Kukstøkket – en omskolert østers bekjennelser

 

«Mr. Hjort! You were shitting your pants during your presentation. I am sorry to tell you this, but you will never – ever – be able to stand before an audience!”.

I forrige uke møtte jeg Simon på butikken. Simon er 13 år gammel.

«Det er dumt du ikke er ordfører lenger», sa han til meg. 

Vi ble bestevenner der og da.  

Vi snakket om TIL og andre viktige ting, før han sa:

«Jeg så deg på åpningen av Sjakk-OL på TV. Hvordan klarer du å snakke når så mange mennesker ser på?».

Da jeg fortalte ham at jeg hadde hatt makspuls, lyste han opp:

«Det får jeg også. Når jeg skal snakke i klassen, er det akkurat som jeg får noe i halsen. Og så blir jeg rød som en tomat. Og stammer. Jeg snakker så lite jeg kan».

Simon visste det ikke. Men han sendte meg 40 år tilbake i tiden. Jeg var stilleste gutt i klassen. Jeg kan kjenne følelsen enda, da frøken spurte meg om noe. Alt blodet gikk til hodet. Halsen snørte seg sammen. Hjertet var på vei ut av brystkassen.

Jeg fikk stort sett være i fred. Jeg fullførte videregående – stilltiende. Jeg fullførte juridikum på samme vis. Det var heldigvis før man trengte å si noe for å kunne fullføre juss-studiet.

Jeg begynte som førstekonsulent i Skattelovavdelingen i Finansdepartementet. En ypperlig plass for en juridisk østers. Så lenge jeg slapp å si noe, kunne jeg skrive velartikulerte, morderiske enkeltvedtak.

Det var bare én situasjon jeg mislikte intenst; møtene. Dere vet de møtene hvor den overivrige, pedagogiske møtelederen foreslår at vi alle skal presentere oss før vi setter i gang. Ren og skjær ondskapsfullhet spør du meg! Jeg er hellig overbevist om at jeg alltid var sist. Jeg hadde god tid til å grue meg. Og til å øve:

«Jeg heter Jens Hjort. Jeg er førstekonsulent i Skattelovavdelingen».

Jeg fikk aldri med meg hva de andre het, eller hva de drev med. Jeg satt kun og øvde på mitt eget navn. Det er helt sant.

Resten av møtet gikk som regel greit. Jeg holdt kjeft.

Så en dag begikk jeg det store kukstøkket. Altså; det er et ord jeg har tilegnet meg i ettertid, men det er meget dekkende.

Jeg fikk tilbud om å delta på et interdepartementalt kurs. «Engelsk for viderekomne byråkrater». Jeg slo til. Jeg var rimelig god i engelsk. Skriftlig vel å merke.

Kurslederen, Mr. Cunningham, var en morsom fyr. Men jeg burde ha skjønt det. There was a snag!

Mr. Cunningham forklarte hvordan kurset skulle avvikles. Jeg fikk umiddelbart hjertebank. Vi skulle holde et kvarters foredrag i plenum over et selvvalgt emne - dagen etter.

Resten av kurset var ødelagt for min del. Jeg gruet meg som en hund.

Tiden opprant. Jeg skulle i ilden. Jeg hadde valgt temaet: «How to select a good pair of cross-country skies». Jeg kan love dere; det var tidenes verste foredrag. Jeg sto der fremme som en hybrid mellom en kokt hummer og en ufrivillig åpnet østers. Det var ikke pent. Det var ikke pent i det hele tatt.

Men det gikk heldigvis over. Mr. Cunningham lot som ingenting. De andre kursdeltakerne lot som ingenting. Jeg lot som ingenting, men følte det som jeg hadde gjenoppstått fra de døde.

Det var en annen deltaker på kurset. Han liknet på Mr. Bean. Han førte seg som Mr. Bean - . ufrivillig. Mr. Cunningham kalte ham fra første stund konsekvent for Mr. Bean. Jeg så hvordan «Mr. Bean» selv krympet seg og mislikte det sterkt. Men han fant seg også i sin skjebne.

Tiden for utfylling av evalueringsskjema kom. Jeg ga Mr. Cunningham gjennomgående godt skussmål, men jeg skrev hva jeg mente om hans behandling av Mr. Bean. Jeg trodde vel i min naivitet at jeg kunne slippe unna med det.

Mr. Cunningham var imidlertid en utspekulert jævel. Og var det en ting han mislikte, så var det å få kritikk. Han fant raskt ut at det var jeg som hadde kritisert ham. Og han valgte en sofistikert hevn.

På bussen på vei hjem fra kursstedet grep han mikrofonen. Han takket for laget, før han henvendte seg til meg med dårlig skjult skadefryd:

«Mr. Hjort! You were shitting your pants during your presentation. I am sorry to tell you this, but you will never – ever – be able to stand before an audience!”.

Jeg reiste meg, gikk gjennom bussen og tok mikrofonen:

«I´m sorry to say this in front of this audience Mr. Cunningham, but you´re the worst piece of shit I ever met!”.

Bra svart ikke sant? Bare så synd at det ikke er sant.

Jeg satt der akkurat slik Mr. Cunningham visste jeg ville sitte; med bøyd hode og dypt skamfull.

---o0o---

Han gjorde meg en tjeneste Mr. Cunningham. Ufrivillig, men dog. Fra den dag levde jeg for å gjøre hans ord til skamme.

Jeg tok ordet i tide og utide. Jeg terroriserte mine omgivelser. I begynnelsen med udelt uhell. Verst var det for tilhørerne. Etter hvert ble det ikke så ille. Til slutt kunne jeg ta meg selv i å glede meg til å ta ordet.

Men den dag i dag kan jeg kjenne hjertet hamre når jeg skal si hva jeg heter i en forsamling på 6 mennesker eller mer. Det er helt sant.

I 2014 feiret vi Grunnlovens 200-årsjubileum. Alle kongerikets ordførere var i denne anledning invitert til mottakelse på Slottet. Jeg fikk den store ære å holde takketale til kongefamilien på vegne av landets ordførere. I Slottets ballsal. Foran kongeparet, kronprinsparet , prinsesse Astrid og alle mine gode kolleger.

Foto: Anette Karlsen/NTB Scanpix

Det var et stort øyeblikk. Det var da jeg avsluttet med:

 «I´m sorry to say this in front of this audience Mr. Cunningham, but you´re the worst piece of shit I ever met!”.

Jeg kunne det utenat. Jeg hadde tross alt brukt 22 år på å lære meg replikken. Men jeg valgte å si det innenat. Hvis ikke hadde jeg nok ikke fått den gode klemmen av Sonja etterpå.

---o0o---

Jeg fortalte Simon at han hadde det akkurat som jeg hadde hatt det. Jeg fortalte ham at det helt sikkert kom til å gå over. Og så fikk jeg en klem av ham også. Klemmer er i grunnen en utrolig fin oppfinnelse!

Vi var enige Simon og jeg at jeg kunne skrive om det. Slik at andre barn som har det slik som oss to, kan høre at det er vanlig. Og at det går over.

 

PS Jeg har valgt å kalle ham Simon. Fordi det er et fint navn, og han en utrolig fin gutt. 

Sitat
Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med

Nam, nam, Hamam!!!

Del med dine venner