Same faen

Jeg har fint lite å utsette på min barndoms lærere. Mine mange kunnskapshull må jeg bære det fulle og hele ansvar for selv. Men en ting er sikkert. Min læreplan på Slemdal barneskole og Ris ungdomsskole omfattet ikke den ubehagelige sannheten om fornorskningen; historien om en kynisk statlig assimileringspolitikk som har frarøvet mange samer og kvener sitt språk, og sin stolthet over en helt unik kulturarv.

 
Valgkamp og unntakstilstand
Det kom som et slag i bakhodet. Et uventet, men fortjent sådant.
 
Tromsø Arbeiderparti vedtok på sitt årsmøte i 2011 at  Tromsø skulle søkes innlemmet i Samisk språkforvaltningsområde. 
 
Det var den første politiske sak jeg satte meg grundig inn i. Mitt parti Høyre og jeg gikk imot. Det var mitt ansvar. Jeg kunne skrevet mye om bakgrunnen for denne beslutning, men jeg lar det ligge. Jeg nøyer meg med å konstatere at det gikk galt. Gruelig galt. 
 
Tromsøs samiske befolkning ble uforskylt trukket inn i valgkampen. På ondt og ondt. Lokket ble brutalt revet av en krukke med eksplosivt og illeluktende innhold. Vi mistet kontrollen. Tromsøs befolkning opplevde en uverdig marginalsamfunnsdebatt der problemstillingen tilsynelatende var om man var for eller mot samer. Dummere blir det ikke. Jeg forsto det var ille, men innså ikke før senere hvor ille det var. Først og fremst for samiske barn og unge.
 
Etter valget, men før vi overtok høsten 2011, vedtok Tromsø kommunestyre under ledelse av Arbeiderpartiet å søke kommunen inn i samisk språkforvaltningsområde. I påfølgende kommunestyremøte etter regimeskiftet, vedtok Tromsø kommunestyre under ledelse av Høyre å trekke søknaden. Mon tro hvordan politikerforakt oppstår?
 
Rokade
Samtidig som vi vedtok å trekke søknaden om Tromsøs medlemskap i samisk språkforvaltningsområde, vedtok vi heldigvis også at Tromsø kommune skulle søke å legge forholdene bedre til rette for samisk språk og kultur. Det var Arbeiderpartiets representant Stein-Gunnar Bondevik som foreslo dette. Æres den som æres bør. Jeg fikk med meg mine partifeller i Høyre på å støtte dette. Det ble mitt viktige oppryddingsmandat.
 
Gjenoppretting av Tromsøs gode navn og rykte ble fra dag én med ordførerkjedet rundt halsen min viktigste oppgave. Av hensyn til byen. Men først og fremst av hensyn våre samiske innbyggere.
 
Kort tid etter sistnevnte kommunestyremøte, deltok jeg på markeringen av at det var 1000 dager igjen til Sjakk-OL. På biblioteket i sentrum. Nede i Storgata demonstrerte tromsøværinger mot kommunestyrets kuvending. Jeg ba om fri for å møte demonstrantene.
 
 
Det ble ikke mer sjakk den dagen. Jeg fulgte demonstrantene til rådhustrappa, og ble stående å snakke med dem til siste demonstrant gikk hjem. Da hadde jeg avtalt møte med Ketil Lenert Hansen, Helen Brandstorp og Ester Fjellheim den påfølgende uke.
 
Det var på dette møte jeg fikk mitt første chrash course i norske myndigheters brutale assimilasjonspolitikk i forrige århundre. 
 
Et bilde sier mer en tusen ord heter det. Bildet Ester Fjellheim viste meg av sin aahka (mormor) sa mye mer - og det tok samtidig fra meg munn og mæle. På bildet satt Esters stolte bestemor i sin vakre kofte, mens en representant for norske myndigheter målte omkretsen av hodeskallen hennes. Som et ledd i en studie av hvorvidt teorien om samers mindreverdighet var korrekt. 
 
Apropos verdighet og mindreverdighet; en mer infam og mindre verdig behandling av et menneske kan vel knapt tenkes. 
 
