På sporet av graven til westernlegenden Doc Holliday

En del av de legendariske personene fra det gamle vesten har ikke bare fått sin plass i historien, men også fysiske minnesmerker western-interesserte kan valfarte for å komme litt nærmere historien. Eksempler på slike er Wyatt Earp, Bat Masterson, Wild Bill Hickok og den legendariske lakotahøvdingen Red Cloud.

       Graven til en av det gamle vestens mest legendariske revolvermenn, tannlegen John Henry Holliday, bedre kjent som Doc, er derimot innhyllet i et mystikkens slør. Selv om stedet for hans endelikt er godt kjent, og han har fått en gravstøtte i marmor, er stedet ikke lett å finne – og om man finner det, er man likevel ikke sikker på at man er på rett plass.

       Doc Holiday er mest kjent for å ha stått side ved side med brødrene Earp i den legendariske revolverduellen ved OK Coral i 1881, der disse lovens håndhevere i løpet av 30 sekunder utslettet cowboy-banden til Clanton-brødrene.

"Graduation photo" fra Philadelphia School of Dental Surgery, 1872. John Henry Holliday er 20 år og 5 mnd og måtte vente 7 mnd på sin tannlegelisens som først kunne tildeles ved 21 år (Foto: Wikimedia Commons).

       Livet til Holliday var brutalt. Bare noen måneder etter at han tok sin tannlegeeksamen ved Pennsylvania Collage i 1872, ble han diagnostisert med tuberkulose, en skjebne han delte med sin mor som gikk bort som følge av denne fatale sykdommen da John Henry var 15 år. Selv om Holliday var en dyktig tannlege og praktiserte sin profesjon i noen år, tvang sykdommen han til å flytte vestover – til et tørrere og varmere klima som man antok ville holde sykdommen hans i sjakk. Allerede i ungdomsårene viste det seg at han hadde talent for å bruke revolver - samt et hissig temperament, noe som skulle prege livet hans i vesten. I villvest-byene Dodge og Tombstone var ferdigheter med seksløperen minst like etterspurt som det å kunne bytte ut råtne tenner med nye av gull. Her dro unge Holliday også veksel på et annet talent; som gambler ved pokerbordet.

Wyatt Earp. Doc Holliday hjalp den berømte marshallen i Dodge 1878. Tre år senere sto de side ved side i OK Corral (Foto: Wikimedia Commons).

       Historien forteller at han hjalp bymarshallen i Dodge City, Wyatt Earp, ut av en lei revolverknipe i 1878, noe som ble starten på et for Holliday livslangt vennskap, og som gjorde at han sto side om side med Earp-brødrene med stjerne på brystet i revolverslaget i OK Coral. Stjerne på brystet var imidlertid unntaket for tannlegen, langt oftere ble han innbrakt for ulovlige slåsskamper – med eller uten revolver. Alt i alt skal dette ha skjedd 17 ganger, hvor han samtlige ganger kom seg unna ved å påberope seg selvforsvar.

       I det gamle vesten het det seg at en revolvermenn dør med støvlene på. Det skulle ikke bli Docs skjebne. Tross klimaet i de sørlige westernbyene, tæret tuberkulosen på lungene hans og helsen ble stadig dårligere. Hollidays siste kjente revolverkonfrontasjon fant sted i 1884. Den skjedde i Hymans saloon i boom-byen Leadville i Colorado, dypt inne i Rocky Mountains. Her skjøt og såret han Billy Allen, bartender i en av byens øvrige salooner. Årsaken til skuddene var at Holliday, som var blakk og belånt, ikke kunne gjøre opp en gjeld på fem dollar til Allen. Da Allen krevde lånet tilbakebetalt, skal den gode tanndoktoren ha følt seg truet og tatt til våpen. Holliday ble raskt arrestert, men påsto selvforsvar og frykt for sitt liv da Allen var 25 kilo tyngre enn han. Da et vitne i tillegg kunne fortelle at Allen hadde vært bevæpnet og tilsynelatende på jakt etter Holliday tidligere samme dag, endte rettssaken 28. mars 1885 med at juryen frikjente Doc for å ha skadeskutt Allen.

Glenwood Springs på slutten av 1800-tallet. Bildet viser bydelen nord for Coloradoelva - og ikke der Glenwood Hotel lå (Foto:www.visitglenwood.com).

