Nam, nam, Hamam!!!

Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med dyp bass. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvordan man sier "jeg har hemorroider!" på tyrkisk.
 
Det har gått over 5 år nå. 5 år med mareritt og våkenetter. 5 år med tyrkofobi og stramme rumpeballer. 
 
Det er på tide å bearbeide mitt traume.
 
---o0o---
 
Det skulle egentlig være en hyggelig tur. Som ordfører i Tromsø reiste jeg til Istanbul for å delta under avslutningsseremonien for Sjakk-OL 2012. I god olympisk ånd skulle jeg motta OL-flagget fra min tyrkiske kollega, og medbringe det til arrangørbyen for Sjakk-OL 2014; Tromsø. 
 
Den dagen jeg ankom Atatürk lufthavn var det hviledag i sjakk-OL. Jeg var innkalt til generalprøve på avslutningsseremonien klokken halv fem samme ettermiddag. Jeg møtte spent opp i god tid. Slikt har man jo bare sett på TV før. 
 
Ved min ankomst var scenen ikke påbegynt. Fascinert fulgte jeg i en times tid med på forberedelsene til iscenesettelse. Det foregikk med stor grad av innlevelse, og forsvinnende liten grad av planlegging og fremdrift. Etter halvannen time, dristet jeg meg til å spørre regissøren om når jeg kunne forvente å komme på scenen. Regissøren betraktet meg misbilligende, så på den halvferdige scenen og tilbake på meg. Jeg fikk en krystallklar følelse av at han holdt meg ansvarlig for scenens begredelige beskaffenhet. Så snudde han seg og sa med ryggen til:
 
"No need rehearsal!"
 
Den dårlige nyheten var at jeg var veiet og funnet for lett. Permittert. Den gode at jeg nettopp var tilgodesett med en blank friaften i selveste Miklagard.
 
Det var da jeg traff min skjebnesvangre beslutning: When in Rome, do as the Romans. Tid for hamam!
 
Jeg oppsøkte landets eldste tyrkiske bad. Prislisten var gresk - eller rettere sagt tyrkisk - for meg, men jeg forsto da såpass at jeg kunne velge mellom liten pakke, medium pakke, stor pakke og full pakke. Jeg valgte det siste. Skal man bade, så skal man bade. Den tyrkiske skjønnheten bak disken smilte sitt bredeste smil og knipset med fingrene. Vipps så sto to av de største, mest sortsmuskede og lettkledde menn jeg har møtt i mitt liv ved min side. Ved mine sider. En på hver. Det var da jeg begynte å angre. 
 
Mine to digre nye venner kunne ikke et ord engelsk. Men de var desto bedre på kroppsspråk. Jeg ble geleidet inn i en garderobe som jeg - vi - åpenbart disponerte helt for oss selv. Jeg savnet intenst den overfylte garderoben på Alfheim svømmehall. Jeg fikk umiskjennelig beskjed om å kle av meg. Nølende lot jeg plagg for plagg falle. Til slutt sto jeg der i trusa. De nikket oppmuntrende - i takt. Den ene gjorde enn dog miner til å ville hjelpe meg i mål, men jeg kom ham lynraskt i forkjøpet. Da jeg sto der i Adams drakt vekslet de blikk. Min sjette sans fortalte meg at de ikke var imponert. Overhodet ikke imponert.
 
Om det var medynk eller vanlig prosedyre vet jeg ikke, men den neststørste av de to rakte meg et håndkle. Eller snarere en litt stor vaskeklut. Jeg grep den begjærlig og skyndte meg å dekke til mine nyss nedvurderte attributter.
 
 
Det var tid for oppdagelsestur. Med min eskorte inntok jeg rom etter rom. Her var alle slags bad. Vi møtte en og annen medbadegjest, men de hadde åpenbart ikke bestilt full pakke. Jeg var den eneste med eskortegutter.
 
Til slutt ble jeg vist inn i et stort atrium med en vakker fontene i midten. Mine nye venner gjorde på sitt simultane vis miner til at jeg skulle legge meg ned på gulvet, på magen. Jeg hadde forlengst lært å adlyde. Jeg la meg ned på magen. Med en grasiøs håndbevegelse klarte jeg å bevege vaskekluten over på akterenden. Den ble liggende som et slags hvitt flagg i miniatyr mellom rumpeballene. 
 
Mine tyrkiske venner begynte å massere meg i hver sin ende. Den største begynte med nakke og skuldre. Den neststørste med føtter og legger. Et lite øyeblikk slappet jeg helt av. De kunne sine saker. Råsterke hender klemte hvert eneste lille gram slaggstoff mot mitt origo - langs hver sin akse. 
 
Det går mot slutten tenkte jeg glad da de var ved henholdsvis korsrygg og lår. Snart er de ferdige. Jeg tok feil. 
 
Det vil si; jeg hadde rett. Plutselig nappet den neststørste mitt lille hvite bordflagg vekk, og grep begge hendene mine. Han låste dem som i en skruestikke i kryss på ryggen min. Den største grep begge bena mine, bøyde dem som de skulle være av gelé, og presset dem mot hver sin (min) rumpeball.
 
Det går mot slutten tenkte jeg på ny. Jeg er ferdig. Det var som om sjelen allerede hadde forlatt kroppen og tok inn dette syke menage a trois fra fugleperspektiv:
 
Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Med to svære halvnakne tyrkere ved min side. Den ene holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Den andre hadde brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. 
 
Jeg lurte i mitt stille sinn på hvordan man sier "jeg har hemorroider!" på tyrkisk.
 
Den siste livsgnist forlot meg da den største tyrkeren utbrøt en internasjonalt lettfattelige:
 
"mmmmmmMMMMMMMMM!!!",  med den dypeste bass. 
(Rekonstruksjon. Med større håndkle. Uten tyrkere)
 
---o0o---
 
Epilog
Jeg overlevde. Da alt håp syntes ute, fikk jeg mitt hvite flagg tilbake. De smilte bredt til meg. Simultant. Jeg fikk OL-flagget med hjem. Men det har tatt 5 år å samle mot til å snakke om det.

Del med dine venner