Hjerteskjærende dag i retten

«Jeg føler personlig ansvar. Føler at jeg ikke har gjort jobben min.»

Fra vitneboksen satte en av de barnehageansatte i dag ord på hvordan hun har det etter at hun i mai fikk kjennskap til de seksuelle overgrepene en kollega hadde begått.

Det var hjerteskjærende, ikke minst fordi hun formidlet en så sterk kjærlighet og omsorg for barna hun jobber med, og for at det ikke var mulig å finne mening i selvbebreidelsen hun kjenner på nå.

Og fordi denne kvinnen virkelig ikke har noen skyld i det som har skjedd.

Det er bare én person som har skyld i denne saken: Han som har innrømmet seksuelle overgrep mot så mange uskyldige barn.

Nå opplever hun i tillegg å betale en pris for tilliten tiltalte har brutt overfor barna, deres foreldre og sine kolleger. Hun sa i dag at barna også har mistet tillit til henne og de andre ansatte.

Rettferdig er heller ikke følelsen de andre mannlige ansatte har det i denne barnehagen nå. Ingen av dem har uttalt seg i retten, men torsdag var en av deres kvinnelige kolleger der og formidlet hvordan «de har det veldig, veldig tøft» og at de får «skråblikk» nå, altså på grunn av handlinger utført av noen helt andre.

Som firebarnsfar har jeg lang erfaring i å se hvilken imponerende og viktig jobb barnehageansatte gjør – og hvor viktig det er med kjønnsbalanse i barnehagene. At både mannlige og kvinnelige barnehageansatte nå føler mindre tillit både fra barna og noen av deres foreldre er en usedvanlig vond tanke. Og den kan dessverre heller ikke begrenses til Tromsø.

«Han har ødelagt for så mange, dette gjelder barnehager i hele Norge», sa barnehagens daglige leder i sitt vitnemål i dag.

Hun fortalte også om rutiner i barnehagen, når temaet ble mulighetsrommet for overgep. Tiltalen omhandler 17 barn, og han har innrømmet straffeskyld i 24 av 27 tiltalepunkter.

Og hun fortalte om noen endringer som er gjort etter at saken ble kjent. Det er selvsagt fornuftig, for det er sikkert ytterligere ting som kan gjøres.

Men samtidig har hun selvsagt helt rett i at noe også baseres på tillit. Vi kan ikke eliminere mulighetene for at det skjer ting som ikke skal skje. Vi kan redusere mulighetene – og det gjøres da også i høyeste grad en viktig jobb der – men noen garanti får vi aldri. Fordi det handler om mennesker. Og noen ganger gjør mennesker feil, av og til fryktelige feil. Som her.

Det gjøres da også mye viktig arbeid både i barnehager og på skoler, fra Smiso som besøker skoler og snakker med barna om overgrep, fra barnehusene, politiet og fra fagfolk som nå hjelper barnehager og skoler med kursing og håndtering av overgrep eller hvordan de kan se etter faresignaler.

Dette arbeidet skal og må fortsette, men samtidig må vi erkjenne at det svikter totalt på ett vesentlig punkt i Norge. Vi må også til roten av problemet – til de som har en seksuell dragning mot barn, de som har det som på fagspråket kalles en «pedofil lidelse».

Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om tiltalte i denne saken er pedofil (de fleste som begår seksuelle overgrep mot barn er ikke pedofile) – det skal den sakkyndige i retten redegjøre for senere i saken. Men på et generelt grunnlag er det grunn til å slå alarm om den skrikende mangelen på lavterskeltilbud for de som dras seksuelt mot barn – og som ønsker hjelp før de handler galt.

Utbredelsen av mennesker som tenner seksuelt på barn er usikker, fordi forskningsresultatene varierer (fra én til fem prosent av den mannlige befolkningen), men det er uansett langt høyere enn de fleste tror. Det er også viktig å presisere at de fleste av dem aldri utfører pedofile handlinger.

Mange ønsker hjelp mot disse lystene, men får det ikke. I Norge finnes det, så vidt jeg vet, bare ett senter (Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo) som jobber spesifikt med denne typen problemer, men der trenger man henvisning fra lege og det er dessuten lange ventelister. Pågangen er nemlig økende.

Ikke en gang et lavterskeltilbud – for eksempel en krisetelefon – finnes her til lands. Det gjør det derimot i andre land, som opplever stor pågang fra mennesker som selv forstår at de trenger hjelp.

I Tyskland ble Prevention Project Dunkelfeld startet i 2005, der de tilbyr et preventivt terapitilbud i sju byer for pedofile som vil ha hjelp. De har altså senket terskelen, og opplever gode resultater. De får også en rekke henvendelser fra personer i land som ikke har slike tilbud.

Også i Sverige, Danmark, USA og Storbritannia finnes slike tilbud, som yter hjelp og veiledning for blant annet personer som er redde for at de skal begå overgrep, både i behandlingssentre og på hjelpetelefoner. Det er vanskelig å begripe at det ikke gjøres mer på dette feltet i Norge. Ikke i stedet for alt det andre viktige som gjøres, men i tillegg til.

Når sjansen er til stede for å kunne spare små barn for store lidelser, foreldre for sorg og ulidelig bekymring og uskyldige barnehageansatte for urettmessig selvbebreidelse, er det verdt forsøket.

Del med dine venner