrum av byen.

Men kirka i Dalen er fortsatt den samme.

Den har vært den samme, moderne kirka i alle disse 50 årene.

Vi kan vel alle være enige om at ingen 50-åring i denne byen

får like mange beundrende blikk henne.

 

Den er både yndig og maskulin på samme tid.

- Så enkel og så røff, som arkitekt Hovig sa det til Nordlys like etter at den stod ferdig. Sett fra byen skiller den seg ut fra alt annet i enden av Tromsøbrua.

Går du opp i Dalen - mellom noen hus - får du kirka i rett vinkel mot øst.

Da er Kirka er nesten gjennomsiktig.

Den er jo rett og slett en VÅT DRØM for en fotograf.

Brua, KIRKA og Tinden. Klassikeren fra nord!

Æ har en gang fått en fotobestilling fra hovedstaden angående et skøyteløp inne på isen i Tromsdalen. De ville ha med brua, kirka og Tinden – og skøyteløperen.

Det snakkes jo stadig vekk om lyset når man er i kirka.

Jeg har nok et litt annet forhold til dette med lyset.

Å fotografere er jo å tegne med lys. Og det er jo alt lyset det som gjør denne kirka så foto-vennlig.

Når morgensola kommer skarpt inn fra Tinden og ned gjennom dalen, gjennom mosaikken og kaster alle regnbuens farger inn i kirkerommet.

Hvordan inntrykket blir noe helt annet når solnedgangen kaster sitt knall oransje lys over Tromsøya og inn gjennom glassveggen mot sundet.

I gråvær, hvor lyset inne i kirkerommet er hvitt og nøytralt.

Når den er lyssatt inne i kirkerommet i forbindelse med konserter.

Eller når den rett og slett har originalbelysningen på.

Eller, som under midnattsmessen i påsken hvor alle i menigheta har hvert sitt levende lys.

Som sagt – en våt drøm.

Kirka rommer, som 50-åringer flest, en og annen liten hemmelighet.

Visste du for eksempel at organisten har sladrespeil på orgelet?

Visste du at det er ei stang med speil for ballettdansere i kjelleren?

Eller at det er instrumenter og øvingsrom for et tungrockband rett under alterringen.

Eller at når kirka må evakueres, så skal presten, som det står på en jukselapp bak alteret;

”Med rolig men bestemt stemme i mikrofonen:,

Vi må forlate bygget!”

Eller at kirka er ett av seks bygg som har fått Norges høyeste utmerkelse innen arkitektur, Houens Fonds Diplom. Kirka som fikk mye kritikk av menigheta i begynnelsen. Men man vænnes, som vi sier.

Nå scorer den høyt på symbolikk, og den er et ikon for byen.

Æ har ei lita historie som sier litt om hvor raus denne kirka også kan være.

Han Julio bodde i et hus rett under brua nedenfor kirka. Han jobba ofte sent på natta på Jonas i kjelleren på SAS-hotellet. Hver søndag kimte klokkene rett bak soverommet hans. Ja dåkker kan jo tenke dåkker sjøl etter ei nattevakt...

Julio ble syk og døde altfor tidlig. Han hadde et siste ønske rundt sin egen begravelse.

- Kan æ ikkje slippe kirkeklokkene denne ene gangen? spurte han.

Han fikk ønsket oppfylt.

Så raust kan det også gjøres!

Vi i Tromsø e veldig glad i, og stolt av kirka i Dalen.

Kirka bør også være kokfornøyd med plasseringa ho har fått.

Sentralt i Tromsdalen oppe på kanten står ho og passer på både folkan, båtan og byen.

I forhold til folketall må denne kirka være en av de mest fotograferte kirkene i verden, og i dagene som kommer vil igjen kameralinsene bli rettet mot kirken.

Bildene mine her får kanskje noen til å si wow, andre til å trekke på skuldrene mens forhåpentligvis noen vil la seg inspirere til å fange inn enda flottere bilder.

På med blålys!