Når man blir enognitti. En mammablogg.

Jeg kan ikke for det. Jeg trives i Tromsø. Det er en lang historie. Den handler om kjærlighet og tromsøværinger. Jeg skal fortelle den en annen gang.

Den eneste ulempen med Tromsø er at min slekt ikke er nordlendinger. De er bosatt i Oslo alle som én. Som leder i Advokatforeningen har jeg heldigvis det privilegium at jeg ofte har ærend i hovedstaden, og kan besøke dem.

Hver gang tar jeg inn hos mamma. Nina kaller det «Voksenlia All Inclusive». Der venter ferdig 2-3 retters middag, med utsøkt vin, og nyoppredd seng på gutterommet.

 

Og førsteklasses frokost med dansk hjemmelavet leverpostej neste dag.

Det foregår gjerne på denne måten:

«Mamma, jeg kommer til Oslo i dag. Beklager at jeg ringer så sent!».

«Så hyggelig! Ring når du setter deg på Flytoget, så henter jeg deg på Skøyen».

Jeg gjør tradisjonen tro noen halvhjertede forsøk på å si at jeg kan ta drosje. Det avfeies like tradisjonelt med;

«Sludder, jeg trenger at holde køringen ved lige».

I fjor vår skjedde nettopp dette. Mamma satte seg sporenstreks i bilen og kjørte ned på CC Vest for å handle. 5-6 timer senere hentet hun meg på Skøyen. Jeg måtte spørre hvorfor hun hadde ny bil, og blodig kutt i pannen. Hun føyset det bort. Hun ville heller høre hvordan jeg hadde det.

Vel hjemme i barndomshjemmet var alt ved det gamle. Middagen sto klar. Vinen var åpnet.

Det var først et stykke ut i middagen jeg klarte å lure dagens begivenheter ut av henne.

På vei hjem fra CC Vest hadde hun fått en bil inn fra venstre. Den kom i stor fart, og traff henne midtskips. Ruten hadde knust og airbagen i døren hadde løst ut. Fortumlet hadde hun kjent at det luktet brent, og forsøkt å åpne døren. Det viste seg å være umulig. Hun hadde hevet seg over girstangen, og karret seg ut høyre fordør.

En ung dame kom ut av den andre bilen:

«Hvor kom du fra?», spurte hun.

Det er også et spørsmål å stille når du har brast inn i en annen bil – fra venstre.

Skademelding ble utfylt i relativ fordragelighet, og mamma sto der med blødende kutt i pannen og ramponert bil.

Om hun ringte etter hjelp? Nope! Hun måtte jo ha varene i hus! Hun krabbet inn høyre bildør og over girspaken. Vel nede i setet plukket hun frem kniven hun alltid har i fra vesken, og skar resolutt vekk airbagen som skjulte utsikten mot venstre. Det ble en luftig kjøretur hjem med knust rute og temperatur rundt nullpunktet.

Vel hjemme i garasjen bar det over girspaken igjen og ut. Matvarene og vinen ble prekivert.

Men hun skulle jo hente meg på Skøyen! Og det kunne hun ikke gjøre med ramponert bil. Attpåklatten på 51 kunne jo bli forkjølet av å kjøre med den knuste ruten.

Telefon til Møller: om de hadde mulighet til å ta bilen inn til reparasjon og stille med lånebil? Det viste seg noe vanskelig. Til slutt fant de en lånebil på Rykkin i Bærum. Det er en halvtimes kjøring fra Voksenlia.

«Jeg tar den!».

Ned i garasjen. Ny krabbeøvelse over girstangen. En halvtimes luftig kjøretur til Rykkin med knust rute. Ny krabbing ut over girstangen.

Med ny ukjent bil kjørte mamma hjem fra Rykkin. Middag ble laget, og da jeg ringte fra Flytoget og sa at jeg kom, og kunne ta drosje var svaret:

«Sludder, jeg trenger at holde køringen ved lige!».

 

---o0o---

 

Mamma fortalte ikke historien på denne måten. Hun fortalte kort og greit at hun hadde blitt påkjørt, og måtte få lånebil. Det var da jeg spurte om kuttet i pannen jeg fikk vite om den knuste ruten og airbagen. Jeg krabbet til køys i deilig nyoppredd seng litt senere.

Det var først på vei hjem til Tromsø neste dag jeg forsto hvilken idrettsprestasjon min da 91-årige mamma hadde begått dagen før. Både fysisk og mentalt. Om jeg ble stolt? Det er fornavnet! Jeg skryter uten blygsel av mitt genmateriale. Jeg våger faktisk den påstand at jeg ikke kjenner noen på hennes alder som hadde gjort det samme. Ikke på min alder heller for den saks skyld.

Mamma fikk meg da hun var 40. Jeg ble hennes fjerde keisersnitt. Jeg har aldri skammet meg over å ha gammel mamma. Jeg har ved nærmere ettertanke aldri hatt gammel mamma.

Nå er mamma 92. I går holdt hun selskap. Alt laget av henne alene.

Kremet hummersuppe til forrett.

Ryper med amaldinepoteter, russiske erter og selvplukkede kantareller til hovedrett.

Multer til dessert. Alt akkompagnert av sjøer av musserende, hvit og rødvin. Babette kan bare ta seg en bolle! Vi avsluttet kvart på ett i natt. I morges serverte hun frokost før hun kjørte Nina og meg til Skøyen. I Smestadkrysset utbryter hun følgende:

«I denne uge var jeg nær ved at bli tatt. Jeg kørte rolig inn i en rundkøring som man skal. Så kom der en som ikke overholdt vigeplikten. Det gikk bra. Jeg bare gønnet på!».

«Jeg bare gønnet på». Slik snakker bare en 92-åring som pleier hyppig kontakt med sine barnebarn.

---o0o---

Søsknene mine påstår at jeg er bortskjemt. Det syns jeg er en drøy påstand. Når mamma blir 100 har jeg nemlig bestemt meg for å begynne å hjelpe henne med oppvasken. Jeg blir nesten litt rørt ved tanken. 

Del med dine venner