Kentona – en historie om nordnorsk vertskap i verdensklasse

 

Ylva Helene Schwenke etterlyste for en tid tilbake det nordnorske vertskap. Jeg ble rett og slett litt provosert. På vertskapets vegne. For det er der ute Ylva; tro meg! Og jeg kan føre sannhetsbevis i form av empiriske studier og vitnesbyrd fra fire unge italienske menn.

I min tid som ordfører i Tromsø tok jeg imot et stort antall gjester. Så mange var de i tallet at mine analyser av de besøkendes inntrykk glatt tilfredsstiller kravene til empiriske studier.

Det finnes intet som helt lar seg sammenligne med det å være ordfører og vert i Tromsø. Bedre produkt finnes knapt. Og det å få oppleve sin by gjennom besøkendes øyne er en patriotisk boost av de sjeldne.

Tre ting. Tre ting trekker de frem våre gjester:

 

1. Naturen

Salig Carl Dons har satt de beste ord på det i Tromsøsangen:

 

Langt mot nord på nesten sytti grader,

ser du Tromsø i et lite glimt.

Kranset av de lange tinderader.

Kledt i bjørkeskogens fargeskimt.

Under glans fra snebedekte tinder.

I et eventyrets trylleland.

En oase her i nord du finner.

Det er perlen i Hålogaland.

 

Det er unikt. Det er urørt. Og det rører. Både våre gjester og oss selv.

 

2. Kulturen

Det er uvirkelig for våre besøkende at det kan finnes en slik unik smeltedigel av kulturtilbud av aller beste kvalitet oppunder Nordpolen.

Golfstrømmen skal ha ros. Rett skal være rett. Men først og fremst skal hver enkelt som bidrar til Tromsøs enestående kulturtilbud ha en varm takk. Fra de aller yngste som danser sine første dansetrinn på Kulturskolen, til Røyksopp som har tatt Tromsø til topps på det globale elektronikakartet. (Og når jeg skriver dette slår det meg hvor vanvittig navnet er. Røyksopp! Jeg ser for meg gutta sitte og diskutere navn. «Svein: Vi skal erobre verden. Hva skal vi kalle oss?». Torbjørn: «Æ har det! Røyksopp!!!». Det er sinnssykt. Det er stikk i strid med det som kan krype og gå av markedsføringsprinsipper. Det er norsk. Det har en bokstav som 99,7 % av verdens befolkning aldri har møtt. Ø! Det er rett og slett dritkult. Hvem skulle tro at hele verden ville gå rundt å kjenne det norske navnet på en morsom sopp?.

 

Bilderesultat for røyksopp

 

3. Menneskene

Først og fremst. Først og fremst trekker våre gjester frem menneskene. Tromsøværingene. De utstråler en varme som gjør det usedvanlig hyggelig å være gjest. Sier gjestene. Og jeg er enig.

 

---o0o---

 

Med dette som bakteppe presenterer jeg mitt italienske vitnesbyrd.

Det var en tidlig formiddag i februar 2013 i Nordens Paris. En litt sliten ordfører ruslet ned fra Rådhuset til en stor lavvo på torget. Sliten fordi han hadde TIFF, Arctic Frontiers og Nordlysfestivalen i bagasjen, og var midt i Samisk uke. Ordføreren i Tromsø burde få dispensasjon fra dopinglovgivningen i januar måned.

Foran lavvoen sto tre unge italienske menn i ivrig samtale med en tromsøværing. De tre hadde sammen en fjerde venn reist fra varme Roma til kalde Romssa for å oppleve the northern lights. Hvor var det beste stedet å oppleve det?

 

 

Tromsømannen var som tromsøværinger flest; utrustet med en mer en middels stor dose velfundert patriotisme;

«The best place», sa han. «The best place is my place. At Berg”.

Italienerne kjøpte den.

“Where is Berg? How can we go to Berg?”.

“Well”, sa tromsøværingen. “If you go to the bus-stop at…”. Her tok han en kunstpause. Det sank åpenbart inn at Søren Flyttmannsplass antakelig var mindre kjent for italienerne enn Petersplassen var for ham, og at busstilbudet til Berg nok sto ørlite tilbake for turistbussene i Roma. Alle veier fører til Rom, men noen fører dit litt langsommere enn andre.

«No», sier tromsøværingen. «Forget it! I will fetch you». De utvekslet telefonnumre. Samme ettermiddag skulle Berg oppleve en liten italiensk invasjon.

Ordføreren var ikke lenger trett. Han velsignet i mitt stille sinn denne mannen fra Berg. «Våre unge italienske venner får antakelig ikke se nordlyset», tenkte han. «Men hvilken fin opplevelse får de ikke av nordnorsk vertskap?».

Jeg tok feil. Både med hensyn til nordlyset og vertskapet.

Nordlyset kjente sin besøkelsestid. Det skulle blott bare mangle. Jeg hadde utvekslet facebookadresser med en av våre nye italienske venner; Ottavio. Samme kveld postet Ottavio euforisk et fantastisk amatørnordlysbilde til alle sine italienske venner – og to rykende ferske norske - på Facebook.

 

 

Vertskapet? Det var ikke fint. Det var helt outstanding.

Jeg møtte Ottavio og hans tre venner to dager senere, under reinkappkjøringen i Storgata. Da fikk jeg hele historien.

 

 

Tromsømannen – Kent; Kentona blant venner - hadde dratt hjem til Berg. Sammen med sin gode nabo hadde han bygget en liten gapahuk på eiendommen og forberedt noen lokale spesialiteter i form av kortreist mat og drikke. Så hadde han hevet seg i bilen og hentet Ottavio & co i Tromsø sentrum.

Tenk dere å være fra Roma, og oppleve dette. Berg. Kentona. Naboen. Mat. Drikke. Flammende nordlys over Tromsø. Kort og godt full pakke. Fullstendig gratis. Hvor mange tror dere ikke har fått høre om denne opplevelsen fra Ottavio og hans venner?

Det er godt vi har ambassadører i verdensklasse som Kentona.

Men; what was in it for him? Kentona brukte egen tid og egne penger på å markedsføre byen sin. Økonomene i Finansdepartementet ville slaktet prosjektet hans fra et kost-nytte perspektiv.

Men Kentona har andre verdier. Han fikk fire nye venner for livet. Jeg er overbevist om at han blir båret på gullstol når han besøker Roma. Men først og fremst fikk han oppleve byen han elsker gjennom fire par fremmede øyne. Bedre blir det ikke!

I denne uke ble det publisert en undersøkelse som gir Norge strykkarakter hva angår evne til å ta imot fremmede. Kanskje det er på tide at vi løsriver oss fra Norge og etablerer den utadvendte, gjestfrie, republikken Hålogaland? Nasjonalsangen har vi allerede. Jeg har lært den utenat.

 

Midnattsolen stråler over Tinden.

Fløyen ligger i sin farveprakt.

Når det stilner av med balsfjordvinden.

Øens billed er i sjøen lagt.

Sommerfuglelett på sundets armer,

løfter øen seg i solskinnsbrand.

Du hvor dette synet hjertet varmer.

Det er perlen i Hålogaland!

 

Sitat
Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med

Nam, nam, Hamam!!!

Del med dine venner