Pine Ridge Indianerreservat - stedet der folk ikke dør av alderdom

De forente stater slaktet ned bisonen for ved sult å tvinge de amerikanske indianerne inn i reservater under amerikansk kontroll. De fleste lot seg tvinge, men ikke alle, noe slaget ved Little Bighorn et blodig vitnesbyrd om. I 1881 måtte likevel den siste lakotahøvdingen, Sitting Bull, overgi seg og ta til takke med en hytte og den hvite manns matrasjoner på Standing Rock reservatet i Nord-Dakota.

Maȟpíya Lúta; Red Cloud var en av oglala-lakotaenes største høvdinger og den eneste som har tvunget USA til å trekke seg ut av urfolkets land. Han skrev under på Fort Laramie avtalen i 1868 (Foto: Wikimedia Commons).

Den hvite manns rasjoner

Og nettopp den hvite manns rasjoner; hvetemel, sukker og bearbeidet, hermetisk kjøtt av simpel kvalitet – til erstatning for bison og annet vilt – skulle sammen med et stillesittende liv – nærmest et krigsfangenskap – føre til ubotelige helseskader for et folk som var vant til et fysisk, aktivt jegerliv på hesteryggen.

En vinterdag i 2017 besøkte jeg Pine Ridge Indian Reservation i Sør-Dakota, hjemstedet til oglala-lakotaene, folket som har fostret de kjente høvdingene Red Cloud og Crazy Horse. Reservatet skriver seg tilbake til 1868, da Red Cloud skrev under Fort Laramie-avtalen i visshet om at han gjorde det rette for sitt folk. 

Pine Ridge Indian Reservation ca. 1890. Urfolk venter på den hvite manns rasjoner; hvetemel, sukker og bearbeidede kjøttprodukter - noe som på sikt skulle bidra til ubotelige helseskader på et aktivt jegerfolk for et folk som var vant til et fysisk, aktivt jegerliv på hesteryggen (bildet tilhører Oglala Lakora College, SD).

Avtalen sikret lakotaene til The Great Sioux Reservation, et landområde som omfattet Dakota-statene vest for Missouri, samt jaktrettigheter i Nebraska og Wyoming; ”så lenge gresset grodde og elvene rant”. Området utgjorde 240.000 km2 eller ¾-deler av Norges fastlandsareal.

Landerøveri

Bare seks år etter avtalen var skrevet, ble avtalen brutt av USA etter at en militær-eksepedisjon ledet av oberst ltn. G. A. Custer fant gull i Black Hills. 

I 1881 måtte Tȟatȟáŋka Íyotake; Sitting Bull, som den siste lakota overgi seg. Etter en periode i militært fangenskap fikk han flytte til Standing Rock-reservatet.  Foto: D.F. Barry, June 1885. U.S. Library of Congress (Wikimedia Commons).

Etter at lakotaene og cheyennene overrsakende kuste Custers 7. kavaleri i slaget ved Little Big Horn, satte USA inn hele sin herstyrke mot lakotaene i en krig lakotaene var dømt til å tape. Hundre år senere kom USAs høyesterett til at beslaget av Black Hills var ulovlig. 

Landerøveriet bare fortsatte; i 1889 vedtok den amerikanske kongressen den såkalte Great Sioux Agreement, som ga hvite settlere retten til mesteparten av det gjenværende delen av reservatet, mens lakotafolket ble sittende igjen med seks mindre reservater. Pine Ridge Indian Reservation, eller Wazi Aháŋhaŋ Oyáŋke, var oglala-lakotaenes del av det engang så store landet. Tross enorme innskrenkinger sammenliknet the lakotafolkets opprinnelige land, er Pine Ridge fortsatt det åttende største reservat i USA med et areal på 8,984 km2; omtrent som Kautokeino kommune.

Wounded Knee var åstedet for den største massakren på amerikanske urfolk på 1800-tallet. Omlag 200 lakotaer mistet livet i det som først ble omtalt som et "slag", og først i 1990 fikk sin rette betegnelse som massakre.

 

 

På 1900-tallet ble militære våpen byttet ut med De forente staters assimileringspolitikk, hvor internatskolene ble det fremste våpen i kampen mot lakotaene og deres kultur. På sikt var dette et like ødeleggende våpen som de fire Hotchkiss-kanonene som slaktet ca. 200 lakotaer ved Wounded Knee i 1890. Et annet grep for å "sivilisere"urfolket var allotment-politikken for å gjøre dem til jordbrukere gjennom den såkalte Dawes Severalty Act eller General Allotment Act.

De forente staters assimileringspolitikk, med internatskoler, språk og kulturtvang, skulle på sikt bli et like ødeleggende våpen for lakotakulturen som de fire Hotchkiss-kanonene som ble brukt ved Wounded Knee Creek i 1890 (bildet tilhører Oglala Lakora College, SD).