       Drøyt to år senere, våren 1887, søkte en alvorlig syk Holliday til Glenwood Springs i Colorado. Her håpet han å dra veksel på det angivelige helbredende vannet fra de varme kildene ved byen, men den svovelholdige dampene som også fulgte med, gjorde trolig mer skade enn godt for de utslitte lungene hans. Det sies at da det gikk mot slutten, ba Holliday sykepleieren som hadde tilsyn med han om en siste whiskey, noe han angivelig ikke fikk. Han skal da ha kastet et siste blikk ned på sine støveløse føtter og sagt ”dette er merkelig”; han alltid hadde regnet må å bli drept i en støvete gate med støvlene på. Da Holliday gikk bort 8. november 1887, hadde han i en alder av 36 år skrevet seg inn i det gamle vestens historie med tykk skrift.

       Hans kampfelle, revolvermannen og marshallen Wyatt Earp, uttalte senere til en avis at Holliday var en lojal venn og kompanjong: ”Doc var tannlege, ikke revolvermann, som av nødvendighet ble til en gambler; en gentleman som følge av sykdom ble til en grenselandets vagabond; en filosof som livet hadde spilt et sarkastisk puss; en lang, slank, blond fyr, nesten død av tæring, men samtidig en dyktig gambler og den og raskeste og mest dødelige mann med en seksløper jeg noen gang har kjent.”

       På en biltur fra Laramie til Grand Canyon og Californiakysten bestemte jeg meg for å ære denne dødelige doktoren  fra det gamle vesten med et besøk ved hans grav. Sammen med familien ankom jeg Glenwood Springs en ettermiddag i juni. Man skulle tro at graven til denne fargerike westernskikkelse var lett å finne – særlig da bystyret i 2005 hadde påkostet en ny gravstein for å ære han. Men enkelt var det ikke; å finne graven til Doc Holliday skulle vise seg å være som et rebusløp.

Ute-indianere eide i sin tid landet rundt Glenwood Springs. Bilde er fra 1878 (Foto: Wikimedia Commons).

       Glenwood Springs ligger på nesten 2000 meters høyde i det som engang var ute-folkets land. Utene kjente godt til de varme kildenes helsemessige betydning og kalte dem Yampah eller ”sterk medisin”. Etter hvert som det ble funnet sølv og gull Coloradofjellene, ble utene tvunget til å inngå ugunstige avtaler. Den siste ble signert i 1874 av høvding Ouray og innebar at utene måtte gi fra seg fire mill. hektar land i retur for $ 60.000  - penger de aldri fikk.

       Den gamle westernbyen grunnlagt i 1885 der Roaring Fork River renner ut i Coloradoelva. Vel inne i byen som på slutten av 1800-tallet ble viden kjent for sine varme kilder og som en plass folk kunne søke helbred for diverse sykdommer, tar vi kursen mot en gammel, ruvende steinbygning bygget som en kopi av den italienske Villa Medici fra 1500-tallet. Bygge kunne gått for å være en katedral, hadde det ikke vært for at den manglet kors øverst på spirene.

Hotel Colorado, bygget i 1891 etter modell av en 1500-talls italiensk herskapsvilla, har vært residens for presidenter og filmstjerner.

      Dette må vel være stedet der vår kjære tanndoktor ba om en siste whiskey – som han angivelig ikke fikk, tenker jeg. Vel inne i en resepsjon som mest av alt minner om en dansehall, får vi vite at dette bygget, som bærer navnet Hotel Colorado og som flittig har blitt frekventert av presidenter og filmstjerner, ble bygget i 1891, fire år etter at Doc trakk sitt siste åndedrag. Samtidig får vi beskjed om å gå til Hotel Denver, et annet av byens gamle hoteller, beliggende på den andre siden av Coloradoelva – der vil vi få vite hvor tanndoktoren endte sine dager. Hotel Denver er byens jernbanehotell, vokst ut av to rom og et teltherberge da jernbanen nådde Glenwood Springs i 1887.

I resepsjonen på Hotel Denver treffer jeg to hyggelige damer som setter meg på sporet av så vel stedet Doc trakk sitt siste åndedrag som hans gravsted.

       Mens resten av familien finner et bord på bestiller lunsj på Glenwood Canyon Brewing, som ligger i samme bygg som hotellet, tar jeg kursen mot dets resepsjon. Her treffer jeg to hyggelige damer som mer enn velvillig forteller hvor jeg kan finne sporene etter Doc Holliday: – Gå til hjørnet mellom 8th Street og Grand Avenue; der lå det Glenwood Hotel hvor Doc endte sine dager. I dag er det en butikk som selger westernklær der, forklarer en av damene. Skal du finne gravstedet til Doc, følg Blake Avenue til den krysser 12th Street, sistnevnte leder til gravstedet sier dama som velvillig også spander en skisse på meg.

