Utryddingen av bisonen - en ønsket og planlagt handling

Fram til 1978 hadde Norge en reindriftslov som sa at reineiere måtte redusere sine flokker der de sto i veien for et ekspanderende jordbruk. Loven ble imidlertid praktisert forsiktig, og det få eksempler på at tvang ble brukt. At norske militære med våpen i hånd skulle slakte ned reinsdyr med tanke på en fullstendig utrydding for å bane vei for nybyggere i de samiske fjellområdene, fremstår for de fleste som en fullstendig absurd tanke. Flytter vi oss til De forente stater var dette en høyst virkelig realitet når det gjaldt bisonen. Dette er historien om den største, planlagte utryddingen av et landpattedyr opp gjennom historien.

I siste halvdel av 1800-tallet ble bisonflokkene så godt som utryddet. I Yellowstone nasjonalpark (bildet) finnes det i dag om lag 4000 bison.  

Lyden av tusener av tordnende bisonklover 

En gang hørte man ofte lyden av tusner av tordende klover på den vidstrakte Nord-Amerikanske prærien. Det var den løpende lyden av det største landpattedyret på det amerikanske kontinentet, den amerikanske bisonen, populært kalt buffalo eller bøffel. Den er et mektig oksedyr med kroppsvekt på omkrig 1000 kilo eller mer; som fram til slutten av 1800-tallet uten sammenlikning var urfolket på prærien; lakotaene, cheyennene, arapahoene og andre amerikanske indianeres viktigste føde.

Ingen vet nøyaktig hvor mange individer bisonflokkene telte. Men ennå langt ut på 1800-tallet antas det at bisonstammen i Nord-Amerika; fra de store sjøene nord i Canada til Mexicos høyland, utgjorde et sted mellom 30 og 60 millioner dyr. Det vi imidlertid med sikkerhet vet, er at denne enorme bestanden i løpet av to korte tiår på slutten av 1800-tallet ble desimert til om lag 300 individer. Ved siden av hastighet og omfang på denne utryddelsen, er den unik av en annen grunn; den var ønsket og skjedde med overlegg. Dette gjør det relevant å spørre om hvem det var som sto bak desimeringen av den enorme, amerikanske bisonstammen – og hvorfor?

Bisonjakt har en mangetusenårig historie, og selv om urfolkenes uttak økte da de adopterte hestekulturen på 1600- og 1700-tallet, var det en bærekraftig jakt i balanse med naturen.

Urfolk på bisonjakt, litografi av Henry Rowe, 1859, by J. B. Lippincott & Co, Philadelphia, University of Pittsburg LIbarary System.

Om jakten til nybyggerne på prærien og høy-slettene var bærekraftig i den første pionertiden kan nok drøftes. Vendepunktet, da jakten utvilsomt ikke lenger var bærekraftig, kom med byggingen av den transkontinentale jernbanen på 1860-tallet. Med denne økte befolkningen, muligheten til å forflytte seg raskt, til effektiv transport og ikke minst til en hensynsløs jakt.

Jernbaneselskapene leide inn jegere får å skaffe kjøtt til arbeiderne. William F. Cody, bedre kjent som Buffalo Bill, ble i 1867 ansatt av Kansas Pacific Railroad som fast jeger hvor han i løpet av 18 måneder skal ha skutt Cody 4282 bison og fikk sitt berømte kallenavn. Rovjakten økte etter at den transkontinentale jernbanen sto ferdig i 1869, og vinteren 1872–1873 ble mer enn 1,5 mill. bøffelskinn fraktet til markedene i øststatene.

Hvem sto bak og hva var motivet?

Det var ikke skinnmarkedet i øst eller kjøtt til sultne jernbanearbeidere som var drivkraften til den intensive jakten. Det bringer oss inn på svaret på hvem som sto bak denne desimeringen av Nord-Amerikas største og mest tallrike av store landpattedyr. Svaret henger naturlig sammen med motivet for rovjakten. Og det var å tvinge urfolket i kne ved utsulting. De forente staters regjering og hærledelse, anført av de høyest dekorerte offiserene fra borgerkrigen; sto aktivt bak denne udåden.

