Urfolksseier eller bare et røykteppe: Med Army veteraner til frontlinja

Søndag 4. desember klokka 12 lokal tid setter en lang konvoi med biler og busser seg i bevegelse for å kjøre 207 km nordover fra Eagle Butte i Sør-Dakota til Cannon Ball River på Standing Rock reservatet i Nord-Dakota. Det er veteraner fra US Army som skal opp til Oceti Sakowin-leiren for å støtte og beskytte naturvernere og urfolk som kjemper mot den sorte slange, oljerørgata som skal legges tett inn til reservatet før den skal drilles inn under lake Oahe og Missourielva. Oljerørgata er et miljørisikoprosjekt ingen egentlig vil ha – bortsett fra de som tjener gode penger på det.

         Jeg er blitt invitert med på veteranenes støtteaksjon av Afghanistan- og Irakveteran Matthew Wayne. Godt plassert i passasjersetet på Matthews Nissan Pathfinder kan jeg skue en lang rekke biler foran oss. Og bak oss er det omtrent like mange. Det er et spørsmål om verdier sier Matthew: – Mange av oss liker ikke retningen landet vårt beveger seg i. Det er uverdig av myndighetene å tillate at politi og militære bruker vold mot fredelige demonstranter som vil værneom natur, vann og tribal land. Å støtte og beskytte dem er i kjernen av de verdiene vi trodde på da vi vervet oss. Derfor mener vi det riktig av oss å dra til Standing Rock for å beskytte urfolket. Vi vil gjøre det som er nødvendig, gjerne bruke kroppene våre som skjold, men uten å bruke vold.

Søndag 4. desember er det fin stemning i Oceti Sakowin-eiren. Den sorte slange er stoppet

    Allerede på veien annen holdning fra politiet enn den jeg opplevde da jeg besøkte Oceti Sakowin leiren og ”frontlinja” to uker tidligere. Politiet holder igjen trafikken og slipper konvoien fram. Trolig er det reservatpoliti. En rekke med lokale reservatbeboere står langs veien. De fleste hilser og viser sin støtte til veteranene med å løfte en knyttet neve, tegnet til AIM – American Indian Movement som ble kjent under Wounded Knee aksjonene i 1973 – det er ingen tvil om at vi er velkomne. Også av politiet? I alle fall blir konvoien eskortert av en politibil de siste to milene fram til Cannon Ball river. Litt før halv tre krysser vi brua over elva. På den andre siden ligger målet vårt.

       Det er høy stemning i Oceti Sakowin leiren – ikke bare fordi det er solskinn og vakkert vintervær, det er en optimistisk stemning i leiren. En helt annen enn da jeg var her sist. Og masse mennesker, mange flere enn sist – og bilene bare fortsetter å strømme på. Ved bålet i kjernen av leiren møter jeg en gammel bekjent, journalist Eskil Engdal som gratulerer meg med dagen – og seieren. Først skjønner jeg ikke hva han mener – er det seiersstemningen han hyller? Men så får jeg vite det; at Army Corps of Engineers, som forvalter landet rørgata skal gå over har forbudt Energy Transfer Partners' å bygge Dakota Access Pipeline (DAPL) under Oahesjøen og Missouri elva. Den første seieren for amerikanske urfolk siden slaget ved Little Bighorn? Stemningen er høy, folk smiler, klemmer hverandre og det sies at det er selveste president Obama som har beordret stansen. Endelig en kamp som ikke har vært forgjeves.   

Veteraner støtter urfolket

       Selv om det er nærmere 15 kuldegrader, bestemmer Matthew og jeg oss for å slå opp teltet hans og overnatte framfor å kjøre tilbake til Eagle Butte. Vi kan ikke forlate Oceti Sakowin-leiren på en historisk dag som denne. Det er det ikke mange andre som gjør heller, på motsatt side av Cannon Ball elva ser vi en lang, lang rekke med lys – billykter som sakte snor seg nedover mot brua, den sorte slage er blitt erstattet av den gylne slage, manifestert gjennom billysene til de mange som ønsker å komme til leiren for å delta i feiringen. Etter at mørket har senket seg feires seieren med utallige runder fyrverkeri. Lenge etter at vi har krøpet ned i de doble soveposene våre høres trommer og powwow sang. De eldgamle tonene som engang dominerte prærielandskapet vest for Missouri.

