Gi den mannen en sta…tue!

Tromsømarka er enestående. En grønn oase på toppen av ei lita øy som er så tett bebygd at det er et lite under at den ikke søkker i havet. Selve perlen i oasen er Skihytta. Den ligger der i all sin prakt på toppen av Rismålshaugen. Den er litt din – og min. Takket være Torbjørn Grimstad og sønnene Sigve og Torje.

 

Det handler om kjærlighet og virkekraft. Som så mye annet her i livet.

I dette tilfelle kjærlighet til Tromsø, tromsøværinger, skigåing og tradisjoner.

Torbjørn vokste opp på Tromsøya. Han kunne stått modell til mitt favoritt-gruk av Piet Hein:

«Husk at elske mens du tør det. Husk at leve mens du gør det.»

Torbjørn vokste opp med Skihytta. Han opplevde den på sitt beste. Han levde for turene dit. Senere var han vitne til Skihyttas forfall. Det kunne han ikke leve med.

De fleste av oss ville i høyden skrevet et ildfullt leserinnlegg i avisene. Hudflettet en kommune som ikke tok vare på arvegodset sitt. Som lot Skihytta råtne på rot. Vi ville skrevet om uansvarlighet satt i system. Om feilprioriteringer. Om mangel på handlekraft.

Torbjørn skriver ikke. Han hudfletter ikke. Han lar ikke ting råtne på rot. Han prioriterer. Han handler. Da Skihytta var på sitt verste dro han og sønnene Sigve og Torje opp og slo en stropp rundt det som var igjen av Skihytta. De måkte taket. Begge deler for at Skihytta ikke skulle rase fullstendig sammen.

Ironisk nok ble Skihytta på høyden av sitt forfall kåret til byens offisielle kulturminne. Det var det herrens år 1997. Jeg sier bare «snøvinteren». Torbjørn måtte måke taket flere ganger. Siste gang var han utenbys. Hva man gjør når man ikke kan ordne opp selv? Man bruker hjelpemiddelet «ring en venn»!  Torbjørn ringte to små venner i stedet; sine sønner Sigve og Torje på 9 og 7 år. Barnearbeid! De to små reddet taket fra å kollapse.

En vakker dag i året 2004 kom Torbjørn inn på kontoret til en advokat i byen. Advokaten var sørfra. Han kjente ikke Skihyttas stolte historie. La oss av hensyn til advokaten la ham være anonym. Det var duket for voksenopplæring. Advokaten fikk høre om Tromsø skiklubs stolte historie siden oppstarten i 1897, om karnevalet skiklubben arrangerte i 1912 til inntekt for bygging av ny skihytte, om skihyttas oppføring i 1913-1914, om brannen som slukte Skihyttas annen etasje, om Tromsø kommunes overtakelse i slutten av forrige årtusen, og sist men ikke minst om Torbjørns plan for å restaurere Skihytta.

 «Hvorfor skal du gjøre jobben for kommunen?», spurte advokaten.

Han visste ikke da at han skulle bli ordfører med tid og stunder. Torbjørn Grimstad forsto ikke spørsmålet. Egoisme er ikke hans sterke side.

Budsjettet var på 1,7 millioner.

«Det er for lite», sa advokaten.

Han fikk rett.

«Ikke gjør det», sa advokaten.

Lykkeligvis ga Torbjørn fullstendig blanke i det rådet.

  

Skihytta gjenoppsto i 2009 som Fugl Føniks av asken. Sluttregningen lød på 7,8 millioner kroner. I skrivende stund har den økt til nærmere 9 millioner. 9 millioner hentet fra Torbjørns private lomme. Fordi han ønsket å gi Tromsø og tromsøværinger en hytte de kunne rekke på ski.

Jeg kjenner advokaten godt. Han hadde aldri gjort det samme. Men han er full av beundring for mennesker av Torbjørns støpning. Mennesker som uselvisk tar ansvar når ingen andre gjør det. Mennesker som betaler regninga når kommunen ikke har råd. Mennesker som ikke lytter til dårlige advokatråd.

I dag kan tromsøfolk nyte godt av denne enestående gave til byen, hva enten de er besøkende til fots, på ski, sykkel eller hest.

  

Eller dersom de ønsker å leie hytta til en rimelig penge til feiringer av ymse slag eller konferanser. Jeg har bortimot empirisk erfaring for å kunne garantere at ethvert besøk og arrangement på Skihytta blir vellykket. Bruk den og nyt den folkens!

   

Hver søndag i vintersesongen lar familien Grimstad klubber og lag disponere hytta til kafédrift. Fullstendig gratis. På denne måte støtter familien også frivillighets-Tromsø. Klubber og lag kan tjene gode penger på salg av kaffe, brus kaker og vafler.

---o0o---

 

Hvis jeg var ordfører i Tromsø kommune, ville jeg ta initiativ til å etablere en kommunal hederspris. Det skulle være en pris som tildeles mennesker som har gjort noe helt ekstraordinært for Tromsø og tromsøværinger. Jeg ville kalle prisen «Perlen av Hålogaland» fordi byen vår som kjent lyder navnet «Perlen i Hålogaland». Torbjørn skulle fått en slik pris.

Sitat
Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med

Nam, nam, Hamam!!!

Del med dine venner