Mitt livs viktigste JA - en sølvbrudgoms bekjennelser.

For 25 år siden i dag så jeg deg komme opp langs benkeradene i Elverhøy kirke ved din pappas side. Du var så vakker at tårene rant i strie strømmer ned begge mine kinn. Det var det nest største øyeblikk i mitt 26-årige liv.  

Jeg husker det som det var i går. Du kom på trening i JIK – Juristenes Idrettsklubb. Året var 1989. Jeg var trener. Og jeg var fortapt. Smilet, sjarmen, latteren, steget, den syngende dialekten, jenta; du var alt jeg kunne drømme om. Og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg drømte om deg. Hele tiden.

Det var på den tiden det var mange oppslag om trenere som forgrep seg på utøvere. Jeg fikk en mildt talt skjev start overfor min vordende svigerfar av den grunn. Inntil han forsto at jeg bare var ett år eldre enn deg, og at trenervervet gikk på omgang blant oss studenter.

Du sprang en vanvittig etappe i Holmenkollstafetten for JIK den våren. Med dundrende migrene. På festen etterpå var jeg ansvarlig trener og dokumenterte festen med Kodak-bilder. Du vet den sorten vi måtte fremkalle i fotobutikk. Det ble mest bilder av deg. Men min kjærlighet erklærte jeg bare overfor fotografiene. Sjenert var bare fornavnet.

På eksamensfesten i juni drakk jeg mot til meg. Jeg kan nøyaktig gjenskape følelsen da vi sto der og snakket sammen i Urbygningen; den ultimate lykke – ispedd den forsiktige forventning.

Det holdt på å gå galt. Jeg måtte ta meg av en meget god venn som hadde fått litt vel mye innabords. Hva skulle jeg gjøre? Du kom jo til å være vekk når jeg var ferdig med mitt påtvungne AKAN-prosjekt. Det måtte ikke skje!  I panikken fant jeg på verdens dårligste unnskyldning. Jeg tok av meg jakken, og spurte om du kunne holde den for meg mens jeg gikk ut og luftet min svirebror. Ut ja! Det er jo god fornuft i å ta av seg jakken for å gå ut. Du gjorde gode miner til mitt slette spill.

Jeg fikk følge deg hjem. Heldigvis er distansen fra Universitetet til Krysset Griffenfeldtsgate-Maridalsveien lang. Men likevel så altfor kort. På Aleksander Kiellands plass begynte jeg å grue meg til vi var fremme. Jeg turte ikke å håpe på å bli bedt inn.

Du ba meg med deg inn! På te. Jeg kan ikke fordra te, men akkurat da ble te min favorittdrikk nr. 1. Vi satt og snakket hele natten. Om alt mellom himmel og jord; deriblant samlokalisering av barnehager og sykehjem. Vi var skjønt enige om at det var en god ide - for både gamle og unge.

Det var sen morgen da jeg gikk. Det vil si; jeg fløy. Selv mine 1,93 meter når tidvis ikke ned til bakken. Vi hadde bare snakket, men vi skulle møtes igjen. Jeg var helt objektivt sett verdens lykkeligste mann.

Jeg hadde lært nummeret ditt utenat; 717810. Det sitter spikret enda. Det slår meg nå at du kan måle alder i lengden på – og typen telefonnummer. Vi var pre de 8-sifrede telefonnumre.

Og pre mobiltelefoner! Du skulle av alle grusomme ting på jentetur den helgen. Det var mitt livs lengste helg.

På mandagen lånte jeg pappas bil og kjørte i sirkler rundt leiligheten din. Sjenansen var tilbake i fullt monn. Godt akkompagnert av mismotet. Du hadde garantert kommet på bedre tanker i løpet av helgen. Du hadde selvfølgelig møtt en gutt som var kjekkere enn meg – på jentetur. Jeg var sjanseløs.

Utenfor Storo-senteret tok jeg mot til meg. Jeg stoppet og ringte deg. Fra en slik innretning som nå bare finnes på telemuséer og i gamle Supermannblader. 717810.

Du tok telefonen. Du var hjemme, og ville gjerne ha meg på besøk! Igjen var jeg verdens lykkeligste mann. Det er enorme følelsesmessige avstander fra min Marianergrop til mitt sjelelige Mount Everest. Likevel var distansen unnagjort i løpet av halvannet minutt og to kroner i en telefonboks i Sandakerveien. Turen fra Storo til leiligheten gikk minst like fort. Jeg er ganske sikker på at det burde være forbudt å kjøre bil når du er forelsket til opp over ørene.

 

---o0o---

 

2 år og 2 måneder senere ga du meg ditt ja i Elverhøy kirke. På dagen 25 år siden i dag. Du var alt jeg kunne drømme om. Det er du fremdeles.

 

 

---o0o---

 

Mitt livs største øyeblikk? Det skjenket du meg to år etter at vi møttes.  Han fikk navnet Christian. Han hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, og var temmelig blå «… og det ka jeg godt forstå» som Poul Dissing synger i Benny Andersens nydelige Svantes lykkelige vise. Hovedpersonen i visen? Nina selvfølgelig.

Siden har Christian pent funnet seg i å dele førsteplassen med Erik og Peter. Men det er en annen historie. Det vil si det er de tre beste kapitlene i samme historie.

 

---o0o---

 

Han som har sagt at sølv er nederlag kan ta seg en bolle. Sølv er seier. På vei mot gull. Jeg gleder meg til de neste 25 med deg kjæresten. Ikke minst gleder jeg meg til du skal bli bestemor. Du kommer til å bli verdens fineste bestemor!

 

Nu kommer Nina ud,

 nøgen, med fugtig hud,

 kysser mig kærligt og går

 ind for at re’ sit hår.

 Livet er ikke det værste man har

 og om lidt er kaffen klar.

 

J E D

Del med dine venner