I westernbutikken Rocky Mountain Ranch, som ligger der Glenwood Hotell en gang sto, treffer jeg en hyggelig dame som kan fortelle mer og Docs siste dager. Innerst i butikken, mellom stetson-hatter og boots, har hun en vegg med bilder av Holliday og det nå nedbrente hotellet.

       Første stopp er butikken på hjørnet av 8. gate. Her ligger det helt riktig en westernbutikk, Rocky Mountain Ranch, med et flott utvalg av håndsydde vester, støvler og rideutstyr. På inngangsdøra finner jeg det første tegn på at jeg er på rett vei, her kan jeg lese at ”Doc Holliday died here November 8, 1887”. Jeg har så vidt fordøyd dette første håndfaste sporet etter Doc da en hyggelig dame spør hva jeg er ute etter. Jeg forklarer mitt ærend, og hun bringer meg inn til et hjørne i butikken med en rekke gamle bilder. Her ser du gamle Glenwood Hotel, opprinnelig reist i 1884, i sier hun og peker på et bilde av en treetasjes hotellbygning. 

Westernbutikken Rocky Mountain Ranch ligger idag der Glenwood Hotel engang lå.

 

Glenwood Hotel hvor Doc Holliday døde 8. november 1887 (Foto: visitglenwood.com).

– Det var her Doc endte sine dager. Dessverre brant hotellet ned til grunnen i desember 1945, fortsetter hun. Butikken vår står nå på samme tomt. Jeg takker for orienteringen, og med mer kunnskap om Docs siste stopp tar meg tilbake til Glenwood Canyon Brewing hvor familien og en halvkald sandwich venter på meg.

En liten tekst på døra til Rocky Mountain Ranch markerer at stedet var Doc Hollidays siste plass i levende live.

      

Portrett angivelig av Doc Holliday, tatt i Glenwood i tiden rett før han gikk bort (Foto: Wikimedia Commons).

                                                               

 

 

 

 

 

 

 

Etter at maten er fortært tar vi kursen opp Blake Avenue, denne gang med bil. Det skal imidlertid vise seg at 12. gate ikke er lett å finne; fra 11. gate er det ingen kryssende gate før 13. Etter tre forsøk får vi den lyse ideen å prøve Bennett, parallellgata til Blake, og da finner vi den, som en stikkvei ut i ødemarka. 

​Et lite skilt ved Bennett Avenue marker at vi er på rett vei.

     Etter ca. 700 bratte meter etter noe som i bestefall kan kalles en traktorvei, og ingenlunde minner om en allé fram til en gravlund, er vi framme ved Linwood Cemetery. 

​Det er 700 bratte meter opp til Linwood Cemetery.

Lengst ute på brinken med utsikt over Glenwood Springs og Coloradoelva, ikke langt unna et svaiende The Star-Spangled Banner, kneiser en høyreist marmorstøtte med inskripsjonen John Henry Holliday, born Aug. 14, 1851, died Nov. 8, 1887. 

    I mål? Nei, ved gravsteinen er det plassert en mindre stein som avslører at Doc ikke hviler her. Steinen har inskripsjonenThis memorial dedicated to Doc Holliday who is buried someplace in this cemetory.

Lengst ute på Linwood gravlund står en stein medhar inskripsjonen "John Henry Holliday, born Aug. 14, 1851, died Nov. 8, 1887". Foran den en mindre stein som forteller at Doc neppe ligger her.

     I likhet med Hollidays liv, er også hans gravferd forbundet med myter. Selv om det er stor enighet om at han hviler på Linwood gravlund, har enkelte forfattere reist spørsmål ved dette. Siden Doc døde i november, kan bakken allerede ha vært tilfrosset. 

​Det er tradisjon for å legge mynter på graven for å ære avdøde. Mellom to "pennies" på baksiden av støtten legger jeg i ærbødighet en "dime". 

I tillegg er veien til gravlunden bratt og uveisom, noe som gjør at det kan ha vært vanskelig å transportere den døde til hans siste hvile. Han kan derfor ha blitt gravlagt midlertidig nærmere byen og senere ikke flyttet til gravlunden.    

       Samtidige aviser skrev imidlertid samstemt at Holliday ble begravet i Linwood Cemetery. At tannlegen, som skjebnen ville at skulle bli husket som en av vestens raskeste revolvermenn, ligger begravet et sted ved Glenwood Springs, trenger man således knapt å betvile. Den eksakte plasseringen av graven hans vil vi imidlertid neppe noen gang få kunnskap om.

Del med dine venner