Høvding Big Foots minneritt

Den 15. desember 1890 ble en av de største av alle lakotahøvdingene, Tȟatȟáŋka Íyotȟake, bedre kjent som Sitting Bull, drept av reservatpolitiet på Standing Rock. 14 dager senere skulle en annen stor lakotahøvding møte samme skjebne. Oppjaget av den såkalte spøkelsesdansen beordret indianeragent James McLaughlin Sitting Bull arrestert. Klokka halv seks om morgenen denne desemberdagen omringet en tropp politimenn under ledelse at løytnant Bull Head hytta til Sitting Bull ved Grand River. En av Sitting Bulls støttespillere tok til våpen og skjøt Bull Head. Bull Head klarte imidlertid å besvare ilden og å skyte Sitting Bull, som døde av skuddsårene senere samme dag, 59 år gammel.

​Den 15. september 1890 ble Sitting Bull, 59 år gammel, drept under arrestasjon på Standing Rock reservatet, etter feilaktig å ha blitt anklaget for å mane til opprør gjennom "spøkelsesdansen". Foto O. S. Goff, Early Cabinet card of Sitting Bull, 1881.​​

       Drapet på Sitting Bull minnes årlig ved at høvding Big Foots minneritt starter samme dato som den store høvdingen ble drept. Rittet skal imidlertid ikke bare hedre Sitting Bull, men først og fremst de nesten 300 lakotaene i Big Foots følge som ble massakrert ved Wounded Knee 14 dager etter drapet på Sitting Bull. 15. Desember 2016 legger et hundretalls lakotaer og gjester ut på et drøyt 300 kilometer langt ritt over den snødekte prærien. Ideen til rittet kom i 1986, og det ble første gang gjennomført i sin helhet i 1990, hundre år etter massakren ved Wounded Knee. Rittet er ment å være en åndelig og pedagogisk reise; en anledning for deltagerne til å reflektere over hva som skjedde her i 1890, og en mulighet for ungdommen til å få en bedre forståelse av historien til sitt eget folk. Det sluttes alltid med bønn og en seremoni ved graven til de som mistet livet i 1890.

        Det er en klar sammenheng mellom de to tragediene som rammet lakotafolket i desember 1890. Etter drapet søkte Sitting Bulls tilhengere beskyttelse hos høvding Big Foot på naboreservatet Cheyenne River. Big Foot fryktet imidlertid at han og hans Miniconjou-lakotaer var de neste på listen over de som skulle arresteres, og bestemte seg for å søke tilflukt hos høvding Red Cloud på Pine Ridge Reservatet noen dagsreiser lengere sør. Så han og hans folk, hovedsakelig kvinner, barn og gamle, la ut på en ferd over den iskalde prærien. Ferden endte ved  Čhaŋkpé Ópi Wakpála, mer kjent som Wounded Knee Creek, kvelden 28. desember. Noen kilometer før de kom til den lille elvedalen bare 20 kilometer fra Pine Ridge, ble de innhentet av en avdeling fra det 7. kavaleriregiment, samme avdeling som Custer i sin tid ledet fram til Little Big Horn. Big Foot overga seg umiddelbart mot overmakten, noe han markerte ved å heise det hvite parlamentærflagget.

I 1990 ble udåden ved Wounded Knee endret fra "battle" til "massacre". Dette skiltet møter minnerytterne 1.6 kilometer før målet; det lille elvedalføret Wounded Knee Creek, som ses i bakgrunnen.

   Høvding Big Foots minneritt ankommer vanligvis Wounded Knee den 28. desember. Slik også i år. Her blir hestene satt inn i en innhegning, mens rytterne, som har vært på reise over en iskald prærie i mange dager, får en velfortjent rolig natt før de igjen skal møtes på Wounded Knee den 29. desember for i felles bønn å minnes og hedre de drepte.

      Kavaleristene eskorterte Sitting Bulls tilhengere og miniconjou-lakotaene til Big Foot fram til en kløft ved Wounded Knee Creek der de hadde lagt til rette for at lakotaene kunne sette opp sine tipier og overnatte, og hvor de militære lett kunne bevokte dem. Resten av det 7. kavaleriregiment, ledet av oberst James W. Forsyth, ankom noen timer senere. Regimentet, som nå utgjorde 500 mann, omringet indianerleiren og plasserte samtidig ut fire rasktskytende Hotchkiss 42 mm artillerikanoner.

       Ved daggry den 29. desember 1890 iverksatte oberst Forsyth avvæpning av lakotaene. Angivelig ble et trettitalls geværer beslaglagt. Detaljene om hva som utløste massakren er den dag i dag ennå Angivelig bidro ”spøkelsesdans” utført av medisinmannen Yellow Bird til øke spenningen. Og da den døve Black Coyote, som ikke forstå hva som skulle skje, nektet å gi fra seg rifla han hadde betalt mye for, endte det med håndgemeng med to soldater. Fra lakotaene hevdes det at soldatene, blant annet de som betjente kanonene, var påvirket av alkohol og at flere av dem antastet lakotakvinner. Hvem som skjøt det første skuddet er uklart, men det som er klart, er at det raskt førte til ukontrollert ild fra de nervøse soldatene. Skuddvekslingen rammet vilkårlig kvinner, barn, gamle og syke.