 
Ketil Lenert, Helen og Ester ble viktige hjelpere i min forsoningsplan. Det samme ble byråd Jonas Stein og daværende visepresident i Sametinget Laila Susanne Vars.
 
 
Om å la seg slå for noe man tror på
Vi holdt samisk seminar i kommunestyresalen. Vi holdt dialogmøte med representanter for de ulike samiske miljøer i formannskapssalen. Vi besøkte Sametinget under plenumssamlingen i april 2012. 
 
To historier fra disse møtene har brent seg inn.
 
Den ene gjaldt forholdene for samiske studenter ved Universitetet i Tromsø. Lillian Balto og Susanne Vars Buljo fortalte åpenhjertig om regelrett trakassering fra medstudenters side. Om hvordan de måtte slutte å gå med samiske plagg, og unngå å snakke samisk for å slippe spydigheter. For som de sa; én samevits kan vi godt tåle. Flere også. Men når det blir flere titalls er grensen for humor forlengst passert.
 
Den andre gjaldt en liten samisk jente i barneskolen. "Samer tåler ingenting!", hadde klassekameratene ropt. Man kan jo lure på hvor barna fikk det fra. 
 
Den lille samiske jenta sto opp på vegne av sine samiske brødre og søstre. Hun lot seg tappert slå i flere minutter. Hun tålte det - tilsynelaternde. Det var først da hun kom hjem til mamma og viste frem blåmerkene at tårene trillet ned myke barnekinn.
 
Kofta og kjedet
Da jeg flyttet inn på ordførerkontoret, hang det en vakker sjøsamisk kofte i skapet. Den var i sin tid gitt til Tromsøs ordfører fra byens samiske befolkning. Den hadde hengt ubrukt lenge. 
 
Det er en fantastisk gest å sy en kofte og forære den til ordføreren. Jeg ville gjerne gjengjelde denne ved å bruke koften. Jeg innså imidlertid at det kunne være kontroversielt. Jeg spurte derfor om råd. Jeg spurte biskop Per Oskar Kjølaas. Jeg spurte sametingspresident Egil Olli. Og jeg spurte samer jeg møtte på min vei. Tilbakemeldingen var den samme fra alle; hvis jeg bar koften med ydmykhet ville det være en fin gest.
 
På Samefolkets dag 6. februar 2012 fikk jeg påkledningshjelp på rådhuset. Kofter skal sitte riktig! Min medarbeider Niklas Labba hjalp meg. 
 
Niklas hjalp med med mer enn påkledningstips. Jeg ba ham oversette talen min til nordsamisk. Deretter ba jeg ham oversette talen fra nordsamisk til lydskrift. Så hørte han meg. Flere ganger.
 
Da jeg gikk ned trappen til bytorget hang ordførerkjedet på kofta som ugjendrivelig bevis på at jeg var ordfører for Tromsøs samiske befolkning også.
 
Det er en av de mest utfordrende ting jeg gjorde som ordfører.  10 minutter. 10 minutter uten på noen måte å vite om det jeg sa ga mening for tilhørerne. Om det var gjenkjennelig som samisk overhodet.
 
Jeg var rimelig svett da jeg var ferdig. Men så fikk jeg da også det aller fineste belønning; to nydelige småjenter i kofte kom bort til scenen, så opp på meg og sa med strålende barneøyne:
 
"Vi forsto hva du sa!!!"
 
 
Samarbeidsavtalen med Sametinget
Jeg har ofte tenkt på det. Det var ingen selvfølge. At min utstrakte hånd ble tatt imot som den ble. Mange ville nok betakket seg etter det som skjedde i valgkampen. 
 
Under vårt besøk på Sametinget i 2012 ble planen for en avtale mellom Tromsø kommune og Sametinget unnfanget. Våre respektive administrasjoner samarbeidet godt. 8. oktober 2013 kunne vi som første bykommune i Norge inngå en samarbeidsavtale med Sametinget. Jeg fikk gleden av å skrive under sammen med min gode venn, daværende sametingspresident Egil Olli. 
 
Det var en merkedag i min ordførerperiode. Jeg skal villig innrømme at jeg ble mektig stolt da Kong Harald berømmet Tromsøavtalen under åpningen av Sametinget i 2014, og av at statsråd Sanner kom på besøk på ordførerkontoret mitt i 2014 for å høre om - og skryte av - Tromsøavtalen.
 