En dyster statistikk

Pine Ridge reservatet utgjør i likheten med mange andre reservater, skyggesiden av De forente staters velferdssamfunn. Forfalne boliger; en betydelig del trailere eller brakker uten innlagt vann, omkranset av et ukjent biler hvor i bestefall en fungerer, dårlig kledde barn og voksne som ligger under for alkohol, er noe av det man møtes av når man kommer inn på oglala-reservatet. Og går du ut av bilen utenfor reservatets eneste shopping senter, Sioux Nation, må du regne med at du raskt blir møtt av folk som spør om du kan avse noen dollar.

​Forfalne boliger, ofte trailere eller brakker uten innlagt vann, med et ukjent antall bilvrak utenfor, er noe av det man møter på Pine Ridge-reservatet. Selv om det er grønt og fint runt brakkene sommerstid, er det iskaldt når vinterstormene raser over Dakota-prærien.​

Og statistikken til oglala-reservatet er ikke mer oppløftene enn det øyet ser. Landet er tørt og gjennomgående lite egnet for jordbruk; av reservatets 8,984 km2 er kun 340 km2 egnet for jordbruk. Så det var ikke uten grunn at de hvite døpte det for The Badlands, lot lakotaene beholde det, for senere å bruke deler av det som øvings- og testfelt for militære bombefly med nye skadevirkninger for lakotaene.

Under 2. verdenskrig ble Badlands på Pine Ridge brukt som test- og øvingsfelt for jagerflypiloter (plakat fotografert i Badlands National Park).

Av de nærmere 40.000 innbyggerne som bor på reservatet (tallet er usikkert da mange husstander består av tre-fire familier, hvorav mange personer er uten adresse), er om lag 95 % av befolkningen urfolk. De få hvite som bor her, er stort sett leger, lærere og idealistiske hjelpearbeidere. De to første grupperingene blir sjelden her lenge.

Gjennomsnittslevealder for reservatbefolkningen er 47 år for menn og 52 for kvinner. De har dessuten den laveste gjennomsnittsinntekten i USA med en årsinntekt (eller trygd) på USD 3.000 til 4.000 (tilsvarende 17.500 til 23.000 norske kroner); sju ganger lavere enn gjennomsnittsinntekten i USA. Og de dystre tallene som godt kunne vært hentet fra et tredjeverden-land i Afrika, stopper ikke der: Arbeidsledigheten er på mellom 80 og 90 %, noe som innebærer at mesteparten av befolkningen på reservatet lever under USAs fattigdomsgrense, samtidig som de preges av et stillesittende liv med trøst i TV, dataspill, alkohol eller det som verre er.

– Jeg ønsket å lære mer, bli bedre i stand til å hjelpe vårt folk

Emmaline Elk er oglala-lakota. Hun har utdannet seg til sykepleier i voksen alder og jobber på en av reservatets sykestuer. Få er bedre i stand til å berette om helseproblemene lakotafolket sliter med enn henne. Jeg møter henne over en kopp kaffe i kafeen på Lakota Prairie Ranch, et motell i Kyle, en liten bosetning på Pine Ridge reservatet.

Emmaline Elk, oglala-lakota og nylig utdannet sykepleier i en alder av 35; med et ønske å hjelpe sitt folk.

– Hva var grunnen til at du begynte å studere sykepleie i voksen alder, spør jeg. – Jeg vet ikke helt, jeg hadde jobbet lenge som assistent på sykestua her i Kyle, jeg ønsket å lære mer, bli bedre i stand til å hjelpe folk med sykdommer, svarer Emmaline. – Det er så mange som får diabetes her, vi får stadig vekk inn folk som kommer for seint, som vi ikke er i stand til å hjelpe og som må amputere kroppsdeler eller som har ødelagt lever. Sjansene her for å få diabetes er hele åtte ganger over landsgjennomsnittet.

Diabetes

– Det er tre hovedgrunner til diabetes, fortsetter hun:  – Feil kosthold, for lite mosjon og alkohol, mange ganger i kombinasjon. En god del kommer for seint også i forhold til å redde livet, og det er slett ikke uvanlig at både menn og kvinner går bort før de er fylt 50. I følge statistikken er gjennomsnittsalderen på Pine Ridge 47 år for menn og et par år mer for kvinner. – Kostholdet er et stort problem, fortsetter hun. Helt fra våre olde- og tippoldeforeldre ble tvunget inn i reservatene og fratatt muligheten til å jakte bison, har kostholdet vært ødeleggende. Matrasjonene de føderale myndighetene har forskyndt reservatene med har bestått av siktet hvetemel, hermetikk og bearbeidede kjøttprodukter av dårlig kvalitet. Grønnsaker og frukt har vært fraværende. Dette har fortsatt helt fram til i dag.

