Ski in – ski the hell out! Min ultrakorte italienske romanse.

Da slo autopiloten inn; jeg siktet meg inn mot den minste italieneren, kjørte en ski på hver side av ham og løftet ham opp i et livtak tatt ut av brytelæreboka. Da jeg kjente kroppen hans mot min gikk det i et millisekund opp for meg hvorfor det heter kondomdress.

Enhver nordmann og -kvinne med respekt for seg selv må gå Marcialonga én, eller aller helst flere, ganger i sitt liv. For dere ikke-norske eller selvrespektløse; Marcialonga er et turrenn for nordmenn i Val di Fiemme i Italia, med et ytterst beskjedent innslag av italienere, og en og annen svenske og finne.

Den som påstår at vikingtiden er over, har ikke vært i Val di Fiemme i slutten av januar. Hvert år legger et sinnssykt antall norske menn og kvinner ut på tokt, i mer eller mindre ukledelige kondomdresser. De har trent for dette i månedsvis. Forsaket familie og venner, engasjert egen stake-PT og investert i pulsklokker, helseapper og overtrekksdresser med «Team Marcialonga» på. Siste helg i januar inntar de et uskyldsrent lite dalføre i de italienske alper.

Så omfattende har pandemien blitt at Italia har måttet ty til trumpske virkemidler; makskvote på nordmenn. Vi får ikke lov til å være mer enn stakkars 2840 hvert år.

Nina og jeg tok norskprøven i 2006.  Sammen med et knippe søringer bestilte vi full Marcialonga-pakke - med lue - fra Maxpulse sportsreiser.

Tiden opprant. Vi reiste ned et par dager i forveien for å akklimatisere oss. Det skulle vise seg å være en god idé. Et polart lavtrykk som var forut for sin tid (de var ikke oppfunnet enda) sørget for at vi mistet reisefølget fra start. Sterkt forsinket landet vi fra Tromsø på Gardermoen. Med makspuls.

Team Maxpulse var imidlertid for lengst fløyet. Vi booket om og kom oss omsider til Milano, sent fredag kveld. Der hadde Maxpulse vært så vennlige å sende Giovanni for å hente oss akterutseilte. Giovanni var 2,09 meter på strømpelesten, glattbarbert, hadde lapp med «Hjort» i hånden, og var utstyrt med bil og et engelsk vokabular bestående av ett eneste ord; «no». Hadde det ikke vært for det noe begrensede ordforråd, ville han for lengst vært headhuntet av Francis Ford Coppola.

Skiposene våre kom tidlig. «Dette blir bra», tenkte vi. Vi tok feil. Etter å ha ventet på resten av bagasjen i en halv time, innså vi at vi reiste lett – uten noen form for bagasje ut over ski og staver.

For å spare tid delte vi oss. Vi måtte handle det mest nødvendige av toalettsaker og undertøy før avreise til Cavalese. Av en eller annet grunn ble Giovanni med meg. Han og jeg handlet truser og toalettsaker sammen. En opplevelse for oss begge. Jeg plukket frem minimalistiske, tettsittende italienske herretruser. Han sa ettertrykkelig «no!», hvorpå jeg dro kortet. En liten halvtime senere møttes Nina og Giovanni og jeg med byttet. Jeg var i strålende humør. Jeg hadde funnet kontaktlinser med minus 5 i styrke. Jeg manglet bare minus 2 til mitt egentlige handicap. Jeg ville klare å gå på ski, dog med et litt ullent forhold til omgivelsene.

Vi senket skuldrene - i nøyaktig 6 minutter og 43 sekunder. Vår mafioso brakte dem imidlertid raskt oppunder ørene igjen. Det viste seg nemlig at Giovanni var en minimalistisk bilfører. Han brukte kun tre hjelpemidler; gasspedalen, rattet og langlyset. Første hjelpemiddel trykket han i bånn da vi passerte flyplassbommen, og slapp den først da han parkerte i Cavalese 2 ½ time senere. Snittfarten lå på 140 km/t. Giovanni forholdt seg kun til venstre fil på den sterkt beferdede motorveien mot Brennerpasset. Når noe dukket opp foran oss blinket han med langlysene. Da hadde de 2-3 sekunder på å pelle seg vekk. Det gjorde de uten unntak. Heldigvis. Hvis ikke hadde vi vært italiensk salat med en liten smak av Norge på sekundet.

Min oppgave i passasjersetet ble å holde Giovanni våken. Han hadde tross alt kjørt i 2 ½ time ned til Milano for å hente oss. Og han hadde på ingen måte hjertet i halsen som oss:

«Are you tired?» -  «No»

“Do you want to slow down?” -  “No.”

«Do you want me to drive?” -  “NO!”.

