Lovene som Fylkesmannen skulle ha fulgt opp

Fylkesmannen i Troms hevder at man ikke behøvde forurensingstillatelse for skytebaner før forurensingsloven trådte i kraft i 1983. I Nord24/ Nordlys stod det nylig: «Angående manglende utslippstillatelse så viser han [Fylkesmannen] til at ingen skytebaner etablert før 1983 hadde krav om utslippstillatelse. - Sånn er det.»

I et brev fra 1973 til nettopp Fylkesmannen i Troms stod det noe ganske annet. Her poengterte Miljøverndepartementet at det måtte søkes om utslippstillatelse for skytebanen i Kjoselvdalen etter vannvernloven fra 1970.

Om man ser bort fra tidligere lover, hvorfor sier Fylkesmannen at man ikke behøvde utslippstillatelse når forurensingsloven fra 1983 har tilbakevirkende kraft? (Rundskrivet fra 1993 gav eldre skytebaner unntak bare for støy, ikke grunnforurensing.)

Om man ser bort fra tillatelser eller mangel på slike, hvorfor forhindrer ikke Fylkesmannen ytterligere forurensing, slik han kan etter § 7 i forurensingsloven – plikt til å unngå forurensing?

Oppsummering

Stortinget vedtar lover. Ansvaret for at lovene blir fulgt, delegeres. I 1974 fikk Fylkesmenn ansvar for å føre tilsyn med vannvernloven (1970). Selve utslippstillatelse skulle gis av Miljøverndepartementet.

Vannvernloven slår fast: «Uten tillatelse ... er det forbudt å sette i verk eller drive virksomhet eller foreta seg noe som kan bevirke at vannforurensing oppstår eller øker..»

Forurensingsloven ble vedtatt i 1981 og tråde i kraft i 1983. Fylkesmannen skulle følge opp også denne loven. «Forurensningsmyndigheten skal … se til at reglene i loven og vedtak i medhold av loven blir fulgt

Men verken skytebanen i Nordkjosbotn, den sivile skytebanen i Kjoselvdalen eller skytebanene i Tromsdalen har utslippstillatelser. 

Brevet fra Miljøverndepartementet i 1973

Miljøverndepartementet skrev til Fylkesmannen i Troms den 4. desember 1973. Departementet godkjente Tromsø kommunens vedtak om å regulere Kjoselvdalen til skytebane.

Men departementet presiserer: «Stadfestingen [av reguleringen] omfatter ikke utslippstillatelse etter § 6 i lov om vern mot vannforurensing av 26. juni 1970 og en forutsetter at utslipp ikke finner sted før det foreligger tillatelse til utslipp fra Statens vann- og avløpskontor.» 

Brevet fra departementet ble behandlet av Fylkesmannen for bare noen dager senere. Den 11. desember skrev Fylkesmannen til kommunen: «Stadfestingen omfatter ikke utslippstillatelse etter vannforurensingsloven § 6, og utslipp må ikke foretas før utslippstillatelse er innhentet.» 

Lov om vern mot vannforurensing

Hva stod i § 6 i vannvernloven? Det var noe vanskelig å finne loven, men på Nasjonalbiblioteket fantes det en kopi. (Vannvernloven ble opphevet når forurensingsloven trådte i kraft.)

Vannvernloven vernet om alt vann – grunnvann, elver og sjø. Det var forbudt å forurense med væsker, faste stoffer, avfall, urent vann og/ eller kloakk.

Vannvernloven slo fast at en utslippstillatelse bare kunne gis dersom aktiviteten var godkjent gjennom en reguleringsplan (som innebærer en politisk prosess).

Loven hadde tilbakevirkende kraft. Eldre virksomheter måtte søke innen fem år om utslippstillatelse. Det vil si innen 1975.

Et utdrag fra lovteksten:

§ 1 – Lovens formål: Denne lov har som formål å verne grunnvann, vassdrag og sjøområder mot forurensing samt å reduserer eksisterende forurensing av særlig av hensyn til mennesker og dyrs helse og trivsel, vannforekomstenes anvendelser og et effektiv natur- og landskapsvern.

§ 2 - Hva loven mener med vannforurensing: Som vannforurensing regnes det i denne lov når grunnvannsforekomster, vassdrag eller sjøområder ved utslipp eller på annen måte blir tilført avfall, gjenstander, eller andre faste stoffer, kloakkvann, urent vann, andre væsker eller gasser…

§ 4 - Forbud mot forurensing og fritak fra forbud: Uten tillatelse etter § 10 eller § 6 er det forbudt å sette i verk eller drive virksomhet eller foreta seg noe som kan bevirke at vannforurensing oppstår eller øker, med mindre det er åpenbart at forurensingen alene eller sammen med annen forurensing, ikke vil kunne … volde fare for folk helse eller gjøre vann mindre skikket som drikkevann…[med mer]

§ 6 - Forholdet til bygningsloven, utnyttelse av grunn og kloakk m. v.: Forurensningsspørsmålet som har oppstått eller forventes å oppstå som følge av utnyttelse av grunn og bebyggelse skal i første rekke søkes løst for større områder under ett på grunnlag av oversiktsplaner og reguleringsplaner … Tilsynsmyndighet [Fylkesmannen] skal føre kontroll med at forurensing ikke finner sted i strid med godkjente plan

§ 16 - Lovens anvendelse for eldre anlegg: Denne loven kommer til anvendelse for virksomhet som er igangsatt og anlegg som er tatt i bruk før lovens ikrafttredelse. Innsendelse av søknad kan utestå inntil 5 år ikrafttredelse…

Ansvaret for vannvernloven

Vannvernloven kom i en tid med et internasjonalt fokus på natur og miljø. I 1972 arrangerte FN en miljøvernkonferanse i Stockholm. Noen få uker før konferansen bestemte Norge seg for å oppnevne sin første miljøvernminister.

