Mannen med solbærsaften. En selvopplevd historie om lokalt entrepenørskap.

Jeg elsker å få møte mennesker med handlekraft. Folk som ser at noe må gjøres, og så gjør de det bare - selv. De tilhører en utrydningstruet rase. 

Personlig er jeg en del av hovedfeltet. Vi som ser at noe må gjøres, og forventer at dette noe skal gjøres - av andre.

 

Tirsdag ettermiddag løp jeg hjem fra jobb. Jeg løp en runde jeg har løpt ofte. I Tromsømarka. Turen går forbi Charlottenlund i retning skistadion på Templarheimen. Noen hundre meter før stadion tar jeg ned til venstre. Jeg er et vanedyr. Til venstre hver gang. Ingen politisk agenda med andre ord. Løypa går bak skiskytterblinkene og kommer ut på nordenden av skistadion. 

Jeg har alltid tenkt at noen burde gjøre noe med den parsellen av lysløypa. Noen andre.

Nede i dumpa sto det en sprek mann i supertrøye. Med trillebår. Han var ivrig opptatt med spade og hakke. Jeg hilste pent og løp videre. Men tankene mine ble igjen hos mannen i dumpa.

Det er det som er fint med å løpe. Tankene løper sine egne veier. Eller stopper hos en hardtarbeidende mann i supertrøye.

"Hvorfor står han og graver i lysløypa? Det er jo kommunens ansvar", tenkte jeg. Jeg tenkte også på å snu. Men det ville være et uhørt brudd på mine tvangsrutiner. Runden må gjennomføres; “Same procedure as every year, Miss Sophie”. Jeg slo meg motvillig til ro med at jeg aldri ville få vite hvem han var, og hvorfor han sto og gravde i lysløypa.

 

Jeg tok feil. Heldigvis. På torsdag var jeg ute på ny runde. Ned til venstre. Alltid ned til venstre, og ned i dumpa. 300 meter lenger fremme sto han. Samme mann. Samme utrustning. Samme iherdige gravepositur.

 

Jeg stoppet. 

"Står du her og graver?". (I ettertankens krystallklare lys skal jeg villig innrømme at jeg kunne stilt et mer intelligent spørsmål).

"Ja", var svaret. "Nå har æ snart tatt hele stykket tel stadion". 

"Så bra at du gjør dette", utbrøt jeg. "Ha en strålende ettermiddag". Jeg fikk samme ønske med meg på turen videre.

Igjen ble tankene igjen i dumpa. Jeg hadde jo ikke fått svar på mine spørsmål. Hvem, hva, hvorfor?

Etter en knallhard innvortes maktkamp, vant nysgjerrigheten over tvangstankene ved skibrua. Jeg snudde og løp tilbake samme vei. 

 

Han het Bernt Jensen. Han bodde på Gimle. I motsetning til meg var han med andre ord på bortebane. Følgende samtale utspant seg:

Jens Johan: «Hvordan bestemte du deg for å sette i gang med dette?».

Bernt: «Jo, æ va her gåandes mandagskvelden, heilt bort tel Charlottenlund. Og så bestemte æ det at det herran her såg jo ikke ut i det hele tatt. Det var busker som gikk tvers over stien her borte. Ja, så bestemte æ at det her ska æ gjøre nokka med!».

Jens Johan: «Ja! Jeg har jo løpt her ofte og hoppet over og rundt, og tenkt at dette må andre ta seg av, men du bare gjør det selv. Det er strålende!».

Bernt: «Ja, nå er æ snart ferdig».

"Ja, så bestemte æ at det her ska æ gjøre nokka med!"

La oss rekapitulere: Mandag observerte Bernt at noe måtte gjøres med lysløypa. Påfølgende tre ettermiddager lastet han trillebår, spade, hakke, krafse og en flaske med solbærsaft i bilen og kjørte til Templarheimen.

Torsdag ettermiddag: Problem solved! En snau kilometer med lysløype. Bernt. Mutters, putters alene.

 

---o0o---

 

Jeg spurte pent om å få dele ham med dere. En mann fra Gimle med trillebår, hakke, spade, krafse og en flaske med solbærsaft. Men først og fremst en mann med strålende humør, riktig innstilling og virkekraft. En vaskeekte fellesskapsentrepenør. 

"Nå har jeg gjort klart så kommunen kan komme og legge et lite toppdekke", sa han før våre veier skiltes. 

«Det kan den», tenkte jeg. "Den kan gjerne ta med en blomsterkvast til Bernt også". Resten av turen samlet tankene seg rundt en ambisjon; jeg skal litt oftere ta en Bernt. Gå i brudd og gjøre noe med de feil og mangler jeg er så flink til å oppdage - og til å forvente at andre skal fikse for meg.

 

Nå står min mentale trillebår klar. Med spade, hakke, krafse og en flaske med solbærsaft. En Bernt-utrustning. Det finnes ikke den ting jeg ikke kan rette på!

 

Egentlig burde Bernt få utmerkelsen "Den gyldne krafse" av kommunen. Men den er ikke oppfunnet ennå.

Jeg går for Årets Tromsø-Entrepenør! 

Sitat
Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med

Nam, nam, Hamam!!!

Del med dine venner