      

Seier feires i Ocati Sakowan-leiren

Neste dag våkner vi i et rimdekt telt, det er en iskald morgen. Det hjelper imidlertid med fyr på primusen og nykokt kaffe. Matthew og jeg går opp til det leirbålet. Det er her man fanger opp stemning og nyheter. Fortsetter man videre oppover, kommer man til Facebook hill, det eneste stedet i leirer det er mobilbredbånd-dekning og grei telefonforbindelse. Turen opp blir brukt til en rask rapport til NRK Sápmi og Ságat.

Langt ut på natten høres trommer og powwow toner

       Her treffer vi også Tom. Han er lakota og reservat-politimann på Pine Ridge reservatet. Han bor i Wounded Knee, landsbyen et steinkast unna der udåden skjedde i 1890. – Dere har vel hørt om Wounded Knee, spør han. Vi nikker, hvem har vel ikke det. – Det er en skam det mine politikollegaer gjorde her for to uker siden, fortsetter Tom; jeg er her for å vise at politifolk ikke er slik og at det de gjorde mot fredelige naturbeskyttere er fullstendig uakseptabelt.

– Det er en skam det mine politikollegaer gjorde her for to uker siden, sier Tom; jeg er her for å vise at det det gjorde er fullstendig uakseptabelt. T.v. Matthew

       Tilbake ved bålet merker vi at stemningen ikke er helt som det skal være. Og det skyldes ikke ”hangover” fra gårdsdagen, i leiren er det alkoholforbud. Nei, det er noe annet, det er rykter, rykter som sier at Energy Transfer Partners ikke vil stanse arbeidet tross stoppordre. Går det an?

       Senere på dagen får vi bekreftet det. Energy Transfer Partners vil ikke stoppe byggingen av DAPL til tross for byggeforbud fra presidenten! I en pressemelding gjør Energy Transfer Partners det klart at de ikke vil forholde seg til stoppordren fra Army Corps of Engineers. Dette er en politisk beslutning, heter det. – Dette er ikke noe nytt fra presidenten som i fire år har hatt til hensikt å forsinke utbyggingen fram til han går av, skriver selskapet. I pressemeldingen understrekes det at selskapet er fast bestemt på å fullføre utbyggingen av oljerørledningen uten å flytte på traseen rundt Lake Oahe.

Da det blir kjent at Energy Transfers ikke akter å stoppe byggingen av rørgata, går veteranene spontant frem til frontlinja i protest

       Det blir klart at stoppen ikke er en seier, men heller et røykteppe, en avledningsmanøver for å få bort veteranene og media, brer sinnet seg. Selskapet risikerer 50 000 USD pr dag i bot om det fortsetter byggingen. – Men det er alt for lite, blir det sagt. For et prosjekt som er kostnadsberegnet til 4 milliarder USD er dette vekslepenger.

    Nyheten provoserer veteranene slik at de samler seg spontant og marsjerer fram til frontlinja, tett fulgt av urfolk og miljøvernere. Eldsterådet til Standing Rock-lakotaene har imidlertid bestemt seg for ikke å framprovosere vold fra politiet igjen og beordrer veteranene og de øvrige som vil markere sin uvilje til å stoppe før de kommer til Backwaterbrua der ”slaget” sto for to uker siden. Hugh, Native Alaskan, er satt til å overhold passeringsforbudet, noe som motvillig blir respektert. Mens jeg står der kan jeg skue bort på to trailere med rørkonstruksjoner i det fjerne som forsvinner langs en stikkvei på andre siden av brua. – Som du ser, sier Hugh, de ignorerer stoppordren og fortsetter å bygge.

Veteraner og urfolk ved "frontlinja"

       Og mens demonstrantene uttrykker sin misnøye sniker en annen kraftfull motstander seg inn på dem, en farlig sterk blizzard, en præriesnøstorm, som skal stenge all kommunikasjon i Nord-Dakota de kommende to dagene. Men det er en annen historie. 

Del med dine venner