Panikk som bestilt

Etter terroren i Paris kom sorgen og sinnet som forventet. Mens politikernes panikk kom som bestilt – for fienden.

Den siste uka har vi sett politikere og intellektuelle over hele Europa miste både hode og integritet. Under den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig, ville det vært fint å se lederskapet vise nettopp lederskap, men i stedet ble det altså hamring på panikknappen.

Hjemme i Norge har vi den siste uka vært vitne til et bredt politisk flertall som har bestemt seg for å gå på akkord med rettssikkerheten som ligger til grunn for nettopp det demokratiet de mener står på spill akkurat nå.

Den uavhengige klageinstansen Utlendingsnemnda (UNE) er ment å være et domstollignende organ som skal sikre likebehandling – og slett ikke være et instrument for myndighetene.

Det er det nå slutt på, når flertallet på Stortinget på rekordtid har vedtatt å gi regjeringen en svært kontroversiell instruksjonsrett overfor UNE.

Dette skjedde etter at ekspressbehandlingen brøt alle normale prosedyrer for lovbehandling.

At sentrale Frp-ledere jublende kan skryte av at Norge nå har Europas strengeste asylpolitikk er jo ingen fjær i hatten verken for folkeskikken eller menneskeverdet.

Og når Frp er den store seierherren i asylpolitikken – med Ap som støtteparti – er det grunn til å spørre seg hva som egentlig skjer. Men når sant skal sies, er det ingen trøst å få i den heller, altså sannheten.

For i panikken ligger også tanken på valget i 2017, og her er det verken tid, stemmer eller ansikt å miste.

For selv om Ap lenge har ligget til høyre i asylpolitikken, er det ikke akkurat konturene av en stor leder vi ser i Jonas Gahr Støre nå. Da opinionen i sommer ba om mer hjertevarme for flyktningene som risikerte livet over Middelhavet, var Aps leder entusiastisk med i landsmøtekravet om mer solidaritet og flere kvoteflyktninger.

Solberg-regjeringens svake håndtering av det som har skjedd senhøstes har skapt et inntrykk av at Norge er i ferd med kollapse, og stemningen i opinionen var allerede i ferd med å snu da terroren rammet Paris, til tross for at en stort flertall av dem som kommer til Norge er mennesker med krav på beskyttelse.

Seieren ble enda enklere for Frp – med selv Ap-lederen på laget. Og tempoet var altså panikkartet høyt.

Det er altså lukten av opinionsstyrt politikk, og ikke prinsipper eller visjoner, som river i nesa.

I ekspressbehandlingen ble for eksempel aldri integrering et tema, til tross for at det synes åpenbart at vellykket integrering er en av de beste forsikringene vi har mot radikaliseringen som styrer og ligger til grunn for det offentlige ordskiftet om flyktningpolitikk akkurat nå.

Som filmskaperen Deeyah Kahn og mange andre har uttrykt denne uka er en sterk og desillusjonerende følelse av utenforskap i samfunnene de lever i én av de viktige forutsetningene for radikalisering av ungdom i Europa.

Det stiller ledende intellektuelles uttalelser om stenging av Europas grenser i et enda merkeligere lys. Det trengs ikke rare intelligensen for å lese seg til at Paris-terroristene allerede befant seg i Europa, fordi de var født og oppvokst her, og at en stenging av Europas grenser ikke ville hatt noen betydning.

At selv PST sier det ikke er grunn til å frykte at terrorister sendes systematisk gjennom flyktningstrømmen ser heller ikke ut til å hjelpe. For vi er inne i den tøffe retorikkens tid. Følelser til side. Silkehanskene av. Nå er det «total krig» som gjelder i Europa og selv Hege Storhaug er i ferd med å bli mainstream her til lands– tross hennes uttalelser denne uka om at vi bør stenge moskeene i Norge. Hva slags demokrati og religionsfrihet er det hun slåss for?

Terroristene må være svært tilfredse med reaksjonene i vår del av verden. Ikke bare undergraver vi egne grunnprinsipper og ser politikere som tegner et bilde av et samfunn på randen av kollaps – vi er vitne til at all maning til ro, gode prosesser og dialog avvises som «naivitet» og «misforstått godhet».

De ytterst til høyre, de som gjerne preger kommentarfeltene, er for lengst vunnet. Det er den store massen i midten terroristen forsøker å nå med sin terror i Europa.

De vil ikke bare flytte folk over til det ytterste høyre – de vil skape uro, kaos og splid blant massen i midten. Sette oss på prøve.

Og den største seieren kan de innkassere om vi i panikken kaster grunnverdier som menneskeverd, integritet, religionsfrihet og viktige rettsprinsipper ut vinduet. Da har vi strøket på prøven. Da rammer vi selv demokratiet de så gjerne vil til livs.

Del med dine venner