Ansvaret for vassdragsloven (1940) og vannvernloven (1970) lå en stund til hos Industridepartementet - nærmere bestemt hos Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE). Hos NVE ble søknader om utslipp behandlet av Statens vann- og avløpskontor. 

For å kunne følge opp vannvernloven ble det i 1971 opprettet fem disktriskontorer under Vann- og avløpskontoret. Et av disse lå i Tromsø.

Men i 1974 ble kontorene ble lagt ned. Ansvaret ble flyttet til Miljøverndepartementet og Fylkesmennenes utbyggingsavdeling. Fylkesmannen i Troms ble delegert ansvar den 1.mai 1975. 

1974 - Fylkesmannen skulle føre tilsyn

Flytting av ansvaret for vannvernloven ble gjort gjennom rundskriv T-24/74 

Fylkesmannen hadde ikke myndighet til å gi utslippstillatelser for skytebaner, men skulle forberede og sende søknadene til departementet med ei innstilling. «Fylkesmannen skal etter den nye ordning dels foreta saksforberedelse og sende forslag til avgjørelse til departementet, og dels avgjøre utslippssaker for kommunale avløpsanlegg.» 

I rundskrivet pålegges Fylkesmannen å føre tilsyn med at vannvernloven. «Fra det tidspunkt som er nevnt i dette rundskriv punkt 4 gis Fylkesmannen således myndighet til: - føre tilsyns m . v. etter lovens §§ 13-15a»

I § 13 stod det at Fylkesmannen kunne stanse aktivitet som forurenset uten tillatelse.

Lover før forurensingsloven fra 1983

Vannvernloven var viktig, men det fantes et vell av andre lover mot forurensing. I 1979 redegjorde en jurist i Miljøverndepartementet for disse lovene.

Juristen skrev i sitt foredrag: «Vannforurensingsloven fra 1970 er den generelle forurensingsloven på området. Loven beskytter først og fremst mot utslipp av forurensende stoffer i vann og gjelder overalt, ikke bare der det er eller planlegges vannforsyningsanlegg

Forurensingslovens § 86

Fylkesmannen mener i dag at ingen skytebaner etablert før 1983 hadde krav om utslippstillatelse. Men § 86 i forurensingsloven tar for seg eldre virksomheter.

«Loven gjelder også for virksomhet som er igangsatt før loven trer i kraftDet er likevel ikke nødvendig å søke om ny tillatelse etter § 11 for forurensning som er meddelt tillatelse etter vassdragsloven 15. mars 1940 §§ 48 og 49, granneloven 16. juni 1961 nr. 15 § 19 eller vannvernloven 26. juni 1970 nr. 75 § 6 eller § 10.»

Forurensingsloven har en tilbakevirkende kraft. Men det fantes to unntak. Dersom det allerede var gitt en tillatelse så behøvde man ikke søke om en ny tillatelse. Og, dersom det ikke var krav til utslippstillatelse da virksomheten ble anlagt. 

Ingen tillatelser gitt i Tromsdalen

Var det krav til utslippstillatelse etter vannvernloven? Brevet fra Miljødepartementet fra 1973 om heller i retning av at det var krav. Var det krav etter forurensingsloven? Ja, mener undertegnede.  

Riflebanen som ble etablert i 1955, skulle ha søkt om tillatelse etter vannvernloven innen 1975. Men en tillatelse forutsatte en reguleringsplan. I 1971 avslo kommunen å regulere Tromsdalen til sivil/ militær skyting. 

Leirduebanen: Det ble bygget én standplass i 1967, mens den reelle etableringen var etter 1981. Det er litt pussig at én måned etter at stortinget vedtok forurensingsloven, bestemte Tromsø Jeger- og Fiskeforening seg for å bygge dagens anlegg. Det tar jo tid før lover trår i kraft.

Pistolbanene: Anlagt 1971 og utvidet til det dobbelte i 1991, og skulle ha vært behandlet etter både vannvernloven og forurensingsloven.

Ingen tillatelser gitt etter forurensingsloven

I epost fra 20. januar 2017 bekrefter Fylkesmannen at det ikke er gitt forurensingstillatelser for skytebanene i Tromsdalen – etter forurensingsloven fra 1983. 

Enn tillatelse etter vannvernloven?

Fylkesmannen sier at det ikke har vært gitt tillatelse etter forurensingsloven, som gir et unntak -  eldre tillatelser gitt i medhold av andre lover. Kunne det ha være gitt tillatelse etter vannvernloven fra 1970?

Sannsynligvis ikke. Vannvernloven forutsatte regulering. Som sagt, i 1971 avslo Tromsø kommunen å regulerer Tromsdalen til sivil/ militær skyting og man ønsket ingen utvidelse av riflebanen. 

I 1976 vedtok Tromsø kommunestyre en generalplan. Her ble Tromsdalen vedtatt et LNF-område: Landbruks-, natur- og friluftsområde. En slik generalplan åpnet ikke for regulering av skyteaktivitet - som var fareområder etter bygningsloven fra 1965. 

Fylkesmannen unnfallenhet

I bygningsloven § 20 kommer det fram at Fylkesmannen skal videresende en generalplan til departementet for godkjenning. «Generalplan som er vedtatt av kommunestyret, sendes gjennom Fylkesmannen til departementet.»

Fylkesmannen visste om kommunens generalplan for Tromsdalen. Samtidig hadde han et ansvar for at det ikke foregikk forurensing som var i strid med generalplanen. I § 6 i vannvernloven står det: «Tilsynsmyndighet [Fylkesmannen] skal føre kontroll med at forurensing ikke finner sted i strid med godkjente plan

 

Del med dine venner