Slaget ved Little Bighorn - og The Little Bighorn Reenactment

Etter flere leserbrev om cowboyer, revolvermenn og lovløse, er det på tide med en historie fra "indianerkrigene". Og hva passer da bedre enn fortellingen om slaget ved Little Bighorn; innbefattet den glimrende gjenfortellingen av slaget som finner sted vært år gjennom The Little Bighorn Reenactment. Slagert ved Little Bighorn, ofte omtalt som Custer's Last Stand, var en væpnet trefning mellom amerikanske urfolk og en av de forente staters kavaleriavdelinger. Slaget var et resultat av at oberstløytnant George A. Custer angrep en landsby med over tusen lakota- og cheyenne-krigere, samt et betydelig antall arapahoer. 

På høyden ovenfor Little Bighorn-elva, hvor Custer møtte sin skjebne, er det reist et ruvende minnesobelisk. Stedet omkring er gjort til nasjonalt monument.

Slaget, som fant sted 25. juni 1876 ved Little Bighorn-elva i det østlige Montana, var den viktigste trefningen under den såkalte Great Sioux War of 1876.

Slaget var en overveldende seier for urfolkene som ble ledet av kjente høvdinger som Crazy HorseGall og Sitting Bull. Anført av oberst-løytnant Custer, ble fem av bataljonens 12 kompanier tilintetgjort på en tørr høyde ved Little Bighorn-elva en varm ettermiddag i juni 1876.

På dette stedet, rett nedenfor monumentet på bildet til ovenfor t.v., endte Custer sine dager. Den sorte steinen marker stedet han falt. De hvite viser hvor en del av de øvrige soldatene mistet livet.

Blant de 268 døde var Custer selv, to av hans brødre, en nevø og en svoger. I tillegg måtte fire crow- og to pawnee- speidere bøte med livet, samt seks av de 55 hardt sårede soldatene.

Tȟašúŋke Witkó, eller Crazy Horse som navnet tendensiøst blir oversatt til, lot seg aldri avfotografere. Imidlertid tror jeg ikke at noen kunne skildre den militære lederen av slaget ved Little Bighorn bedre enn denne fremragende absaroka-rytteren fra The Little Bighorn Reenactment.

 

Oberstløytnant George A. Custer. "Gutte-generalen" fra borgerkrigen, som møtte sin skjebne ved Little Bighorn 25. juni 1876, fikk raskt helte- og martyrstatus i USA (Foto: Wikimedia Commons).

I løpet av de kommende årene fikk Custer og hans avdeling en ikonisk helte-status i amerikansk historie, en status som varte til 1960-tallet.

Kampen, og Custers handlinger i særdeleshet, er blitt grundig studert av historikere. De nøyaktige detaljene fra slaget er likevel tåkelagte og hyllet inn i spekulasjoner, da det lenge ble lagt til grunn at ingen - utenom hesten Comanche - overlevde slaget. Dette var en realitet når det gjaldt mennene i de fem kompaniene under Custers  kommando. Mesteparten av urfolkskrigerne overlevde imidlertid. Men deres beretninger, som først ble nedtegnet av tilfeldige historikere og andre mange år senere, ble av hvite amerikanere oppfattet som tendensiøse, motstridende og uklare.

Oberstløytnat Gorge A. Custer (nr. 4 f.v.), hans to offiser-brødre, to speider og adjutant, slik de blir framstilt i The Little Bighorn Reenactment.

Custers kropp ble funnet med skuddsår i bryst og tinning. Begge skudd ville ha vært dødelig, selv om han bare syntes å ha blødd fra såret i brystet, noe som betyr at hodeskuddet kan ha blitt avfyrt post-mortem. Enkelte har antydet at Custer begikk selvmord for å unngå å bli tatt til fange og torturert, uten at denne hypotesen har fått vesentlig oppslutning. Custer ble funnet nær toppen av "Custer Hill", som også ble kjent som "Last Stand Hill". Der har amerikanske myndigheter reist en ruvende  obelisk med navnene på det 7. kavaleris falne krigere.

Lakota- og cheyenne-krigerne tilintetgjorde angivelig avdelingene til Custer på mindre enn en time. Beretninger fra lakotaer sier at kampene varte ”så lenge det tar en sulten mann å spise et måltid.”

