Til lakotaenes hellige fjell for å ønske tordenen, våren og vannet velkommen tilbake

Den 1. april hadde oglala lakotaene sin årlige vandring til Black Elk Peak. Black Elk Peak ligger i Black Hills i Sør-Dakota og er med sine 2208 meter den høyeste fjelltoppen i Nord-Amerika øst for Rocky Mountains.

Black Elk Peak er med sine 2208 meter den høyeste fjelltoppen i Nord-Amerika øst for Rocky Mountains. Lakotaenes hellige fjell domineres at et tårn bygd for å observere skogbranner.

     For lakotaene, eller siouxene som de ofte blir kalt, er ikke høyden det viktigste, for dem er Black Elk Peak selve symbolet på deres hellige land Black Hills; som de ble fratatt da de hvite fant gull her på 1870-tallet.

Roger White Eyes, lærer i språk og kulturfag ved Red Cloud School på Pine Ridge reservatet, leder de unge opp til Black Elk Peak og deres gamle seremonielle tradisjoner.

    – Vandringen er en del av en eldgammel seremoni for å ønske tordenen og våren velkommen, sier Roger White Eyes, lærer i språk og kulturfag ved Red Cloud SchoolPine Ridge reservatet. – Dette er en tradisjonell måte å hedre regnet og vannet som er så avgjørende for alt liv. Lenge var det forbudt for urfolkene i USA; indianerne, å dyrke sin religion og praktisere sine seremonier:  –  Selv om De forente stater lovfestet religionsfrihet allerede i det første grunnlovstillegget fra 1791, gjaldt ikke det for oss; landets urfolk, forteller White Eyes.

      Først i 1978 ble American Indian Religious Freedom Act vedtatt, noe som innebar at urfolket endelig kunne utføre sine religiøse seremonier, denne vandringen innbefattet, uten å risikere å bli straffeforfulgt.

Med varsomme grep knyttes offergaver inn vakkert klede og henges opp i passende trær.

        Vandringen opp til Black Elk Peak starter ved Sylvan Lake, en liten idyllisk innsjø som nås med bil fra den småbyen Custer, oppkalt etter offiseren som sammen med sin avdeling ble knust i slaget ved Little Big Horn.

American Indian Religious Freedom Act (www.slideshare.net/sierrawren/native-voices).

        

       

 

   

 

       

 

         

           Ved innsjøen treffer jeg Roger White Eyes sammen med en gruppe skoleelever, lærere og familiemedlemmer. Før vandringen starter, blir deltagerne renset med røyk fra Sage, en urte brukt i seremoniell sammenheng. Hensikten med dette er å drive bort angst, mørke tanker og uønsket energi, noe som ofte gjøres før seremonier, når noen flytter inn i et nytt hjem eller ved andre spesielle anledninger.

Røyk fra sage blir brukt av amerikanske urfolk i religiøs sammenheng (foto: http://ascensionlifestyle.org).

Etter renselsesseremonien klargjøres offergavene. Det er tobakk som knytes inn i bomullsklede i varierende farger; blått, grønt, rødt og hvit. 

       Underveis til toppen er det tre stopp for å be.   – Vi takker den store ånd, Wakan Tanka, for at vannet kommer tilbake til landet vårt, sier White Eyes etter at han har sunget en tradisjonell hymne, ikke ulik samenes joik. Deretter kan andre som føler seg kallet, ta ordet. En ungdom står fram og utfører en bønn på lakotaspråket. Jeg får senere vite at han ber om at vannet må fylle opp innsjøene, elvene og bekkene i lakotaenes land, og bidrar til at gras og urter spirer.

De spisse Uglefjellene i Black Hills, av de hvite døpt Little Devils Tower og Cathedral Spires.

       Utsikten blir bedre etter hvert som vi vinner høyde. På den siste stoppen er vi høyt over det skogkledde fjellandskapet og kan skue utover et fascinerende landskap. I sørvest er de ultraspisse Uglefjellene som de hvite har døpt Little Devils Tower og Cathedral Spires. 

Black Hills sett mot sør fra Black Elk Peak. I bakgrunnen til venstre Badlands og Pine Ridge Lakota Reservation. ​​​​

       Langt unna i sørøst kan vi se Badlands og Pine Ridge Reservatet. Etter at det på nytt er utbragt en bønn, er det tid for å fortsette.

     Nå gjenstår det bare knappet 500 meter. I det siste stykket opp mot toppen følger stien først trinn hugd i fjellet, fortsetter deretter gjennom en liten tunell, så over en metallbru, før den igjen følger trappetrinn hugd i stein.

​Det siste stykket opp mot Black Elk Peak følger stien trinn hugd i fjellet, kledd med skifter.

