Det ultimate svik. Når vi voksne mishandler barn - eller holder kjeft.

Erik var 3 år. Midt i trassalderen. Jeg var rasende og smalt igjen døren til rommet hans. Hardt! Så fikk jeg øye på den. Den lille barnetommelen som kom imellom døren og karmen. 17 år senere sitter fremdeles bildet av barnefingeren i døren spikret i hukommelsen. Det samme gjør følelsen. Søkket i kroppen. Følelsen av å ha påført ditt barn store smerter. Etterpå gråt vi. Han først fordi det gjorde fryktelig vondt. Etter hvert nok mer fordi pappa ikke sluttet å gråte. Den blå neglen var i månedsvis en påminnelse om min forbrytelse.

Vi lever i et gjennomregulert samfunn. Skal du gjøre noe som medfører stor risiko eller ditto ansvar, må du ha sertifikat. Du må gjennomføre en eksamen for å vise at du er skikket til å aksle ansvaret. Båtførerprøve, førerkort, jegerprøve, fallskjermutdanning; you name it.

Men det finnes et unntak. Ett område der man ikke må ha noen form for utdannelse for å hoppe i det. Ironisk nok handler unntaket om det aller viktigste her i verden; barna våre. Vi står alle fullstendig fritt til å sette dem til verden. Hvis vi kan.

Unnfangelsen kan være så mangt. Eggcellen som til slutt smelter sammen med en sædcelle, gir fullstendig beng i omstendighetene. Det kan være svært uromantisk. Som når to overstadig berusede personer møtes i et begjærets favntak med trusene på knærne i et mørkt smug. Eller svært romantisk. Som når et elskende par langsomt kler av hverandre plagg for plagg, og omsider etter lengre tids venting utforsker hverandre til bunns. Begge deler kan være starten på et nytt liv.  

Jeg sier ikke at det burde være annerledes. At vi må innføre tvungen foreldreutdanning, eller regler for god unnfangelse. Men jeg insisterer på at vi må beskytte disse ultralojale og fullstendig vergeløse små skapningene med nebb og klør.  

Derfor er jeg utrolig glad for at barnehager som Gyllenvang i Tromsø i samarbeid med SMISO (Senter mot incest og seksuelle overgrep) arrangerer hjertesamlinger. Samlinger der de voksne snakker med førskolebarna om kroppen, berøring, følelser, mobbing og gode og vonde hemmeligheter. 

Nær halvparten av de som tar kontakt med SMISO, var under 7 år gamle første gang de opplevde seksuelle overgrep. I snitt tar det over 17 år før man forteller. 17 år! I hele barne- og ungdomstiden bærer barnet denne børen, denne overlasten, på egne skuldre. Tanken er ikke til å holde ut. Virkeligheten for barnet er mye verre. Sviket begås ofte av dem man er mest glad i.

Hjertesamlingene skal gi barn hjelp til å si fra. Det er en meget god start.

Like viktig er det imidlertid at vi voksne lytter når barna forsøker å si fra. Signalene kan være vage. Men er vi til stede i vår kontakt med barnet er jeg sikker på at vi vil fange det opp.

Og fanger vi opp slike signaler, er det vår fordømte plikt å si fra hvis vi frykter at barnet lider overlast. Punktum. Så må både vi og barnets nærmeste leve med den lille mulighet for at vi kan ha tatt feil. Det er nemlig ikke til å leve med at man ikke har sagt fra.

---o0o---

Den lille skapningen som jeg hadde vært så sint på, endte opp med å trøste pappa:

«Det gjøl ikke så vondt pappa».

Erik slet med å si r. Vi la en plan. Når blåneglen var vokst ut, skulle vi feire. Etter Eriks valg ble det hamburger hos "Bulgelman". Erik har for lengst glemt episoden. I mitt sinn vokser blåneglen aldri helt ut.

 

Sitat
Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med

Nam, nam, Hamam!!!

Del med dine venner