Topptur til Laramie Peak, Wyoming
Området i rundt Laramie; Albany County, eller for den saks skyld hele Wyoming og det nordlige Colorado, har fantastiske natur- og fjellområder, både med og uten oppmerkede siter, og hvor man kan velge om man vil gå alene eller møte folk. Dette er natur man ikke kan la ligge uberørt hvis man er gjennomsnitts interessert i fjellvandring, fluefiske og jakt. Rocky Mountains strekker seg gjennom Wyoming-Colorado, så her er et utallige topper over 3000 meter. I tillegg har Wyoming fem topper over 4000 meter, mens Colorado har hele 55 slike topper.
Denne våren og forsommeren har min datter Anna og jeg bestemt oss for å benytte oss av noe av de fantastiske natur- og fjellområdene som finnes i Wyoming og det nordlige Colorado. Planen er at vi får med oss minst tre fjell som rager mer enn 3000 meter over havet, og forhåpentligvis en av 4000-metrene i denne delen av Rocky Mountains. Selv om det neppe er mange folk fra Nord-Norge som vil tråkke i de samme stiene, tenker jeg å skrive litt om det for Nordlys’ lesere.
Den første toppen vi bestemmer oss for å bestige, er naturlig nok Laramie Peak. Det er den høyeste og mest fremtredende toppen i Laramie Range, en østlig arm av Rocky Mountains som strekker seg fra Colorado, øst av Laramie by og videre nordover mot byene Douglas og Casper. Laramie Peak er 3132 m.o.h. og passer bra som en første topp å bestige blant for 3000-meterne.
Toppen kan ses på lang avstand fra begge sider av Laramie Range, helt fra langt nede i Nebraska og har således vært et viktig landemerke og navigasjonspunkt for nybyggere og gullgravere, på reise i prærievogner dratt av okser langs Oregon-veien, til et nytt liv i California, Utah og Oregon. En snarvei til gullfeltene i Montana; Bozeman-veien, som gjennom hjertet av lakotafolkets viktigste jaktmarker, var årsaken til Red Cloud-krigen, som lakotaene vant, på midten av 1860-tallet.
Det sies at mennene på kuskesetet på prærie-vognene i det gamle vesten hadde Laramie Peak i siktet en hel uke, fra Scotts Bluff i Nebraska til Glendo rett vest av fjellmassivet. Også fra utkanten av Laramie by ses fjellet, selv om det er tre timers kjøring dit, det meste på gode asfaltveier. Om man tar utgangspunkt i Laramie by (i dag kun kalt Laramie), er den beste måten å nå Laramie Peak Trailhead, som ligger ved Friend Park Campground, å kjøre via Weatland til Glendo.
Man kjører da først etter Highway 30/34, deretter etter Interstate (motorvei) 25. Denne strekningen er 173 km og tar om lag 1 time og 40 minutter. Det er også mulighet å kjøre inn fra den andre siden fjellpartiet, fra landsbyen Rock River, noe som kan være en opplevelse. Men selv om denne veien er noe kortere, tar det trolig lenger tid da om lag halve turen må tilbakelegges på forholdsvis dårlige grusveier.
Fra Glendo fortsetter man til fjellandsbyen Esterbrook, og følger derfra den stadig dårligere grusveien Esterbrook Road fram til krysset Bear Creek Road. Fra Esterbrook er Laramie Peak / Friend Park skiltet.
De drøye 40 kilometerne på grusvei som blir dårligere ettersom man kommer inn i fjellheimen, vil kreve sin drøye timeskjøretid. Men du vil ikke kjede deg selv om du må slakke av på farten, turen går gjennom en fascinerende villmark som starter med et prærielandskap for gradvis å gå over i et nokså vilt fjellparti.
Og bli ikke overrasket om du treffer på antilope, coyote, wapiti hjort og coyoter, ja endatil bever, ville kalkuner og et spekter av rovfugl jeg ikke tør prøve meg på å navngi. Dessuten er man nesten garantert å se det vakre blue jay.
Vår tur til Laramie Peak fant sted i midten av april. Strengt tatt var dette litt tidlig på året, allerede på skogsbilveien opp til Friend Park Trailhead, møtte vi hindringer bestående av ennå snøstengte veier, trær over veibanen og bløte spor. Offisielt åpnes ikke veien for 1. mai, noe som forklarer at den ikke var ryddet. Men det er likevel tillatt å kjøre på egen risiko.
Problemer med snø kan tidlig på året kan kompenseres med start tidlig på morgenen. Med en litt sein start på dagen, innbefattet proviantering i Laramie, samt nevnte hindringer på veien opp til Friend Park, innebar at vi ikke var fremme ved utgangspunktet før klokka 14, og var først underveis en halvtime senere.
Vi fikk forholdsvis raskt oppleve at det fortsatt er betydelige mengder snø i fjellet – betydelig mer enn vi var klar over, og som ikke er lett å observere på avstand da fjellet er kledd med tett barskog hele veien opp til topps.
Turen til toppen følger stort sett en gammel kjerrevei bygd i forbindelse med at det er reist diverse radiomaster og anlegg på Laramie Peak.Turen opp er på 7.7 km og man må forsere om lag 830 høydemeter.
Vår tur ble litt mer krevende da vi ikke hadde tatt høyde, bokstavelig talt, for at fjellsidene de siste 5-600 høydemetrene var dekket med snø, samtidig som sein start gjorde at snøen var bløt; så bløt at vi en del steder trådde til livet i snø.
Snø-strabasene bidro til at vi valgte å runde turen på den nesthøyeste toppen, som kjennetegnes med en karakteristisk steinsøyle og er 120 meter lavere enn det høyeste punktet. Uansett en fantastisk tur som kan anbefales, og på sommerføre tar ca. 1 time og 30 minutter opp, og litt mindre ned.
