Black Hills – naturperle og lakotaenes forgjette land

Black Hills er så forskjellig fra sitt omland som vel mulig. Sammenliknet med den forblåste, tørre prærien i South Dakota og Wyoming som omgir fjellområdet, er "de sorte åsene" som en oase å regne. Mens prærien strekker seg panneflat til horisonten møter himmel, kun bevokst med gras og busker, er Black Hills dekket med fjell og åser av varierende høyde, adskilt av dype daler, juv, elver og vatn. Langs fjellsidene vokser det tett furuskog. Den har gitt åsene sitt navn, da de i kontrast mot den lyse prærien nærmest framstår som svarte. I denne villmarka kan man treffe på bison, fjellgeiter, fjelløver og andre dyr det ikke er så vanlig å støte på andre steder i Amerikas villmark.

Black Hills med de sorte, furukledte åsene som har gitt fjellområdet dets navn.

       I dag er denne oasen lengst vest i South Dakota et område for velstående amerikanere. Den viktigste byen er Rapid City med 70 000 innbyggere. De sorte åsene har imidlertid mer kjente – og beryktede byer som Custer, Lead og Deadwood. Førstnevnte er regnets som den eldste byen i de sorte åsene, ulovlig anlagt på siouxindianernes land da general Custer og han bataljon fant gull her i 1874. Funnet var starten på Black Hills Gold Rush. Byen feier årlig  "gullfunnets dager" med store festligheter den siste helgen i juli. De virkelig boombyene når det gjaldt gull var imidlertid Lead, Central City og Deadwood. På midten av 1870-tallet strømmet tusenvis av lykkejegere til Black Hills, noe som gjorde at området i 1880 var det tettest befolkede området i Midtvesten. Rundt byene de tre byene, som hver hadde om lag 10 000 innbyggere, vokste det opp mindre gullgraverleire, småbyer og landsbyer. I dag har Lead 3000 innbyggere, Deadwood 1232 og Central City 134.

I Black Hills kan man støte på dyrearter det ikke er så vanlig å møte, selv i USAs villmark.

        The Homestake Mine, etablert i Lead 1877 og i drift fram til 2002, er den til den lengstlevende og mest produktive gullgruva i USA; lenge leverte den om lag 10 % av verdens årlige gullproduksjon. Deadwood ble kjent som wild west by nummer 1 etter at Wild Bill Hickok ble skutt her i 1876. Selv om både gullgravertiden og ville vesten er over, lever Deadwood godt på westernturisme, med Hickok-dager, festivaler og rodeoer sommeren igjennom.

      

Restene etter Homestake gullgrue ved Lead, en gang verdens rikeste gullgruve.

I tillegg til westernturisme og en stadig minkende gruvedrift; er økonomien i Black Hills basert på aktivitetsturisme,  hvor snøskuterkjøring og slalåm er de mest etterspurte aktivitetene vinterstid.  Men også ranching, først og fremst sau og storfe, med også bison og struts, gir inntekter i kassa i de sorte åsene. Likeledes småindustri som produksjon av smykker, våpen og ammunisjon.

Byene i Black Hills bruker sin westernhistorie aktivt som markedsføring for alt fra spisegjester til westernfantaster. Her fra hovedgata i Custer.

       Dessuten bringer presidentmonumentet Mount Rushmore, bygget i årene 1927–1941,  årlig tusenvis av turister til Black Hills. Crazy Horse Memorial til minne om lakotahøvdingen som bekjempet Custer ved Little Bighorn, er med sitt unike Native American Museum,  også en vel verd et besøk.

       Black Hills har ikke bestandig vært et område for velstående euroamerikanere. Lenge var de skogkledde åsene lakotafolkets land. De kalte det Paha Sápa, som de hvite senere oversatte til Black Hills. Her kunne de søke tilflukt og ly når vinterstormene jaget over prærien, her var det vilt, fisk, brensel, ja alt man trengte for å overleve den harde Dakotavinteren. I 1868, etter at US Army hadde tapt Red Cloud-krigen, signerte den amerikanske regjeringen Fort Laramie-traktaten, som dro opp grensene for lakotaenes land fra Missourielva i øst til North Platte-elva i Wyoming i vest (omtalt som the Great Sioux Reservation). I hjertet av dette enorme landområder på størrelse med det kontinentale Europa, lå Black Hills som lakotaene skulle ha ”så lenge elvene rant og gresset grodde”. Men amerikanerne holdt ikke avtalen stort lenger enn til blekket det var skrevet med, var tørt. Etter at Custer & Co. oppdaget gull i de sorte åsene i 1874, startet et gullrush de amerikanske myndigheter verken ville eller kunne stoppe. Dette ble innledningen på en krig lakotaene var dømt til å tape. I 1877 ble de gjenværende høvdingene tvunget til å skjøte over landet til USA, mot løfte om mat og andre forsyninger på reservatene. I 1889 ble den øvrige delen av lakotalandet, The Great Sioux Reservation, delt opp i fem mindre reservater i South Dakota. Pine Ridge hvor vi finner Wounded Knee og Standing Rock, kjent fra motstanden mot Dakota-oljerørledningen, er to av disse. Reservatene ble ytterligere redusert da Missourielva ble demmet opp og mange tusen kvadratkilometer reservatland lagt under vann.

Lakotaene aksepterte aldri at USA tok Black Hills fra dem. Boka "Black Hills White Justice" beskriver rettsprosessene gjennom 1900-tallet som endte med at lakotaene vant saken i Høyesterett - uten å få landet sitt tilbake.

       Lakotaene aksepterte aldri det amerikanske beslaget av Black Hills. Gjennom hele 1900-taller har det pågått rettssaker om lovligheten av det indianerne omtaler som et landerøveri. Den 23. juli 1980, i rettssaken USA vs. Sioux Nation of Indians, kom USAs høyesterett til at USAs føderale regjering ulovlig hadde fratatt lakotaene Black Hills. Høyesterett ville imidlertid ikke gi landet tilbake til indianerne. Domstolen kom i stedet til at den antatte opprinnelige verdien av Black Hills i 1877 (USD 1. Mill), pluss renter fram til 1980, noe som utgjorde $ 106 millioner, skulle betales lakotaene i erstatning. Men de stolte lakotaene nektet å ta imot oppgjøret som for alltid ville stå i veien for et krav om å få fedrelandet tilbake. Erstatningsbeløpet står fortsatt på en rentebærende konto forvaltet av The Bureau of Indian Afairs, som i 2016 utgjør mer enn 1,3 milliarder USD.

       I 2012 anbefalte FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter James Anaya at USA inkluderte Black Hills i de gjenværende reservatene og tilbakeførte det til lakotaene. Spesialrapportørens rapport ble bredt omtalt i media; av flere nyhetsbyråer møtt med harselas. Obama-regjeringen har derimot forholdt seg taus til rapporten. Og at det skal bli fulgt opp av den kommende presidenten i Det hvite hus er nok lite sannsynlig.

 

Oppslagsbildet viser Mount Rushmore, presidentmonumentet som av mange lakotaer blir oppfattet som en provokasjon.

 

Del med dine venner