Crazy Horse skal personlig ha ledet den største gruppene av krigere som overmannet kavaleristene i et overraskelsesangrep som forårsaker et sammenbrudd i kommando-strukturen og panikk blant troppene. Det bidro til de fem kompaniene fra det 7. kavaleri angivelig ble tilintetgjort på mindre enn en time. David Humphreys Miller, som mellom 1935 og 1955 intervjuet de siste lakota-overlevende fra slaget, skrev at slaget varte mindre enn en halv time. Andre urfolksberetninger sier at kampene varte ”så lenge det tar en sulten mann å spise et måltid.” Enkelte lakotaer beskriv denne delen av kampen som "en bisonjakt".

Crazy Horse ledet personlig den største gruppene krigere som overmannet kavaleristene og for-årsaker panikk blant dem.

 

Slaget ved Little Bighorn er som sagt den mest kjente trefningen mellom kavalerister og urfolksavdelinger - og den største urfolksseieren - i amerikansk 1800-talls historie. Dette har dannet grunnlaget for The Little Bighorn Reenactment, et utendørs teater som gjenskaper hendelsen ved Little Bighorn-elva i juni 1876.

En kavalerist kledd og bevæpnet nøyaktig som soldatene i Custers 7. kavaleribataljon.

Forestillingen finner sted ved bredden av elva, nøyaktig der Sitting Bulls landsby lå i 1876; i dag mellom Crow Agency og Garryowen på Crow-reservatet i Montana. I år arrangeres forestillingen for 26. gang; på 141-årsdagen for "Custer's Last Stand". På andre siden av elva finner man Medicine Tail Coulee og Minneconjou Ford, hvor Custers bataljon med dårlig hell forsøkte å forsere Little Bighorn-elva.

Kavalerister på vei mot Minneconjou Ford og landsbyen til Sitting Bull.

For de som er interessert i amerikansk urfolks- og indianerhistorie, eller The Old West, er dette både juleaften og bursdag på samme dag. 

Kaptein, senere general Fredrick W. Benteen, deltok under slaget ved Little Bighorn, hvor han ble beskyldt for å ikke ført fram forsterkninger til Custer. Han hadde naturlig nok stor respekt for lakotaene (Foto: Wikimedia Commons).

I løpet av 90 minutter får man oppleve en gjennomgang av amerikansk historie fortalt fra urfolkenes ståsted, gjennomført med en ekthet og presisjon når det gjelder alt fra stedsvalg til våpen, bekledning og tidspunkt, som man bare må nikke anerkjennende til. Mest imponerende var de unge absaroka-rytterne som behersket hestene til det fullkomme, og på en glimrende måte representerte folkene som i sin tid av general og indianerkriger Fredrick W. Benteen ble omtalt som ”gode skyttere, fantastiske ryttere, og de beste soldatene solen noen gang har kastet sitt lys på”.

Kavaleriangrepet ble effektivt og grundig besvart av lakota-, cheyenne- og arapaho-soldater. Her portretert av dyktige absaroka-ryttere.

Forestillingen omfattet ikke bare The Great Sioux War i 1876; historien ble fortalt fra lakotafolkets første møte med USA gjennom utsendingene Lewis og Clark, deretter avtalebrudd på avtalebrudd, fram tid det ble funnet gull i Black Hills, urfolkets land ble invadert av gullgravere - og til det uungåelige sammenstøtet i 1876.

Forestillingen omfattet ikke bare The Great Sioux War i 1876; historien ble fortalt fra lakotafolkets første møte med USA gjennom utsendingene Lewis og Clark. På bilde ser vi speideren Jim Bridger, kjent for sin kunnskap om urfolket.
Sitting Bull, høvding, medisinmann og diplomat - og den største av alle lakotaledere - skrev aldri under på noen avtale, men forsvarte sitt folk både i krig og fred. I 1890 ble han drept av reservatpoliti hjemme på Standing Rock.

Selv om Sitting Bull og Crazy House vant slaget og bevirket til ”Custer’s Last Stand”, ble dette også starten på lakotaenes siste "stand".

Sitting Bull. Portrettert av D F Barry ca 1883, original cabinet card (Wikimedia Commons). Sitting Bull overga seg i 1881 og ble drept av reservatpoliti ni år senere.

Provosert av at en tusentalls ”villmenn” kunne slå verdens mest avanserte hær, satte USA inn sine samlede hærstyrker for å utslette lakotaene og cheyennene. I løpet av et drøyt år var Crazy Horse drept i et bakhold etter at han hadde overgitt seg ved Fort Robinson, mens Sitting Bull var flyktet i eksil til Canada. Fire år senere returnerte han til USA - og overga seg - som den siste av urfolkslederne på prærieslettene i Midtvesten. 

 

Samtidsbildene er fotografert av forfatteren under The Little Bighorn Reenactment 25. juni 2017.

 

Del med dine venner