Hole-in-the-Wall - et fascinerende, men lite kjent turistmål

Hole-in-the-Wall. Et navn, et sted eller et begrep? I amerikansk sleng blir det brukt både om et fjerntliggende eller ikke-eksisterende sted, ukjente kulinariske restauranter eller noe så jordnært som en minibank. Uansett hva man legger i begrepet, er det forbundet med flere myter og legender enn fakta.

Bak denne røde "steinveggen" søkte det gamle vestens mest beryktede lovløse tilflukt etter kvegtyveri og togran.

Tross legender og myter, og til tross for at forfattere som ikke har vært der, har gitt feilaktige og fantasifulle beskrivelser av stedet – så var og er det en høyst virkelig plass. De mange mytene og legendene er ikke bare forbundet med navnet og stedets fjerne beliggenhet – men kanskje først og fremst med de som benyttet seg av stedet.

Hole-in-the-Wall var tilfluktssted for bl.a. The Wild Bunch (bildet). Her skjulte Butch Cassidy (f.t.h.), Sundance Kid (f.t.v.) og Harvey Logan alias Kid Curry (b.t.h.) seg. Foto: Wikimedia Commons.

På slutten av 1800-tallet, etter at USA hadde tvunget lakotafolket i kne, var ”hullet” tilholdssted for de mest beryktede lovløse i det gamle vesten. Her holdt Butch Cassidy, Sundance Kid og andre fra The Wild Bunch, innbefattet Harvey Logan alias Kid Curry, seg skjult.

Navnet er også egnet til å forvirre. Stedet ikke er en "hule-i-fjellveggen", slik Louis Masterson beskriver det i Morgan Kanes jakt på Tom Horn, men derimot et pass. Dette til tross, er navnet treffende. Passet er et av få steder langs den rødfargede, 50 kilometer lange bergveggen sør for Big Horn-fjellene i Wyoming som angivelig kunne forseres med hest. Bakenfor passet var det frodige gressletter og rikelig med vann, noe som ga godt beite både for de lovløses hester, og det stjålne kveget de skjulte. Her hadde de en reist en rekke hytter, stall og uthus de trengte for å overvintre gjennom den kalde Wyoming-vinteren.

På de lovløses tid lå ”hullet” flere dagers hesteritt fra nærmeste bebyggelse. Tilgjengeligheten er i dag knapt blitt bedre enn den var for drøye hundre år siden. Det er heller ikke særlig mye faktaorientert informasjon for de som ønsker å oppsøke steder.  Med utgangspunkt i Laramie brukte vi en dag på å komme oss til ”hullet” - til tross for at avstanden ikke er avskrekkende. Etter å han kommet til Casper, kjørte vi vestover etter Highway 26. Etter ca. 15 minutter kom vi til Thirty-three-mile road. Da er det bare å følge denne inn i ødemarka og eventyret.

Etter drøye 80 kilometer på støvete grusveier er vi framme ved Buffalo Creek.

Etter drøye 80 kilometer på støvete grusveier vil man forhåpentligvis komme til Buffalo Creek. Da gjenstår det 19 kilometer over ranchland på noe som knapt kan kalles vei – selv om den bærer navnet Buffalo Creek Road, hvor jeep eller truck er eneste fremkomstmiddel – om man ikke har en Volvo XC70 for hånden.

Starten på Buffalo Creek Road. Underveis må vi åpne og lukke seks "porter", dvs. piggtråd trukket over veien. Men "veien" er åpen for allmenn ferdsel

Underveis må man åpne og lukke seks porter, og man kan ikke la være å legge merke til alle skiltene med ”No trespassing” eller det som mer truende er. Men selve veien er åpen for allmenn ferdsel – vel å merke om man husker å lukke de mange portene. Etter ca. en time er vi fremme ved Trailhead.

Skilt med "Absolutely NO Public Access" og "Keep Out" vitner ikke om den største gjestfrihet og forteller at det har vært en konflikt mellom grunneierne (rancherne) og statlige myndigheter da "veien" fram til Hole-in-the-Wall ble åpnet for allmenn ferdsel for noen år siden.
Rett før man kommer til "trailhead" møter man et minnesmerke over "Hole-in-the-Wall-slaget" mellom kvegtyver og cowboyer i 1897. I bakgrunnen "hullet".

 

Ved "trailhead". I følge skiltet er det 2 miles (3,2 km) til Hole-in-the-Wall (bak på bildet). Det skulle vise seg at turen over passet var noe lenger.  

Men vi er ennå langt fra fremme. Det siste stykket inn til den røde veggen, som angivelig er to miles (3,2 km), må tilbakelegges til fots. Veien går nå etter en oppmerket, men ikke alt for mye brukt sti fram til til den ruvende, vakre røde fjellveggen som kan minne om en miniatyr av Grand Canyons nordside. Ved fjellfoten, som er begynnelsen på passet, forsvinner merkingen samtidig som man omgis av tunge, røde steinblokker som har rast ned fra fjellveggene. Stien opp passet er bratt og ikke godt synlig, samtidig som den har løse steiner og tornekratt.

Hole-in-the-Wall. Stien opp passet er bratt med løse steiner og tornekratt lenger opp i bakken. Man kan bare tenke seg hvordan det var å komme seg opp den bratte fjellsiden på hesteryggen.

 

En overraskelse på vei opp passet - en klapperslange. Heldigvis var den død.

Det er derfor krevende nok å forsere det til fots – så man kan bare tenke seg hvordan det var å komme seg opp den bratte fjellsiden på heste-ryggen. Og i fall man blir i tvil om retningen, og vil ta en snar-klatrevei opp, ha i bakhodet at de lovløse red opp, noe som tilsier at for å være på rett vei, må man følge et tråkk som kunne forseres av en hest – dog en dyktig en.

Det er lett å skjønne at de lovløse valgte stedet bak passet som sitt skjulested, forfølgere måtte på rekke og rad passere områder uten dekning, og ville da være enkle mål for et par vakter med rifler.

Vel oppe er det lett å skjønne at de lovløse valgte sitt skjulested nettopp bak dette passet. På toppen er det en fantastisk utsikt over Wyomings høysletter, noe de lovløse viste å dra nytte av. Herfra hadde de oversikt over ethvert oppbud, ja enhver lovmann eller premiejeger som var på sporet av dem. 

Øverst, der denne kløfta på baksiden av "hullet" vider seg ut, holdt det gamle vestens mest beryktede lovløse til på slutten av 1800-tallet.

Toppen av passet er dessuten godt egnet til å forsvar; et par gode rifleskyttere ville lett kunne stoppe et oppbud på 50 mann – som var nødt til å ta seg opp passet på rekke samtidig som det måtte styre hestene med varsom hånd opp det kronglete tåkket.

Bålkos og overnatting i telt hører med etter å ha besøkt Hole-in-the-Wall.

Vel oppe på toppen av et av vestens mest spennende, men kanskje minst påaktede turistmål, viser kilometertelleren på klokka 4,26 km. Sola nærmer seg horisonten og dagen er omme. Timen tilbake til trailhead vil vi trenge for å komme fram og få fyrt bål før mørkets frambrudd. 

Forfatteren på tur til Hole-in-the-Wall, et av vestens minst påaktede, men mest fascinerende turistmål.

 

Del med dine venner