     Foran oss møtes vi av et mektig steinbygg; et vakttårn, i sin tid bygget av skogforvaltning for å observere tilløp til skogbranner. Tårnet er bygget over det høyeste punktet på lakotaenes hellige fjell; uten at noen spurte deres høvdinger om det var greit for dem. I dag er ikke tårnet lenger i bruk, men det er vernet som historisk monument over en tid da urfolket verken ble spurt eller hørt.

       Lakotaene ble i 1876 fratatt sitt mest dyrebare land og måtte etter det klare seg på reservater som innbefatter området Badlands. Landrøveriet skjedde bare åtte år etter at de i Fort Laramie-traktaten av 1868 var blitt forsikret om at De sorte åsene var deres ”så lenge elvene rant og gresset grodde”.

I Black Hills White Justice kan man lese lakotaenes rettslige kamp for land sitt.

        Mange års kamp i rettssaler for å få landet tilbake har tross seier i Høyesterett, så langt vært forgjeves. Et liten seier var det dog at urfolket i 2016 lyktes å få toppen som lenge bar navnet Mt. Harney, omdøpt til Black Elk Peak til ære for deres visjonære medisinmann, kjent gjennom boka Black Elk Speaks.

        Det er imidlertid ikke å underslå at mange lakotaer ønsket at toppen skulle få tilbake sitt opprinnelige navn, Hinhan Kaga; laget av ugler. Da det føderale rådet for geografiske stedsnavn, i strid med Sør-Dakotas norskættede guvernør Dennis Daugaard, besluttet å omdøpe fjellet var navnevalget således et kompromiss.

 

        Sett i lys av navnebyttet er årets seremonielle vandring spesiell; det er første gang lakotaene går opp til den hellige fjellet visshet om at den ikke  lenger  bærer general Harneys  navn.  – Dette navneskiftet er viktig for oss, får jeg høre av en av deltakerne. At lakotaenes hellige fjell skulle bære navnet til indianerdreperen Harney har lenge både provosert og såret dem; spesielt på grunn av det som skjedde ved Blue Water Creek i dagens Nebraska.      

​Lakotaene ønsker ikke penger i erstatning for sitt land. Men mot en mektig stat og et "hvitt" rettssystem er oddsene for å vinne små.

 

       Senere får jeg høre historien. I 1855 angrep general Harney med 600 soldater en lakota-landsby ved Blue Water Creek. Angrepet, senere kjent som Harney-massakren, var det den mest brutale nedslaktingen av indianere i den første lakotakrigen. Under dekke av en såkalt ”straffeekspedisjon” utslettet generalen en landsby med 250 mennesker, over halvparten kvinner og barn, for å gjengjelde et tidligere sammenstøt hvor 30 amerikanske soldater var blitt drept.

Tidligere et vakttårn for å holde utkikk etter branner i de mektige skogene i Black Hills.

     

Et tavle er satt opp til minne om "slaget" ved Blue Water - eller Harneys massakre (foto: http://www.e-nebraskahistory.org/).

      Da ilden opphørte var 87 lakotaer drept. 70 kvinner og barn ble etter dette tatt til fange. Mange aviser hyllet Harneys soldater om helter. New York Times sto imidlertid opp med rett rygg og kalte angrepet for det det var; en massakre med drap av forsvarsløse kvinner og barn.

       Vel oppe på toppen, hvor man i retning nord kan skue to topper som ennå bærer navnene til beryktede offiserer, den ene til nevnte oberstløytnant Custer, utføres siste del av seremonien. White Eyes holder en kort preken før han med adresse til USAs høyesterett minner de unge om at Black Hills ikke er til salgs. I den nevnte dommen fra 1980 kom høyesterett til at beslaget av Black Hills var ulovlig, og ville gjøre opp for tyveriet med pengeerstatning, noe lakotaene ikke godtok.

Offergaver svøpt i bomullsklede - inne blant dem et lite offer knyttet inn i et sameflagg.

     Deretter er tiden inne for å henge opp offergaver; tobakken som før vandringen ble knyttet inn i bomullsstoff i forskjellige farger. Selv benytter jeg anledningen til å henge opp et lite offer knyttet inn i et sameflagg jeg hadde med meg; en støtte til et prøvet folk som har mistet mye av sin kultur og den mest verdifulle delen av deres land. Seremonien avsluttes med at en langpipe går på rundgang hvoretter deltakerne bærer fram noe brød, frukt eller annen mat de har båret med seg og legger dette på et lite berg framfor oss.

       Vel nede på parkeringsplassen ved Sylvan Lake får lakotaene på nytt oppleve at de ikke lenger er herrer i eget land. Opphold i de nasjonale skogene, som Black Hills er en del av, er belagt med avgift til skogforvaltningen, i dette tilfellet 20 dollar. Urfolket har fått tilkjempet seg avgiftsfritak når de besøker Black Hills i religiøs sammenheng. Men nede fra fjellet opplever White Eyes å finne en bot på 120 dollar på bilen sin.

 

 

Del med dine venner