Deadwood: Gull og landerøveri i hjertet av Indian Country

En kjøretur fra bredden av Missourielva i North Dakota til Laramie, Wyoming, er en reise gjennom både urfolks og settleres historie. En spennende reise! Ved delstatshovedstaden Bismarck, rett nord for Standing Rock reservatet, ligger Fort Abraham Lincoln. Fortet var utgangspunktet for general Custers militær-ekspedisjon mot Lakotafolket i juni 1876, en ekspedisjon som endte opp med slaget ved Little Bighorn River. Her ble storparten av US 7th cavalry utslettet etter at Custer uten forvarsel hadde angrepet leiren til Sitting Bull.

       I likhet med Custer stikker også min kollega Colin og jeg ut kursen vestover. Etter noen hektiske og dramatiske dager sammen urfolk og vannbeskyttere på Standing Rock reservatet, er det på tide å dra tilbake til Wyoming. Første del av turen strekker seg over hundrevis av kilometer med flat prærie, et landskap som i sin tid kun ble krysset av enorme bisonflokker, fulgt av jagende lakotaindianere til hest. Men det var før nybyggere tok seg over prærien, av jernbanespor ble lagt, ”jegere” som slaktet ned bisonflokkene, og blåkledde soldater til hest tvang lakotaene inn i reservater.

        Etter hvert stiger landskapet og i det fjerne kan man se åser dekket med mørk furuskog. Det er Black Hills. Her finner vil den gamle western-byen Deadwood, som resten av denne reiseskildringen skal handle om. Black Hills inneholdt alt prærien manglet. Her hadde lakotaene mektige skoger som i sin tid hadde masser av vilt, brensel, gress for hestene og ellers alt det urfolket trengte for å overleve når vinteren senket seg over den golde prærien i Dakota. Med de sorte åsene inneholdt også noe annet; gull. Dette gullet ble oppdaget av general Custers geologer da han og avdelingen hans stoppet her i 1874. Gullet skulle bli urfolkets skjebne – og grunnlaget for en av Amerikas mest hektiske boom byer i det gamle vesten.   

Bullock hotel i Deadwood, bygget av byens første sheriff Seth Bullock i 1876

        Heller ikke vi kan dra gjennom Black Hills uten å stoppe i historiske Deadwood. Vi ankommer byen idet høstmørket er i ferd med å senke seg. Byen ligger i bunnen av en dyp v-dal, og selv om den siste sola ennå farger toppene rosa, har skumringen senket seg nede i byen, som alt glitrer i neonlysreklame. Og hva er da mer naturlig enn å stoppe ved Hotel Bullock, det i sin tid overdådige hotellet som ble bygget av Seth Bullock, byens første sheriff, forretningsmann, senere US marshall og god venn av USAs 26. president Theodore Roosevelt.

      Selv om vi kun skal ha oss en kopp kaffe, blir vi vist inn i baren. Der treffer vi Randy Patinio, bartender i det ærverdige hotellet. Etter hvert skal det vise seg at han også har unik evner som historieforteller. – Deadwood var i sin tid verdens mest hektiske boom town, forteller Randy. Byen ble grunnlagt i 1876 etter at det ble funnet gull her. Og i løpet av et par år vokste byen fra å være en ansamling telt til et by med hoteller, salooner, beryktede spillebuler og bordeller; og en befolkning på 10 000 sjeler; alt bygget på verdens rikeste forekomst av gull. – I løpet av de 125 årene gruva var i drift kom hele 10 % av verdens gullproduksjon herfra, sier Randy. Ikke rart at byen fremstår som prangende, med flotte hoteller bygget i naturstein og annet kostbart materiale; hoteller som kunne vært tatt rett ut av Park Lane i London for hundre år siden.

Randy Patinio, en unik historieforteller med en nyansert oppfatning av nåtid og fortid i Indian Country

       Og Deadwood var ikke den eneste byen, boombyene lå med et steinkasts mellomrom oppover dalen, fortsetter Randy: – Rett ovenfor Deadwood lå Central City, som i dag verken er sentral eller har mange innbyggere igjen. ”Byen” huser nå kun 134 innbyggere mot en gang nesten 10 000. En annen by, Golden Garden, et steinkast overfor Central City, var omtrent like stor. Den finnes ikke lenger. Øverst i dalen ligger fortsatt gruvebyen Lead.

       Rett overfor hotellet til den gamle sheriffen ligger Bar no. 10, hvor en av vestens mest berømte revolvermenn, Wild Bill Hickok, ble skutt i ryggen mens han deltok i et slag poker og nøt sin whiskey 2. august 1876. Sammen med sin kjære Calamity (katastrofe) Jane, ligger han gravlagt på et eget gravsted rundt 100 meter høyere enn gravene til de alminnelige dødelige, forteller Randy: – Bare dette hotellets grunnlegger, Seth Bullock har fått et gravsted som ligger høyere oppe i åsene enn Wild Bild og Jane.