De gjenlevende av Big Foots folk. Foto John C. H. Grabill, John C. H. Grabill Collection, Library of Congress.

      Noen av lakotaene grep rifler fra haugen av konfiskerte våpen og åpnet ild mot soldatene. Men uten dekning og med få våpen og lite ammunisjon, varte det bare noen minutter før det var over. Det fortelles at Hotchkiss-kanonene ble rettet mot tipier med kvinner og barn. En del av dem klarte å flykte og søke ly fra kryssilden i en nærliggende kløft. Men oberst Forsyth og de andre offiserene hadde nå mistet all kontroll over soldatene som skjøt målrettet mot kvinnene og barna som hadde flyktet inn i kløfta. Andre soldater steg opp på hestene sine og forfulgte flyktende lakotaer flere kilometer utover prærien, fanget dem inn og drepte dem med kaldt blod.

Soldater fra det 7. kavaleri poserer foran en av Hotchkiss-kanonen som ble brukt mot lakotaene den kalde desemberdagen i 1890. Foto John C. H. Grabill, John C. H. Grabill Collection, Library of Congress.

       På mindre enn en time hadde minst 150 lakotaer blitt drept og om lag 50 såret. Dee Brown anslår i Bury My Heart at Wounded Knee at nærmere 300 av de som opprinnelige fulgte Big Foot ble drept. Av de 25 kavalerisoldatene som ofret livet, antas det at de fleste falt av dem falt for ild fra egne våpen. Etter hvert som kruttrøyken la seg og soldatene fikk øynene opp for hva de hadde gjort, lastet de 51 overlevende, fire  menn og 47 kvinner og barn, på vogner og transporterte dem til Pine Ridge. Den 2. Januar, etter en tre-dagers snøstorm ble sivile betalt for å begrave de døde lakotaene. De ble plassert i en massegrav på høyden med utsikt over leiren hvor to av Hotchkiss-kanonene var plassert  tre dagen tidligere.

       Fire spebarn ble funnet i live, beskyttet av sine avdøde mødres klær og kropper. En av disse ble tatt som ”trofe” og fostret opp av en av offiserene. Da ingen viste hennes ekte navn, ble hun kalt Zintkala Nuni; Lost Bird. Hun endte sine dager i San Fransisco 30 år gammel, med ble 100 år et massakren gravlagt på nytt på Wounded Knee sammen med sitt eget folk.

     På høyden overfor Wounded Knee Creek finner vi i dag en liten gravlund. I kjernen av den er det gjerde, 60 fot langt og seks fot bredt. Det angir hvor de døde ble gravlagt i 1890. Innenfor gjerdet står det også en marmorsøyle med en rekke navn; øverst navnet til høvding Big Foot som håpet å lede sitt folk til sikkerhet ved Pine Ridge - men ble innhentet én dag før målet ble nådd.

På høyden overfor Wounded Knee Creek finner vi i dag en liten gravlund. Der hviler de som ble drept 29. desember 1890.

       Den 29. desember 2016 er en kald dag. Selv om sola skinner, river prærievinden i ansiktet og gradestokken viser minus 8 grader. Rytterne har hentet ut hestene fra innhegningen. Nede i dalen, omtrent der leieren til høvding Big Foot sto for 126 år siden, samler rytterne seg. De ber. Det går 10 minutter – ti minutter til, så setter de seg i bevegelse, rir sakte i ring med sola tre ganger før de fortsetter opp mot høyden. Sakte rir de forbi den bueformede inngangen til gravlunden med det enkle korset, runder rundt gravlunden i den dype snøen. Det hele gjentar seg en gang før de stiger av hestene. Minnerittet avsluttes ved graven. Inne på gravlunden går noen av rytterne sammen med de eldste og slektninger av de drepte rolig fram på innsiden av det innerste gjerdet, men uten å trå over graven. Etter bønn fra en av de eldste får etterkommerne ordet – så er det andres tur.  En verdig seremoni av et sterkt prøvet folk som gjennom generasjoner er blitt utsatt for fortegnelse, drap, massakre – ja noen vil folkemord.

 "Jeg skjønte ikke den gang hvor mye som endte der. Når jeg nå, i min alderdom, ser tilbake på det det som skjedde, kan jeg kan fortsatt se døde kvinner og barn ligge strødd langs en krokete kløft like klart som jeg så det med mine unge øyne. Og jeg kan se at noe annet døde der i den blodige gjørma og ble gravlagt i den påfølgende snøstormen: Et folks drøm. (Black Elk,1863 - 1950, overlevende fra Wounded Knee, Foto J. G. Neihardt)

Oppslagsbildet viser minnerytterne ved Wounded Knee, 29. desember 2016.

 

Del med dine venner