 
Motstanden
Om det skjedde uten motstand?
 
Svaret er et rungende nei. Jeg ble vant til å bli kalt sviker. Av medlemmer av egen koalisjon, og av utenforstående. De mente jeg som sameelsker hadde brutt mine valgløfter og sveket velgerne. At historiene fra de samiske gjøkungene var fabrikert, ene og alene for å høste ufortjent sympati.
 
Det gikk ikke inn på meg. Jeg sa det da, og jeg gjentar det gjerne i dag; jeg gir gladelig avkall på alle stemmer fra folk som ikke liker samer. Og jeg vil ha meg frabedt stemmer fra voksne mennesker som tror barn og ungdom er i stand til å fabrikere historier om egen nedverdigelse.
 
Hvem er så disse motstanderne? Grovt sett kan de deles i to. Begge kategorier er gjennomgående eldre mennesker. En typisk representant for den ene kategorien er en norsk, nordmann fra Norge som er mot samer. Sånn generelt. Og som blir kolerisk bare ved tanken på et samisk skilt i Tromsø. Han trenger vi knapt bruke mer tid på. 
 
Verre er det med de eldre av samisk avstamming som fornekter sitt opphav. Man kan ikke bebreide dem. De har blitt utsatt for en knallhard, villet assimileringspolitikk fra norske myndigheters side. De er ikke bare fratatt sitt språk. Norske myndigheter har attpåtil frarøvet dem stoltheten over sin enestående kultur. 
 
 
Joik for Hjort
Da jeg var liten hadde pappa en orange Volvo. Jeg tror det var en 244. En sånn med sinnsykt store støtfangere. På den tiden hadde vi kassetter. Sånne firkantede rare saker på størrelse med en iPhone 4, med musikk lagret på et syltynt bånd. Et bånd som regelmessig ble til båndsalat inne i kassettspilleren. En dag kom pappa hjem med en gave han hadde fått. En kassett fra en same. Jeg visste ikke hva en same var. På kassetten sto det "Joik for Hjort". Det var mitt første møte med samisk kultur. Jeg kan enda erindre den mystiske kraft joiken hadde på en liten vestkantgutt.
 
I 2014 opplevde jeg å bli en stor ære til del. Jeg ble joiket. Av ingen ringere enn fylkesjoiker Inga Juuso. Jeg er så glad for at jeg fikk takket henne ordentlig for denne fantastiske gesten. Større ære kan man vanskelig bli til del. Inga sa at hun ville spille joiken inn til meg. Sykdommen hennes skulle sette en stopper  det, og rive Inga bort så alt for tidlig - bare et halvt år senere.. Men jeg har beholdt både Inga og joiken hennes i hjertet mitt. Jeg rakk å fortelle pappa at jeg også hadde fått en joik for Hjort før han gikk bort.
 
 
Fremtiden
Hva er fremtden? Hvordan er fremtiden?
 
Ungdommen er fremtiden. Fremtiden er lys! 
 
I løpet av min ordførerperiode har jeg hatt gleden av å møte mange og dyktige representanter for samisk og kvensk ungdom. Et fellestrekk ved disse er en velbegrunnet og sterk stolthet over sin medfødte kultur, og en vilje til å kjempe knallhardt for dens overlevelse.
 
 
 
Samisk språkutvalg 
I 2014 fikk jeg en hyggelig telefon. Fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Med forespørsel fra min venn Jan Tore Sanner om jeg kunne tenke meg å sitte i et offentlig utvalg som skulle utrede tiltak for å redde de samiske språk. Det kunne jeg! Under fylkesmann Bård Magne Pedersen sin kyndige ledelse, og med usedvanlig kompetente medutvalgte og utvalgssekretærer, har vi arbeidet i 2 år. For å komme opp med nødvendige tiltak for at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk skal kunne overleve. 
 
Mandag i forrige uke ble vår språkmektige NOU-baby overlevert statsråden. I Trondheim. Byen der det første samiske landsmøte fant sted for 99 år siden.
 
