Julefeiring på Crow Creek indianerreservat

Mange byer, steder og små samfunn har sine unike julefeiringer. Jeg skal ikke dvele ved julefeiringen i Laramie, som ikke avviker særlig fra andre byer i Midtvesten. I det konservative Midtvesten holdes rollemønstrene intakte, så her skal mannen i huset ut i skogen å hente julegrana, etter at han har betalt 10 dollar til det lokale statsskog for en hogsttillatelse. Mor skal på sin side gjøre i stand julekalkunen, en tradisjon euroamerikanerne har tatt med fra sine forfedre i England. Kalkunen skal tilbereds på tradisjonell måte med stuffing, potetmos, tranebærsaus og et varierende utvalgt av grønnsaker, sweet potatos inkludeet. For øvrig er stemningen i Larmie avslappet med lite pynt i gatene og mindre stress enn det man er vant med i hjemlandet rett før jul. De mange lysdekorerte privathusene, køen foran Walmart og Rudolph the red nose reindeer på radioen, gjør imidlertid at vi ikke er i tvil om at det er jul. Og som de fleste sikkert vet, så er den store dagen er 25. desember, ikke den 24.

       I stedet for å si mer med den euroamerikanske juletradisjonen i Midtvesten, skal jeg berette om en julefeiring som startet i dyp sorg for drøyt 150 siden – sorg over tap av hjemland og sine nærmeste. Denne julefeiringen fant sted på Crow Creek Indian Reservation i Sør-Dakota i 1863. Reservatet var da nylig opprettet som et forvisningssted for de overlevende av de utsultede santee-siouxene, eller dakotaene, som gjorde opprør mot avtalebrudd og korrupte indianeragenter i Minnesota året før i det som senere er kalt Dakotakrigen. Etter at US Army med flere tusen soldater hadde tvunget urfolket i kne høsten 1862, ble 1300 fengslet. 303 av disse ble idømt lovens strengeste straff, men etter inngripen fra en av kirkens menn, biskop Henry B. Whipple og president Lincoln selv, ble "bare" 38 av disse dommene fullbyrdet. Likevel gjør det disse drapene 2. juledag 1862 til den største massehenrettelsen i USAs historie.

Beleiringen av New Ulm, Minnesota, maleri av Henry August Schwabe. Maleriet skildrer et angrep på landsbyen New Ulm i Minnesota 19. august under krigen mot dakotaene i 1862.

       De øvrige 1262 santee-dakotaene måtte først vandre en tung mars vestover, fratatt sine hester, under eskorte av US Army, før de ble stuet sammen på lektere og sendt sørover langs Missourielva til et ugjestmildt landområde i Sør-Dakota.

        Kirkens menn har ikke alltid hatt en stolt historie å vise til når det gjelder behandlingen av urfolk. Ovenfor har jeg pekt på et unntak, og denne historien har skal vise at det finnes flere i Midtvesten. Sammen med de militære som eskorterte lakotaene var også en ung prest ved navn John Williamson. Tre hundre menn, kvinner og barn døde av sykdom og sult i sitt nye hjemland ved Missourielva det første året. Løftene fra regjeringen om mat og husly under den kalde Dakotavinteren uteble. Redningen ble den unge presten. Han klarte å overbevise US Army om at santee-dakotaene måtte få tilbake hestene sine og noen geværer slik at de kunne jakte bison, noe som utvilsomt reddet hundrevis av mennesker fra en sikker sultedød. Dette var 10 til 15 år før euroamerikanerne utryddet bisonen fra prærien i Midtvesten, så slettelandet vest for Missouri hadde ennå tallrike flokker av de prektige dyrene.

       Pastor Williamson ønsket også å gi dakotaene åndelig føde, og som en motytelse for at han mettet deres fysiske sult, lovet de å møte opp på noen av hans bibeltimer. Den første julen i fremmed land lyttet de utarmede dakotaene til fortellinger om en frelser født i en stall av et fattig ung par langt hjemmefra, fortalt av en forståelsesfull, ung prest. Man kan bare tenke seg hvordan historien traff dette folket som nylig var forvist fra sitt hjemland i Minnesota.

Pastor Williamson overtalte militæret til å la dakotaene få jakte på bison. Det reddet utvilsomt livet til mange hundre mennesker vinteren 1863.

       Floyd Hand, en åndelig leder på Pine Ridge reservatet lengere vest, fortalte senere at pastor Williamson maktet å smelte dakotatroen sammen med den kristne lære:  – Jesus var en fattig mann som ble en leder ved å gi av seg selv til andre, forteller Hand. Han fant sin vei ved å tilbringe 40 dager i villmarken, noe som også er kjent hos vårt folk.

       Metoden Williamson nyttet for å forkynte Guds ord på for dakotaene var ikke ulik den Læstadius brukte for de utarmede samene på 1800-tallet; en måte hvor man respekterte urfolkets gamle tro, og som bidro til at de, tross fattigslige forhold, ble motivert til å hjelpe andre og til å leve et liv i verdighet. Williamson gjorde arbeidet blant lakotaene til sin livsgjerning, og levde blant dem på reservatet fram til hans død i 1917. Han og hans far oversatte bibelen til dakotaenes språk, og hans mor undervist hundrevis av dakotaer til å lese og skrive på sitt eget språk, noe som var unikt på denne tiden. I motsetning til mange andre misjonærer, hadde Williamson stor respekt for dakotaenes tro, tradisjoner og skikker.