For å gjøre en lang kjøretur kort: Vi overlevde! Sjelden har vi vært lykkeligere Nina og jeg enn da vi vinket farvel til Giovanni i Cavalese.

---o0o---

Neste dag gikk vi amok i Franco Nones meget velutstyrte sportsbutikk i Cavalese. Med tungt hjerte måtte vi kjøpe splitternytt sportsutstyr. Fra vindtruse innerst (mine nyervervede, italienske, minimalistiske, tettsittende ville vært den sikre forplantningsmessige undergang), til overtrekksdress og skisko ytterst. I et anfall av utsøkt dårlig smak plukket jeg med meg en svensk gjennomsiktig hvit landslagskondomdress.

Den som påstår at man ikke får en kunstig formtopp av å kjøpe nytt sportsutstyr for over 20 000,- kr. kan ta seg en rosinbolle. Vi var klare Nina og jeg. Vi skulle vinne Marcialonga!

---o0o---

Søndagen opprant med nydelig vær. Med startnummer i 8000-segmentet, og 7000 løpere foran i sporet, ble ambisjonene raskt nedjustert. Her handlet det om å tråkle seg frem mellom de første puljene med italienere i alle varianter. Sporene var det stort sett bare å glemme. Det var litt som å ha sinnsykt dårlig tid på E-18 inn til Oslo 2. påskedag. Jeg var stort sett i kollektivfeltet (les: skogen), når jeg ikke bøllet meg frem mellom sporene.

Etter å ha passert et par tusen løpere hadde jeg empirisk grunnlag for følgende, litt overraskende konklusjon:

«Italienere kan ikke stå utfor!».

Den ene livsfarlige situasjon etter den andre oppsto i nedoverbakkene. Skjønt nedoverbakker; det var heller snakk om sletter som ikke var helt i water. Det er egentlig et lite under at elven renner noen vei i det hele tatt. Men noen bakker er det da. En gang klarte jeg med nød og neppe å hoppe over en italiener som hadde tatt kvelden midt i sporet.

Verre var det i en av de få brattere nedoverbakkene ned mot en undergang under hovedveien. Jeg kom i hockey i stor fart rundt en skarp venstresving. Rett rundt svingen sto det tre italienere i bredden og ploget. Det var ikke en millimeter plass til overs. Og fartsforskjellen var altfor stor. Det kunne bare ikke gå bra. I løpet av et par sekunder måtte jeg treffe det ydmykende valg mellom å sette meg på rumpa, eller å kjøre ut i skogen.

Da slo autopiloten inn; jeg siktet meg inn mot den minste italieneren, kjørte en ski på hver side av ham og løftet ham opp i et livtak tatt ut av brytelæreboka. Da jeg kjente kroppen hans mot min gikk det i et millisekund opp for meg hvorfor det heter kondomdress. Hadde det ikke vært for de svenske og italienske fargene på det syltynne stoffet som skilte oss, ville jeg bannet på at vi var splitter nakne.

Vi fortsatte ned mot undergangen i et imponerende tempo. I starten var han helt stille min nye venn. Han hadde nok mer enn nok med å prosessere situasjonen. Da vi suste gjennom undergangen våknet han imidlertid til de grader til liv. Italiensk banning i en liten tunell dere! Det er sterke og skumle saker. Ukvemsordene haglet. For ikke å snakke om armene da. De gikk som vindmøller i et imponerende tempo. Stavene slo i tunellveggen så det sang. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt tak litt høyere slik at armene hans var låst. Ved utgangen av tunellen måtte jeg bare innse at jeg på rekordtid hadde røket uklar med min nye venn, og at det ikke var noen utsikt til rask forsoning. Jeg lempet ham over på min høyre side, og satte ham pent ned.

Italienere er utakknemlige skapninger. Her hadde jeg tatt ham med på sitt livs nedtur, og brakt ham flere plasser frem på resultatlisten. Hva han gjorde? Han stakk sin høyre stav i ryggen på meg. Jeg stakk jeg også – av!

Etter hvert innhentet jeg de norske horder. Baktroppene that is. Sammen gikk vi til bunnen av Monsterbakken. De siste 2 kilometerne er meningsløst bratte. Og det kan jeg si dere folkens; når dere ser teten i Marcialonga stake opp de siste kilometerne i 12-15 km/t så er det opplagt filmtriks. Det går nemlig ikke an!

---o0o---

Vi fullførte nasjonalitetstesten Nina og jeg. Men jeg må innrømme at jeg forlot målområdet tidlig i frykt for at min italienske nemesis skulle dukke opp.

Hullet i min svenske skidress vil for alltid minne meg om mitt livs korteste og mest intense bekjentskap.  

Del med dine venner