Det viktigste årsaken til desimeringen av bisonen var altså et ønske om å svekke de gjenværende, frie nordamerikanske indianerne ved å fjerne deres viktigste matkilde, og dermed presse dem inn reservatene. Uten bison hadde urfolkene valget mellom å overgi seg og la seg internere i reservatene, eller sulte i hjel.  En av strategene for denne politikken var general William Tecumseh Sherman, en av de mest brutale unionsgeneralene under borgerkrigen, kjent for sin totale krig og den første som tok i bruk ”den brente jords taktikk”. 

General William Tecumseh Sherman, 1865, Brady National Photographic Art Gallery, Library of Congress, USA,  (Wikimedia Commons) 

I 1865, da borgerkrigen var slutt, ble han utnevnt til sjef for Missouri militærdivisjon. Her etablerte han en frontlinje mot en gammel fiende; lakotaer og cheyennene på prærien, hvor han de første årene opplevde det forsemedelige at hans soldater ble slått og drept i trefninger med ”de ville”. I et brev til daværende hærsjef, senere president, Ulysses S. Grant i 1866, påpekte han at siouxene  måtte behandles med hevngjerrighet …  med et mål om å utrydde så vel menn som kvinner og barn”.  Lakotaene var imidlertid fortsatt så sterke at USA-hæren måtte trekke ut sine tropper, forlate tre fort i dagens Wyoming og Montana, og i 1868 skrive under på Fort Laramie-avtalen som sa at landet tilhørte lakotaene ”så lenge gresset grodde og elvene rent”. Dette gjaldt også retten å jakte bison.

Fort Laramie-avtalen fra 1868 mellom USA og lakotafolket signers. Avtalen ga lakotaene eiendomsretten til dagens Dakotastater vest for Missourielva, samt jaktretten fram til North Platte-elva i Wyoming. For USA signerte general William T. Sherman (nr. 3 f.v.) avtalen, Foto: Alexander Gardner, National Archives and Records Administration, USA (Wikimedia Commons).  

 

Lettere å skyte bison enn indianere

Da general Grant ble valgt til USAs 18. president i 1869, utnevnte han sin våpendrager fra borger-krigen general Sherman til sjef for De forente staters samlede hærstyrke. Som hærsjef og øverstkommanderende for USAs millitærstyrke var han i løpet av de neste 15 årene ansvarlig for hærens tilintetgjørelse av de frie urfolkene på den Nord-Amerikanske prærien. Samme år som Sherman ble utnevt til hærsjef, proklamerte han strategien han skulle føre det neste tiåret:

”Den raskeste måten å tvinge indianerne til å bli bofaste og leve på en sivilisert måte er å sende ti regimenter av soldater til slettene, med ordre å skyte ned bisonene inntil de ble så få at de ikke utgjorde en matressurs for rødhudene”.                                                       

Strategien var basert på erkjennelsen om at det var langt mindre krevende å slakte bison enn å drepe indianerne. Etter hvert som de store flokkene tok til å forsvinne, ble forslag om å frede bisonen drøftet. Enkelte offiserer tok da til orde for å få slutt på masseslaktingen av bison. En av dem var den alt nevnte bøffeljegeren ”Buffalo Bill” Cody, som med selvsyn så at presset på bestanden var alt for stort. Men disse forslagene ble motarbeidet da prærieindianere, som ennå var en mektig fiende, var avhengig av bisonen for å overleve. I 1874 nedla president Grant veto mot et lovforslag som skulle beskytte den stadig minkende bisonbestanden.

Rath & Wright's bisonhudlager i 1878 innehold 40.000 huder, Dodge City, Kansas, National Archives and Records Administration, USA (Wikimedia Commons).

Vetoet beskriver godt den rådende holdning den gang;  at det var USAs lodd, rett og plikt å ekspandere vestover, og da var alle midler lovlige. Det største hinderet for å oppfylle denne skjebnebestemte plikten var tilstedeværelsen av vestens urfolk; de amerikanske indianernasjonene. Tross gjentatte oppfordringer, var det få av ”de ville” som viste nevneverdig interesse av å bli assimilert inn i den hvite manns ”sivilisasjon”. I siste halvdel av 1800-tallet medførte denne kulturkollisjon fire tiår med voldelige sammenstøt på prærien, senere kjent som indianer- eller siouxkrigene.

Borgerkrigens nådeløse taktikk ble nyttet mot amerikas urfolk

General Philip Sheridan, også en beryktet general fra borgerkrigen, skulle følge Shermans som sjef for Missouridivisjon.