       – For oss i Indian Country er hver dag som jula, sier Hand. – Dagliglivet er sentrert omkring verdien av å hjelp og støtte, hvor vi skal vandre Den røde vei. Å vandre den røde vei betyr å gjøre alle dine gjerninger til gode, åndelige handling. Hvis nabo min John Running Deer trenger poteter og jeg har noen til overs, så gir jeg dem til han. Det spiller ingen rolle om det er jul eller ikke.

       Clark Zephier, en tradisjonell dakotadanser og kulturell leder på Crow Creek reservatet sier at hos dem går kristendommen fortsatt går hånd i hånd med dakotaenes åndelige tro. – Noen hvite prester vil si at kristendommen er den eneste måten å be på, men vi mener at hver person må kunne finne den måten som er rett for han eller henne, og vi fordømmer ikke andres måter å be på. Vi går i kirken på juledagen og synger julesalmer. Og jeg hjelpe min svigerbror Everett Harrison, som er som er presbyterianer prest. Everetts opprinnelige familenavn var Shoots the Enemy, skyter fienden, men da hans bestefar gikk på indianerskolen på 1880-tallet ble dette navnet betraktet som en fornærmelse mot de hvite, slik at han ble gitt etternavnet til president, Benjamin Harrison.

       Pastor Harrisons kirke, som ligger på en høyde sørvest for Fort Thompson, avslutter alltid julehøytiden den 6. januar med en seremoni kjent som Den lille jula. Alle samfunnets kirkemedlemmer deltar da sammen med ikke-kristne i en sammenkomst som har blitt holdt så lenge noen kan huske. Barn og unge får gaver, og alle bringer med seg varm mat og salater. Den lille jula er bare ett av mange Crow Creek sammenkomster hvor det utveksles gaver. Lone Star Casino i Fort Thompson kjøper inn leker og klær til barn og i St. Joseph katolske kirke gis det kjøtt til 1. juledags middagssammenkomst. Det arrangeres også en julesammenkomst for barna med lek og juleprogram, hvoretter det grilles pølser og marshmellow utendørs.

       Crow Creek er et lite reservat i det sentrale Sør Dakota. Her er det ingen butikker som selger juletrær, plastsnømenn og lys til å ha i oppgangen, eller leker til barna. De 2800 innbyggerne på reservatet må reise 40 kilometer til småbyen Chamberlain om de skal oppleve den kommersielle delen av jula, som for det fleste andre samfunn i Midtvesten er blitt den viktigste delen av jula. Stillheten på reservatet skyldes imidlertid ikke bare at kirkehøytiden holdes hellig. I likhet med de fleste indianerreservatene har ikke Crow Creek bare en dyster fortid, men også en vanskelig nåtid. På samme måte som Standing Rock, Pine Ridge og andre reservater i Dakotastatene, er arbeidsledigheten i reservatet skyhøy. Bare 10-20 prosent av de voksne innbyggerne på reservatet er i lønnet arbeid, levealderen er langt under gjennomsnittet i USA så  dagene kan være tunge for mange.

Selv om livet i indianerreservatene kan være tøft, leker og ler barna og har håp og forventninger på samme måte som barn som vokser opp i økonomisk bedrestilte samfunn. Bildet er fra Pine Ridge Indianerreservat.

       Men til tross for at folkene reservatet mangler ikke bare mangler fortauer og pyntede  julegater, men også mye av det som vanlige amerikanere ser på som selvfølgeligheter som gode hus, veier og innlagt vann, er det julestemning på Crow Creek reservatet. Lysene strømmer ut den lille, landlige kirka og beskjedne husene nær Fort Thompson. Barna leker og ler og har de samme forventningene til jul som barn andre steder i verden. Julen er en mangehundreårig, ja kanskje tusenårig tradisjon i mange av verdens land; på Crow Creek Indian Reservation feires den i år for 153. gang.

       Vår familie kommer ikke til å feire jul på Crow Creek. Vi vil imidlertid besøke Black Hills, lakotaenes hellige land som ble fratatt dem etter Sioux-krigene på 1870-tallet, hvor et par av oss håper å nå opp på Black Elk Peak, fjellet som i 2016 ble omdøpt fra Mount Harney for å hedre lakotaenes åndelige leder Black Elk. Vi vil også benytte jula til å besøke Wounded Knee, stedet der om lag 200 lakotaer som hadde heist hvit flagg ble skutt og drept av amerikanske soldater 29. desember 1890, og delta på den årlige minnemarkeringen der.

       Med dette ønsker jeg folk i Tromsø, Nord-Norge og Sápmi en riktig god jul!

 

Oppslagbildet viser barn på Crow Creek-reservatet som feirer jul. Fortellingen om julen i Crow Creek og oppslagsbildet er hentet herfra.

Del med dine venner