Hvordan er det mulig?

Hvordan kan et menneske utsette uskyldige barn for seksuelle overgrep? Hvordan kan noen utnytte det nære tillitsforholdet de har til små barn og forgripe seg på dem?

I dag startet rettssaken mot 30-åringen som står tiltalt for seksuell omgang, seksuelle handlinger og seksuell adferd mot 17 barnehagebarn i Tromsø.

Han var selv ansatt i barnehagen og har allerede innrømmet å ha gjort det meste han er tiltalt for. For de fleste er det derfor ikke skyldspørsmålet, men helt andre spørsmål som presser seg på.

Hva er dette for slags menneske? Kan han ha forstått rekkevidden av hva han utsatte barna for? Hvordan kunne det skje med så mange, over så lang tid, uten at han ble oppdaget? Hvor nøye planla han? Hvordan valgte han dem ut? Tvang han dem? Angrer han?

Han sa at han angrer. At han aldri tvang noen. At han aldri planla. Det er hans ord vi har, vi som satt i retten og som ikke kjenner ham eller vet mer. De ordene er av verdi, både fordi han har tilstått det meste og fordi han også forklarer seg grundig i retten.

Men vi kunne også observere noen paradokser:

For eksempel at 30-åringen framsto rolig og snakket behersket og med god formidlingsevne da han beskrev de ubehagelige detaljene i overgrepene, og at det var først da han snakket om sin egen videre skjebne at følelsene kom.

- Jeg vet hvor jeg skal og at jeg blir borte lenge.

Da gråt han.

Vi fikk også vite at følelsene som kom etter at han hadde utført overgrepene i hovedsak var knyttet til frykt, men da til redselen for selv å bli tatt.

Og vi fikk høre ham si at han angret og følte skam, at han alltid hadde tenkt på barnas ve og vel - til tross for at han samtidig uttrykte visshet om at det han gjorde var galt.

Spesielt var det også å høre ham være inkonsekvent i plasseringen av ansvar. Han sa riktignok at barna var uten ansvar. Men han fastholdt også at han aldri hadde tvunget noen, at han alltid hadde spurt barna om lov - eller selv blitt spurt av barna om han kunne utføre handlingene mot dem. Og at han hadde stoppet om barna bare hadde sagt nei.

Tiltalte hevdet også at han aldri hadde planlagt overgrepene, men medga samtidig at utvelgelsen av barn var bevisst. Han valgte de barna han hadde det næreste forholdet til, de han visste ikke ville si nei.

Til slutt ble han felt av et av barna, som snakket dagligdags hjemme om overgrep det var utsatt for. I løpet av timer var 30-åringen pågrepet.

I retten sitter foreldre som har trodd de har sendt barna sine til trygghet, men som nå føler de har levert sine kjæreste - helt uvitende - i løvens hule.

Vi som sitter der sammen med dem kan ikke sette oss inn i frykten, fortvilelsen, sinnet og sorgen de opplever. Sammen hører vi tiltalte forklare hvor hvordan han har sørget for å være ytterst varsom mot å bli tatt, at han har benyttet muligheter som har dukket opp alene med barna, gjerne på turer utenfor barnehagen.

Vi har derfor absolutt ingen holdepunkter for å klandre andre enn tiltalte i denne saken. Kreftene må nå heller brukes på hvordan vi i størst mulig grad kan unngå tragedier som nå rulles opp i retten i Tromsø.

Garantier får vi aldri, men gode grep kan tas. Og grep er allerede tatt. Flere er på vei. Det handler om å minimere risiko ved å forebygge, se etter tegn, oppdage tidlig og håndtere mistanke. Det blir bedre, det blir enda tryggere.

Og for oss andre handler det om ikke å få panikk i all oppmerksomheten denne saken nå får. Ikke om å få svar på hvordan det er mulig at noen kan gjøre slikt eller hva som rører seg i tiltaltes hode. Det handler ikke om de svarene. Dette vil vi aldri forstå.

Det handler om å stole på dem vi bør, skal og må stole på; de mange gode ansatte i norske barnehager, det enorme flertallet menn og kvinner som gjør en formidabel og viktig jobb hver eneste dag, og som ikke har annet enn barnas beste i tankene. De fortjener ikke mistro, mange av dem har det vondt og vanskelig nok nå.

Rettssaken som startet i dag er riktignok vond og blir lang. Men er samtidig et svært sjeldent unntak.

Del med dine venner