Forskning, forskeropphold og urfolks landrettigheter

Forskningsopphold utenlands er et av de virkelig fine privilegiene man har som forsker og fast ansatt akademiker ved norske universiteter. Dette er også en del av forskningspolitikken vår; Norge satser sammen offensivt på å få forskere til å dra utenlands. Landet ønsker samtidig å invitere utenlandske forskere til Norge, noe forskningsrådet klart uttrykker gjennom miniguiden Researcher's gateway to Norway.

    Under et opphold utenlands, som vanligvis varer et eller to semestre, får man anledning til å fordype seg i spørsmål man vanligvis bare kan se bølgetoppene av. Det er dessuten anledning til å ta med familien, en mulighet som passer oss særlig godt for oss da min kone Zoia også jobber med forskning, og begge barna ser fram til et liv på prærien i USA. 

Ved Wounded Knee ble flere hundre lakotaer massakrert i 1890. 126 år senere er dette et sted der forskere og andre kan gjøre sine feltstudier og komme i kontakt med urfolk og få deres versjon av historien

    Interesse for urfolk i Nord-Amerika, land- naturressurs - og sivile rettigheter, historie og annet, gjorde at valget falt på USA. Og hva var da mer naturlig enn Laramie og University of Wyoming, som ligger i hjertet av Indian Country, og hvor jeg raskt fikk en invitasjon fra American Indian studies om å være visiting scholar. Wyoming er en del av lanområdet til kjente urfolk som lakota (sioux), cheyenne, arapaho og soshoni. I øst finner vi Dakotastatene, i nord Montana og i sør Colorado. Dessuten er Wyoming en delstat med vinter og snø.      

      Utover kontakt med andre forskningsmiljøer og tid til å gjøre arkiv- og litteraturstudier, gir utenlandsopphold en unik mulighet til feltarbeid på områder man ellers ikke vil ha mulighet til å nå. Med min bakgrunn i juss og landrettighetsspørsmål, kan jeg gjøre feltstudier, hvor jeg kan komme i kontakt med myndigheter, jordeiere, urfolk og aktivister – og dermed få et inntrykk både av ”law in books and law in action”. Et forskeropphold utenlands bidrar således til at man får sett både egen og andres forskning i et nytt perspektiv, samtidig som man får utvidet sitt forskernettverk – noe som ikke er minst viktig i en globalisert verden.

       UiT Norges arktiske universitet legger godt til rette både økonomisk og praktisk for forskermobilitet gjennom økonomisk støtte og samarbeid med andre universiteter. At UiT har et godt navn internasjonalt og en interessant beliggenhet i Arktis og i det eneste urfolksområdet i Europa, gjør også at det er lett å oppnå kontakter som UiT-forsker. Jeg skal ikke bruke plass de praktiske ved et forskeropphold selv om det kan være litt arbeidsomt før man skal dra. Skal man til USA må man dessuten ordne med helseforsikringer og forskervisum, det siste innebærer at man må man reise ens ærend til USAs ambassade i Oslo på visumintervju. Men det meste er godt tilrettelagt, og med godt støtte fra forskningsavdelingen ved det juridiske fakultet, får man tingene greit på plass. At Norge og USA har en gunstig skatteavtale for forskere og universitetslærere, hjelper også på. Så tiden som brukes på planlegging er vel anvendt, og som forsker får man til gangs igjen for det. Så når familien etter en liten uke har leilighet, bil og begge barna på skole, samtidig som både Zoia og jeg har fått fine kontorer og trivelige kollegaer, må vi si at tingene har gått greit.

       Er man på forskeropphold bør man også ha et godt planlagt forskningsprosjekt. Mitt prosjekt er å forske på landrettighetsspørsmål for urfolk. USA er i så måte svært spennende med hele 566 offisielt anerkjente urfolk – eller Tribes. USAs urfolk er til vanlig omtalt som indianere, basert på at salige Columbus i 1492 trodde han var kommet til India da han gikk i land på Bahamas og møtte en vennligsinnet befolkning der. I dag brukes ennå uttrykket American Indians, men også Native Americans, om USAs urfolk. I Canada brukes det mer progressive First Nations. 

Etter at indianerkrigene var slutt i 1890, ble de siste frie lakotaene tvunget inn på resservater og måtte leve på rasjoner fra myndighetene, her fra Pine Ridge Indian Reservation, SD (bildet tilhører Oglala Lakora College, SD)

       Urfolk, deres tradisjonelle landområder, naturressurser og levesett, har vært under kontinuerlig press fra ekspanderende kolonimakter mange steder i verden. Selv om europeernes inntog og underleggelse av Nord- og Mellom-Amerika trolig er det mest kjente eksemplet på dette, er det mulig å dra paralleller til utviklingen i Skandinavia. Det internasjonale samfunnet har i dag erkjent at urfolk har rettigheter til å eie og kontrollere sine tradisjonelle territorier og naturressurser, noe som gjenspeiles i mange lands grunnlover, også den norske. I tillegg stiller menneskerettstraktater og -erklæringer de fleste land i verden har stilt seg bak, krav om at urfolk og minoriteter har rett på beskyttelse av egen kultur og tradisjonelle leveveier, noe som også omfatter landområder og naturressurser. Selv om det er et relativt samstemt internasjonal oppfatning om at urfolk har rett til å eie og kontrollere egne områder, er det store variasjoner med hensyn på nasjonal lovgivning og praksis på dette området. Det er også variasjoner i hvilken grad nasjonalstatene har forpliktet seg til traktatene og hvordan de gjennomfører disse på nasjonalt plan.

       Temaet for mitt forskningsprosjekt er en sammenliknende studie av hvordan Norge og USA forholder seg til de rettslige forpliktelser de har overfor sine respektive urfolk når det gjelder rett til land og vann. Naturlig nok vil fokuset under oppholdet først og fremst være The American Indians og deres situasjon, mens skriving og komporasjon er noe jeg kan gjøre tilbake i Norge. Og i så måte oppdager jeg dag for dag at jeg er kommet til USA i rett tid. Ikke bare har det kontroversielle presidentvalget gjort mange amerikanere, studenter og akademikere innbefattet, mer aktiv enn de har vært på flere tiår; i Midtvesten pågår nå også den største urfolksprotestaksjonen i USA siden indianerkrigenes slutt omkring 1890 - grunnet i krenking av urfolks landrettigheter.

      

På Wyoming University fortsatte demonstrasjonene mot DAPL. I dag var det elever fra Wyoming Indian High School som opptrådte med tradisjonell dans under parolen "urfolk er vannets beskyttere".

Protesten mot Dakota Access Pipeline, også kjent som #NoDAPL, er blitt en sentral del av urfolks rettighetskamp i USA. Mer enn halvparten av The Tribes i USA er nå representanter i Sacred Stone leierenStanding Rock reservatet i North Dakota. Urfolk og miljøforkjempere står her hånd i hånd og nytter sivil ulydighet i kampen mot så vel statlige myndighetene som mektige energiselskaper, noe som gjør at parallellene til vår egen Altasak på 1970- og 80-tallet er åpenbar.  Den pågående rettighetskampen gir forskere en unik mulighet, ikke bare til sammenliknede studier, men også til å få et innblikk i en ellers lukket urfolksverden.

       Så får vi håpe at denne fredelige kampen kan bidra til at USAs urfolk får bedre hånd om styring av egne naturresurser og dermed også til en bedret økonomisk og sosial situasjon. For det trenger de. 

Del med dine venner