Bar no. 10 hvor Wild Bill Hickok møtte sin skjebne 2. august 1876

       – Gullgruva ble lagt ned i 2002. Ikke fordi det var fritt for gull, men fordi gullprisene falt, markedet betalte ikke mer enn 325 dollar per ounce, og det kostet 350 å ta det opp av jorda. Samme dag som gruva stengte, fikk banken nøklene til 49 hus, folk bare flyttet, forteller Randy.  – Enn i dag, spør jeg. – I dag lever byen bra; på turisme, skogsdrift og litt gruvevirksomhet.- Fortsatt gull? – Ja det som ligger oppe i dagen koster ikke mye og ta ut. Randy er vokst opp i Deadwood. Faren og to av brødrene jobbet i gruva. Det var en fin plass å vokse opp, forteller han. – Jeg har vært i mange storbyer, men jeg kunne ikke tenke meg å bytte dem mot denne byen. Bare se på den skjønne naturen og fjellene som omgir oss.

       Randy spør etter hvert hva som bringer oss til Dakota. Ved første øyekast fremstår Randy som en cowboy, konservativ og med liten forståelse for naturvern, klimaendringer og urfolks situasjon. Vi er i utgangspunktet enige om ikke å kunngjøre hva som har vært målet for turen vår, og sier kun at vi har vært i North Dakota.  – Ja, det er mange som drar dit nå. For å protestere mot oljeledningen, fortsetter Randy. Etter hvert skjønner vi at Randy ikke er en konservativ Redneck, men en mann med et nyansert syn på verden. – Deadwood er ulovlig anlagt på landet til lakotaene, forteller Randy. I Fort Laramie-avtalen fra 1868 forpliktet USA seg til å anerkjenne lakotaenes rett til Black Hills ”så lenge gresset grodde og elvene rant”. Men bare seks år etter at avtalen var signert, ledet general Custer en militærekspedisjon inn i Black Hills hvor det ble oppdaget gull, og da var det gjort, USAs militære verken maktet eller ville stoppe hordene av lykkejegere som søkte inn i lakotaenes hellige land Paha Shapa.

       Senere er det slått fast, til og med av amerikansk høyesterett at dette var ulovlig; et regelrett landerøveriet. Men til tross for høyesterettsdommen, har det ikke aktuelt å gi det stjålne landet tilbake, lakotaene ble tilbudt en rund sum i erstatning – som de nektet å ta i mot, fortsetter Randy. For egen del tar jeg med at så sent som i 2012 framsatte FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter et krav om å levere gi det stjålne landet tilbake, noe president Obama så langt ikke har gjort noe med – og nå begynner han jo å få dårlig tid.

       Etter denne korte innføringen i urfolkshistorien, som fra før av ikke var helt ukjent for meg, er det naturlig å følge opp med et spørsmål om hva han synes om demonstrasjonene i North Dakota: – Jeg har forståelse for det som skjer; og at Native Americans demonstrerer. De har det fra før av ikke lett, og nå står landet og drikkevannet deres på spill. De gjør det rette, det er galskap å legge en rørledning under Missouri, drikkevannet til mange millioner mennesker.

       – Jeg kan ikke klare meg uten vann, men jeg klare meg meget bra uten mer olje. Oljepengene forsvinner bare i lommene til direktørene i energiselskapene. Dakotastatene er de siste 3rd world countries in the US, og de vil fortsette å være det selv om det pumpes opp olje her, fortsetter Randy. Vi vanlig folk ser ikke noe til de pengene.

      Enn valget, spør jeg – Jeg skjønner ikke meg ikke republikanerne, sier Randy; under primærvalgene kritiserte de Trump nord og ned, men nå, etter at han har vunnet valget, slikker de han opp etter ryggen. Randy illustrerer hva han synes med å slå knyttneven hardt inn i venstrehånda. – De er såkalte kristne og tror på gud, og så stemmer de på en demagog som lyver, snyter og ikke forholder seg til noe av det som står i bibelen. Nei, jeg skjønner det ikke.

       Trump har store eierinteresser i Dakota access pipleline, som protestene er rettet mot. Hvordan skal hans regjering kunne forholde seg til byggingen av oljerørgata på en habil måte, spør Randy.  – Jeg har sjekket inn på Facebook på Standing Rock, og hadde jeg kunne tatt fri skulle jeg dratt rett dit og lagt meg i telt.

Situasjonen hadde vært en annen om man hadde valgt alternativet nord for Bismarck (sort stiplet linje), sier Randy: Da hadde den ikke trengt å krysse Missouri (kart tegnet av Carl Sack, hentet fra https://commons.wikimedia.org)

       – Ser man ikke galskapen i det som skjer, må man komme seg tilbake til skolebenken og få seg noe mer utdanning – rett og slett. Situasjonen hadde vært en helt annen om rørgata hadde blitt lagt nord for Bismarck, da hadde den ikke trengt å krysse Missouri, fastslår Randy. 

       Kaffekoppene er tomme og det er på tide å komme seg videre vestover. Mot Laramie og mye opplevelser i Midtvesten. I det vi skal gå, tar Randy tar oss i hånda og ønsker oss safe travel. Og avskjedsordene hans glemmer jeg ikke: – It’s cool that you guys have been going up there. I support it! 

Oppslagsbildet er hentet fra https://www.pinterest.com/

Del med dine venner