Julen - den vanskeligste tiden

Når ga du sist en julegave til en som virkelig trengte den?

Trenger du betenkningstid? Det er litt trist.

Trøsten er at det ikke er for sent!

 

Det er opplest og vedtatt at Norge er et av verdens beste land å bo i. Det er utvilsomt riktig – for de aller fleste av oss. Vi har all grunn til å være fornøyd.

Men hvordan er det hvis du ikke ligger i hovedfeltet. Hvis du ikke skimter hovedfeltet der foran en gang?

Svaret gir seg selv; da er det verre å bo i Norge. Har du sluppet hovedfeltet må du møte motvind og motbakker alene. Samtidig får du stadige påminnelser om hvor fint det er for alle de som er der fremme. Avstanden til - og størrelsen på hovedfeltet har betydning!

«Felles skjebne – felles trøst» sies det. La meg snu det på hodet: «Enkeltskjebne – trøstesløst». Virkeligheten er relativ – det må vi aldri glemme!

 

 

Julen er gledens tid. Julen er tiden for forventning, familiesammenkomster, gjensidig oppmerksomhet og kjærlighet. Men det finnes mennesker som ikke har familie, som ikke får oppmerksomhet eller som ganske enkelt ikke har noen til å gi dem kjærlighet. For disse menneskene er julen den vanskeligste tiden. Tiden da forskjellene virkelig vises. Tiden da savnet av et stykke brettet papir – et julekort – kan være den aller tyngste børen å bære.

I min tid som ordfører møtte jeg gatefolket regelmessig. Det er et savn. Det er lite som kan måle seg med å få en spontan klem fra min faste Virkelig-leverandør Ann-Wigdis.

 

 

Eller å møte John-Odd og få følgende instruks:

«Fotballbingen på Gyllenborg, Hjort! Den må du gjøre noe med. Den er feilkonstruert. Den er farlig for ungan!».

Tenk det. John-Odd brydde seg om ungene. Ikke hans unger. Våre unger. Vi er alle tromsøværinger. Vi har ulik baggasje, men samme menneskeverd. Gatefolket bryr seg. Det varmer!

Nå er John-Odd borte. Som så altfor mange av dem som havnet på kjøret. Vi kan hedre hans minne ved å bry oss tilbake.

Eirik Junge Eliassen ga meg en gang en lue, en hettejakke og en bunke med Virkelig. Jeg gikk ut i Tromsøs gater. Det var skremmende. To plagg og en bunke med Virkelig gjorde meg usynlig. Det var som om jeg ikke var et menneske lenger. Folk ble glassaktige i blikket og så rett forbi eller gjennom meg. Veldig få oppdaget at det var meg. Det var nesten befriende med de som gikk over gata for å unngå meg. For dem eksisterte jeg i alle fall.

Foto: Kai Hagen.

Enda vanskeligere må det være å være tigger. Som tigger har du ingen motytelse. Det er den ultimate fornedrelse. Og så er det noen som får seg til å hevde; «de gjør det jo av fri vilje». Jeg tør våge den påstand at ingen – INGEN – setter seg ned på et gatehjørne med et pappkrus av fri vilje. De gjør det av nød. En nød vi aldri kommer til å forstå.   

Jeg vet det er ubehagelig å møte dem. Jeg kjenner selv på det – hver gang. Men vær trygg; det er mer ubehagelig for dem. Som gjennomgående opplever å være usynlige for omverden.

Jeg gir slett ikke alltid penger. Jeg kjøper ikke alltid Virkelig og Folk er folk. Men jeg ser alltid selgeren og tiggeren inn i øynene og gir dem mitt smil, og noen ord. Mitt signal om at jeg ser dem. At de er til for meg.

Det koster ingenting.

---o0o---

 

Hvis vi lever i et av verdens beste land å bo i. Da er det nødvendigvis slik at mange har vært uheldigere i livets lottospill. Noen av dem er født i et av verdens dårligste land å bo i.

Er det rettferdig? Nei!

Har vi en forpliktelse til å dele av vårt overflødighetshorn? Ja!

Jeg syns det er trist at vi har en statsråd for innvandring og integrering som bruker Facebook til å skryte av en artikkel i New York Times der Norge rangeres som det strengeste land i Europa hva gjelder innvandringspolitikk.

Jeg syns det blir direkte usmakelig når artikkelen viser seg å handle om den 7-årige afghanske gutten Massoud som sliter fordi han er sendt fra «sitt» Norge til et land der han knapt kjenner noen. Som savner sin norske skole. Som savner sine norske venner:

«Hi, I miss you very much, my friends. I want to go back. I want really to go back to Norway».

Jeg hadde forventet at min statsminister skulle ta affære. Være statsmannsaktig, og si;

"Nå har du senket listen ned på godt under lavmål Sylvi!"

Fortelle både henne og oss at dette overhodet ikke er akseptabelt.

Jeg ventet forgjeves.

Hvordan har Massoud det nå? Jul i et fremmed land. Og en facebookhilsen fra ministeren med ansvar for ham som like godt kunne lyde:

«Hi Massoud. I don´t miss you at all. I was proud to throw you out of our Norway. Merry Christmas and good riddance!».

 

---o0o---

 

Mange har en tendens til å ødelegge noe av julestemningen i jaget etter den perfekte jul. Jeg er blant dem.

Glem det. Den perfekte jul finnes ikke! Senk skuldrene og pust med magen. Slå av en prat neste gang du kjøper Virkelig. Kjøp for første gang på lenge en julegave til en som virkelig trenger den. Pakk den pent inn og gi til en av tiggerne på gata.

Det gir livet mening. Det gir flere liv mening. Selv om vi bor i verdens beste land å bo i – for de aller fleste – og ligger i hovedfeltet, kan vi fremdeles både berikes – og berike. Glede er ikke et nullsumspill!

Mitt første år som ordfører hadde jeg med minstemann på Bymisjonens julemiddag for gatefolket i Metodistkirka. Da det skulle gjøres opp status for julen sa Peter:

«Du pappa. Det var en fin jul. Men noe av det fineste var da vi var i den kirka på julaften. Den rare kirka du vet. Den der… Metadonkirka!».

Gledelig jul!

#GledEnTilJul!

Del med dine venner