General Philip Sheridan, 1865, Foto: M. Brady, Library of Congress, USA (Wikimedia Commons).

I likhet med Sherman var han herdet borgerkrigens ”brente jords taktikk” og “totale krig”. Den samme nådeløse taktikken nyttet han overfor urfolkene på prærien. Her gjorde han sult og utryddelsen av bisonen til et av de viktigste våpnene, noe som ble mulig gjennom en nasjonal kampanje for å jakte på bison. Under Sheridans beskyttelse tok jegere seg inn på urfolkets traktatfestede land og skjøt ned bison for fote – til applaus fra generalen som helst så at dette pågikk til bisonen var utryddet.

Verken bisonen eller jegerne fulgte landegrenser, bildet viser ”The last of the Canadian buffaloes”, fotografert i 1902, British Library, UK (Wikimedia Commons).

Så kan man jo spørre hvordan man klarte å desimere bisonbestanden så utrolig raskt. Forklaringen ligger i denne kampanjen, eller manien som Gilbert King ved Smithsonian Institute kaller det; der nærmest alle som hadde råd og mulighet kjøpte togbillett på den transkontinentale jernbanen for å dra på ”jakt”. Lent ut av togvognene kunne så vel turistjegere som profesjonelle raskt og enkelt skyte bison så raskt de var i stand til å ta ladegrep på sine grovkalibrede rifler. Og de som ikke hadde egne geværer, fikk utdelt våpen som var en del av togenes sikkerhetsutstyr i tilfelle indianerangrep.

Med jevne mellomrom stanset togene slik at ”jegerne” kunne flå de døde eller halvdøde dyrene og skjære ut tungene, da skinnet hadde høy markedspris og bisontunge ble ansett som en delikatesse. Resten av dyret lot de ligge og råtne.

Arkitektene bak borgerkrigens "totale krig" sto også bak bisonutryddelsen

Omfanget av nedslakting er vanskelig å fatte. En av de få tilgjengelige statistikkene peker på det uhyrlige: I årene 1872 til 1874 sendt et enkelt jernbaneselskap nesten 500.000 bison skinn østover. Innen året 1874 var over fire millioner bison slaktet.

Bisonflokkenes endelikt: En enorm haug av bisonhodeskaller som venter på å bli malt opp til gjødsel, ca. 1875, Burton Historical Collection, Detroit Public Library, USA (Wikimedia Commons).

Generelt Sheridan hyllet blodbadet i en tale til Texas’ lovgivende forsamling i 1874 hvor han hedret bisonjegerne for å knuse ”den indianske institusjonen”. 

De ansvarlige for bisonutryddelsen portrettert på frimerke fra 1937; president Grant, flankert av generalene Sherman og Sheridan, U.S. Post Office, Bureau of Engraving and Printing  (Wikimedia Commons).

Han oppfordret dem til å fortsette "å drepe, flå og selge bisonoksene".  Det samme budskapet fremmet han for De forente staters kongress året etter. Ni år senere, i 1884, var hans oppfordring om å utrydde bisonen på det amerikanske kontinent så godt som oppfylt.

Arkitektene bak borgerkrigens totale krig, som hadde tvunget sørstatene i kne, hadde endelig også klart å kunste de siste frie urfolkene i Nord-Amerika og nesten totalutrydde landets største landpattedyr.

I Yellowstone nasjonalpark i Wyoming kan man ennå se flokker av bison

Tross noen idealisters arbeid for å ta vare på de gjenværende dyrene og få på beina en levedyktig flokk, har introduksjonen av storfesykdommer fra husdyr i de små bison-stammene gjort at vekst i bestanden i all hovedsak er begrenset til noen få nasjonalparker og naturreservater, navnlig gjelder det Yellowstone og Wind Cave i Black Hills.

Wind Cave nasjonalpark i Black Hills i Sør-Dakota er et annet sted man ennå kan se bison, hovedsakelig som enkeltdyr eller i små flokker.

Vi får derfor neppe noen gang igjen høre lyden av tusener på tusener av tordnende bisonklover løpende over prærien.  

 

Denne artikkelen er basert på en lengere artikkel i avisa Ságat 21. og 23. mai 2017. Der finner man også henvisninger til nyttede kilder.

Del med dine venner