Sioux Nation Shopping Center, Pine Ridges eneste større dagligvarebutikk har hyllemeter på hyllemeter med chips, sukkertøyer og annen snack, men dårlig utvalg i grønnsaker og frukt.

– Bare går inn på Sioux Nation, reservatets eneste dagligvarebutikk; her er det hyllemeter på hyllemeter med chips, sukkertøyer og loff, men nesten ikke grønnsaker – og det som er tilgjengelig er dårlig og dyrt. Skal man finne ordentlige grønnsaker og bra frukt må man utenfor reservatet, til byer som Rapid City i Black Hills, 135 kilometer unna eller Gordon i Nebraska, som er noe nærmere.

Emmaline har vært i Gordon dagen før og gjort innkjøp for den kommende uka. – Den lange veien til ordentlige butikker krever mye planlegging. Også til Pine Ridge tettsted (reservatets adm. senter) er det 40 km å kjøre. Som du skjønner blir det mye kjøring – og alt for lett å kjøpe dårlig ferdigmat.

Pine Ridge er både navn på oglala-reservatet og tettstedet som er reservatets administrasjonssted. Her ser vi sistnevnte fra nordøst, en kald vinterdag hvor de tynne husveggene har vansker med å holde kulda ute.

Etter to års studier på Lakota College har Emmaline oppnådd å bli sykepleier av laveste grad; associate nurse. Studiet var hardt nok, særlig når en har tre barn i tenårene å forsørge. – Vi var 20 i kullet, forteller Emmaline, kun åtte fullførte studiet og bare fire av disse har så langt bestått eksamen. Stort frafall er vanlig, særlig blant de yngre av vårt folk. – Og det skyldes ikke latskap og manglende vilje, men problemer av mange slag; vanskelig sosiale forhold hjemme og stort press på unge kvinner. Dessuten er det dyrt og folk har ikke råd til å ta opp lån. – Fund raising og veldedighet, det var måten jeg fikk finansiert skolegangen på, sier Emmaline. Også i videregående skole er frafallet stort; i følge statistikken er det på 70 prosent.

Jeg møtte Matthew Bear Elk ved Wounded Knee første gang våren 2012 (bildet). Han var allerede den gang svekket av diabetes. Også i 2017 møtte jeg han, tydelig mer preget av sykdommen.

Kreft, høy barnedødelighet og selvmord

– Kreft er også et stort problem; prostatakreft, livmorkreft og lungekreft. Folk kommer for seint. Det er ikke tradisjon hos oss til å gå til lege, ikke engang om vi har smerter. Så når folk kommer er det ofte for seint. En venninne av meg har en 18 år gammel sønn med prostatakreft. Han har ikke fått den hjelpen han har krav på, nå er det kommet til stadium tre, dvs. spredning i kroppen. – Hva kan han gjøre; det hjelper lite å saksøke staten når det står om livet.

– Mye av de høye krefttallene kan trolig forklares utfra forurenset vann; du har sikkert hørt at det er påvist høye forekomster av radioaktivitet i elvene som renner gjennom reservatet, spør Emmaline. Tidligere ble var det urangruver i Black Hills, samtidig som forsvaret dumpet forskjellige ting som ikke akkurat var helsebringende for folk, forteller Emmaline. Ennå i dag drives det ut uran i Nebraska, ikke langt fra Pine Ridge.

Emerson Elk ved graven til hans to brødre på Wounded Knee: Han er den eneste gjenlevende av brødreflokken. De to andre gikk bort i en alder av hhv. 45 og 52 år, av diabetes, kreft ispedd høyt alkoholforbruk.

Hun kan også fortelle om høy barnedødelighet. Barnedødeligheten er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet. – Selvmord er et annet problem. Selvmordsraten er skyhøy sammenliknet med gjennomsnittet i landet. Spesielt blant de unge. For ikke lenge siden var det åtte stykker som gikk bort i løpet av noen få dager. Det er mye for et lite folk som vårt. Tuberkolose, en sykdom som nærmest er borte i den vestlige verden, er en annen sykom reservatets helsevsen må kjempe mot.

Emmaline forteller også at det er store, mørke tall når det gjelder overgrep mot kvinner. –  Og det blir neppe mindre med en president som gjennom valgkampen offentlig sjikanerer kvinner og nærmest legitimerer overgrep.

