Ikke alle kan bli fotballproff...

I takt med pulsen hører jeg trenerens stemme rope ut laget som skal starte kampen om en time. Stemningen i garderoben er en kombinasjon av kribling, lidenskap og engasjement. Er man plukket ut til dagens kamp? Har vinterens harde oppkjøring gjort laget bedre? Vil man kunne prestere så bra man ønsker? Jeg var 14 år, ønsket å leve av å spille fotball - som så mange andre jeg kjente da...

Jeg spilte fotball fra jeg var ni år - ti år senere la jeg opp. Med skoene godt plassert på hylla flyttet jeg fra Harstad til Tromsø. Jeg skulle bli fysioterapeut.

En oppvekst med idrett gjorde at jeg måtte gjøre lekser før jeg fikk dra på trening. Etter trening måtte jeg spise slik at jeg hadde energi til neste trening. Tidlig oppdaget jeg verdien av en struktur i hverdagen - for å effektivisere den og nå det jeg ønsket. Uten energi var treningene tunge, kom jeg bakpå med lekser kunne jeg ikke dra på trening.

Jeg fortsatte med styrketrening mens jeg studerte. Jeg visste lite hvordan man trente for å ha utbytte av det - men i takt med fysiologi og anatomi lærte jeg mer og mer om kroppen. Hvordan kroppen fungerer og responderer på trening. Jeg utforsket - prøvde meg frem. Erfaringene ble til lærdom. Det essensielle, altså nøkkelen for å fortsette, var min glede i trening.

Etterhvert som jeg ble eldre og oppdaget at oppvaskmiddel og dopapir kostet penger, fant jeg også ut at trening ikke alltid er like gjennomførbart. Hverdagen krever sitt, man får mer ansvar på andre områder. Jeg var plutselig ikke 14 år lengre. Treningstøyet var skittent på badgulvet, ikke ferdig brettet i skapet. For ikke å snakke om maten, som faktisk måtte lages.  Skulle jeg droppe trening til fordel for noe annet? Skulle jeg prioritere søvn, matlaging, trening eller venner? Det tok meg omtrent et år, før jeg forstod at alt dette kan kombineres om man prioriterer det.

Nå er jeg 27 år. Jeg er fysioterapeut ansatt i seksjon for fysioterapi ved Unn Tromsø. Jeg har også en stilling knyttet opp mot Universitetet i Tromsø. Jeg har erfart at trening kan være lagidrett, styrketrening i studio, utetrening, fjellturer, løping og kroppsvekttrening. Treningen har gått fra å støtte seg på medspillere, til å utforske på egenhånd til etterhvert å trå ut av komfortsonen.

Jeg mener treningen har gitt meg overskudd til å nå over flere oppgaver jeg ellers ikke ville prioritert - nettopp fordi planleggingen legger til rette for det. Men aller mest fordi treningen er rettet mot mestringsfølelse, den gode følelsen etter endt økt, glede og innsats. Gleden av å dele en fjelltopp med noen, glede av å nå et nytt mål eller bare gleden av å rømme fra hverdagen - omså bare for en liten time.

Mitt største steg utenfor komfortsonen kom under TV-programmet Norges Tøffeste. Der ble jeg utsatt for fysiske og psykiske utfordinger - selvfølgelig med minimal næring og søvn. Utforderende? Ja. Nervepirrende? Ja. Hadde jeg gjort det igjen? Uten å nøle.

Jeg ville aldri vært foruten idrett i oppveksten. Jeg kunne aldri sett for meg et liv uten fysisk aktivitet. 

Jeg ble forresten ikke fotballproff - men allikevel tilfreds.

FOTO: Erlend Lånke Solbu.

Del med dine venner