Marja Helena Fjellheim Mortensson startet det hele. Med sørsamisk joik som trollbandt statsråden og oss andre. Hennes historie er like vakker som den er enestående. Hun har tatt tilbake sitt sørsamiske språk. Joiken er hennes uuttømmelige vokabular.
 
 
 
Statsråden og fylkesmannen snakket på sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Naturtalenter begge to! Barnets navn? "Hjertespråket". 
 
 
 
Utvalgsleder Bård Magne sa: "Språket er . Det er  det gjelder, og den røde tråden er språktiltak for barn og unge".
 
Jan Tore kvitterte med: "Ingenting er mer frustrerende enn å ikke bli forstått". Han snakket ikke om kommunesammenslåing.
 
Helt Konge
Før jeg ble ordfører hadde jeg sans for Kongehuset. Etter å ha lært Kong Harald, Dronning Sonja og Kronprins Haakon å kjenne, har jeg blitt ihuga royalist. Dedikasjonen til jobben (ja det er en jobb - en meget krevende sådan), interessen og omtanken for liten og stor og fattig og rik i kongeriket er enestående. Og det å se hvilken betydning deres besøk har for nordmenn flest, er mer enn god nok bekreftelse på monarkiets eksistensberettigelse.
 
Også overfor det samiske folk har Kongehuset vist vei.
 
Under åpningen av det første ordentlige sameting 9. oktober 1989, slo Kong Olav fast følgende:
 
"De samiske folk har røtter langt tilbake i historien i det nordlige Norden. Ved den norske statsdannelsen hadde de således lenge vært etablert i sine områder. At det samiske folk har hatt bofellesskap med det norske folk innenfor det som i dag er Norges grenser pålegger norske myndigheter et særlig ansvar. Det å være etnisk minoritet og samtidig kunne bevare og utvikle sin kultur og egenart har ofte vist seg vanskelig".
 
Kong Harald fulgte under åpningen av Sametinget i 1997 opp med en uforbeholden unnskyldning for tidligere tiders assimileringspolitikk:
 
"Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk - nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorsknigspolitikk".
 
Adopsjon
Onsdag i forrige uke inviterte Jan Tore utvalget med sekretærer på middag i regjeringens representasjonsbolig i Parkveien 45 sammen med sametingspresident Aili Keskitalo og andre fremstående representanter for Sametinget. Det var den perfekte adopsjonsseremoni for Hjertespråket.
 
 
Vi i samisk språkutvalg har latt Jan Tore adoptere vår baby. Med ungen leverte vi som alle kjærlige foreldre en liste på mer enn 100 ting som er nødvendige for at ungen skal ha det bra. 
 
www.dictionary.com definerer begrepet "adopt" som følger: 
 
"Make ones own by selection or assent."
 
Min innstendige oppfordring til Jan Tore som adoptivfar er å se på dette under ett. Vi har foreslått en helhet av tiltak som er nødvendige for at den begredelige fornorskningshistorien skal få en lykkelig slutt.
 
Om det vil koste? Svaret er ja. Det vil koste en god del. Men det vil relativt sett koste atskillig minde enn det kostet norske myndigheter å forsøke å ta livet av språkene i fornorskningsperioden. Nettopp her er vi ved et sentralt poeng. Alle NOU´er medfører økonomiske og administrative konsekvenser. Så også Hjertespråket. Men få NOU´er er et resultat av et statlig forsøk på overlagt drap. Et forsøk som tok hjertespråket fra vår samiske befolkning. Nå er det på tide å gi det tilbake. Koste hva det koste vil. 
 
Same faen?
"Hvorfor kan vi ikke se på det samiske som en ressurs?"
 
Sametingspresident Aili Keskitalo stilte dette retoriske spørsmål under Agenda Nord-Norge i 2014. 
 
Hun har rett. Det samiske er en stor ressurs. For samer. Og for oss andre nordmenn. Gjennom mine fire år som ordfører i Romsa, tok jeg imot et stort antall gester fra hele verden. Hva de var nysgjerrige på? Det var så ymse, men én ting hadde nesten alle til felles; de var nysgjerrige på, og misunte oss regelrett vår samiske dimensjon.
 

Del med dine venner