Alkoholisme og White Clay

– Også er det alkohol. Nesten alle har en nær slektning som tar strake veien til White Clay straks de får trygda. Bror min kaller dem sombier.  Hvor er White Clay? – White Clay er en ansamling brennevinsbutikker 150 meter utenfor reservatets grense og 2 miles fra Pine Rigde tettsted, i nabostaten Nebraska. På Pine Ridge er alt alkoholsalg forbudt, men hva hjelper det når delstatsmyndighetene i Nebraska tillater brennevinssalg tre kilometer fra Pine Ridge tettsted, spør Emmaline.

Bildet Google Maps bruker fra White Clay er meget treffende - tre alkoholiserte urfolk halvveis liggende utenfor en av White Clays brennevins-butikker (Foto: Google.com/White Clay).

Jeg passerte selv White Clay på vei til Pine Ridge og kunne med selvsyn se dem, "sombiene", de mest edrue sto i kø utenfor spritsjappene, men det var både dem som satt og lå – døddrukne utenfor butikkene. De siste 15 årene er det gjort utallige forsøk på å stoppe denne alkohol-langingen, men til ingen nytte da White Clay ligger i en annen delstat.

Alkoholisme er et problem for åtte av ti familier, hvor hvert fjerde spebarn er født med føtalt alkoholsyndrom eller lider av liknende skader. Selv om stammerådet i reservatet har tatt et klart standpunkt mot salg og bruk av alkohol, hjelper det lite da både føderale myndigheter og staten Nebraska tillater at det langes alkohol fra «byen» White Clay, Nebraska, bare tre kilometers gange fra Pine Ridge.

Utenfor State Line Liquor i White Clay: Fortvilelsen står å lese i øynene til slitne mennesker som ønsker butikkene nedstengt, men som er utsatt for et skittent politisk spill.

At White Clay ligger i delstaten Nebraska, innebærer at det går en «jurisdiksjons-mur» mellom alkohollangerne og reservatet, noe som innebærer at rettsforfølgelse mot alkoholrelatert kriminalitet nærmest er umulig. Samtidig er det liten vilje i Nebraska til å stoppe virksomheten, da innbyggere i delstaten gjør gode penger på alkoholsalg og staten får fine skatteinntekter. Reservatet og lakotaene derimot, sitter kun igjen med de økonomiske og sosiale utgiftene, helseskadene og et mindre verdig liv.

Et annet ømt punkt er språket. Emmaline hører til blant de få under 50 år som snakker lakota som morsmål, noe hun har bevisste foreldre å takke for. Hun kan hun fortelle at det er få som bruker språket til det største prærie-urfolket i dag. – Det er nesten ingen som snakker lakota lenger, den siste generasjonen hvor majoriteten snakket lakota, ble født tidlig på 1950-tallet; og dem er det ikke mange igjen av. Språk, kultur, stolthet, ja alt har blitt tatt bort på internatskolene som ble etablert i siste halvdel av 1800-tallet. 

Lyspunkter?

Etter denne dystre beskrivelsen fra reservatet til oglala-folket kan man spørre seg om det også er lyspunkter. Og det er det; skolene som tidligere var styrt av katolske prester og lærere som utøvde militær disiplin og undertrykte urfolkenes språk og kultur, har nå fått lærere som aktivt jobber for å ta vare på lakotaenes språk, kultur og tradisjoner. Roger White Eyes ved Red Cloud-skolen er en av dem.

Det siste årets kamp for urfolksrettigheter og rent vann ved Standing Rock, har også gjort ungdommen på Pine Ridge mer beviste. Hettegenseren til han nærmest på bildet, sier med tydelighet hva han mener om olje- og gassindustrien som spiser seg inn på reservatet.

Det siste årets kamp for kultur, natur og rent vann ved Standing Rock, har også gjort folket på Pine Ridge mer beviste, og gjort at de aktivt uttrykker sin misnøye med energi- og oljeselskaper som skal hente ut rask profitt fra urfolkets land.

Disse guttene leker glade i gatene på tettstedet Pine Ridge og trenger ikke å frykte den kulturelle undertrykkelsen deres foreldre- og besteforeldregenerasjoner var utsatt får. Vi får håpe at de får et lettere liv enn dagens voksne på Pine Ridge Indinan Reservation. 

 Selv om USA for tiden har en president og en regjering som verken synes å være spesielt opptatt av av å beskytte rent vann, begrense USAs klimautslipp eller bedre urfolks situasjon, vil internasjonal oppmerksomhet være av stor betydning for lakotaene, så vel som for andre urfolk i Amerika.

Om vi neppe får se bisonflokker igjen løpende over prærien, får vi håpe at urfolkene skrittvis får et bedre liv og om en ikke alt for fjern fremtid får herredømme over sitt land, får seg gode og bærekraftige arbeidsplasser og ikke trenger å kjempe mot sykdommer og fattigdom som for andre i den vestlige verden hører historien til.

Del med dine venner