«Dårlig gjort - Hjort». Et (leir)skoleeksempel på fremragende lobbyvirksomhet.

Det er rart å tenke på. Det er 5 år siden i disse dager. 5 år siden 11-åringene Anna, Benedikte, Hanne, Kaia, Idunn, Ronja og Sigrid tok ansvar på vegne av Tromsøs fremtidige generasjoner.

Det var 21. desember 2011. Vi hadde så vidt kommet inn på rådhuset etter valget, før vi begynte å gjøre ugagn. Det skulle ryddes opp i økonomien, og skolebudsjettet ble barbert. Intimbarbert. Leirskoletilbudet ble skåret bort.

Dette var ikke i mine tanker da jeg litt før kl. 0800 bittebittelille julaften ankom rådhuset. Jeg ante fred og ingen fare da jeg inntok rådhuset kjøkkenveien; inngangen fra Vestregate. Via rådhusets hemmelige ganger, som jeg så vidt hadde lært meg, kom jeg opp til kontoret mitt i 3. etasje.

«Dårlig Hjort! Dårlig Hjort! Dårlig Hjort!».

Taktfaste rop trengte opp til ordførerkontoret fra hovedinngangen. Forsiktig nærmet jeg meg vinduet, og gløttet ned. Ingen tvil. Noen var meget misfornøyd. Med meg.

Det enkleste hadde vært å ignorere det hele. Alt går over. Til slutt. Jeg slo tanken fra meg. En ordfører skal først og fremst lytte. Og det vil være for feigt bare å lytte til ros.

Jeg tok mot til meg, og gikk min kanossagang ned og møtte demonstrantene. Jeg hadde en anelse om hva det gjaldt. Jeg hadde rett. Utenfor sto 7 svært misfornøyde unge jenter i T-skjorter med slagord som:

«Vi angrer på at vi stemte Høyre!!!!!!!!!!!!!!!»,

og

«Det e dårlig Hjort».

 

De var 11 år, og de passet opp alle mine medarbeidere på vei til jobb. De ville på ingen måte finne seg i at vi udugelige politikere tok leirskolen fra dem. Her må jeg omprioritere, tenke jeg. Omprioritere gjøremålene denne morgenen altså.

«Det står respekt av at dere kjemper for en sak dere tror på», sa jeg.

«Når dere er ferdige med å demonstrere er dere velkommen opp på mitt kontor, så kan vi snakke om saken».

I mitt stille sinn trodde jeg at de ville bli med opp med en gang. Jeg tok feil! Disse jentene var ikke født i går. Det vil si; det var de jo nesten. I alle fall i forhold til meg. Men de hadde en plan, og den gjennomførte de. Til punkt og prikke.

En halvtime tok det. De sørget for at alle på rådhuset fikk budskapet med seg. De hadde tatt mål av seg til å demonstrere hver dag i hele julen helt til de fikk sin vilje – unntatt julaften.

Endelig kom de opp til en nervøst ventende ordfører. Men de kom ikke tomhendt. De hadde journalister og fotografer fra både Nordlys og iTromsø på slep.

Dette var innledningen til en av mine vanskeligste timer som ordfører. Jeg fikk så hatten passet. Jeg måtte bøye meg i hatten. Til slutt hadde jeg svært lite høy i hatten.

På et tidspunkt tenkte jeg at jeg skulle by demonstrantene på frukt fra fruktfatet jeg hadde arvet fra min forgjenger Arild Hausberg. Jeg tenkte det kunne myke opp stemningen en smule.

Jeg glemmer det aldri; en av jentene tok opp et eple fra fatet og holdt det Hamletsk opp på strak arm. Hun så først på eplet, så på meg, så på eplet igjen og utbrøt;

 

«Det er vel ikke forgiftet vel?».

Tilliten var på det absolutte bunnivå.

---o0o---

 

Jeg ble mektig imponert. De var meget reflekterte, argumentasjonssterke og overbevisende:

«Kutter man i skolen kutter man i fremtiden. Vi er de fremtidige velgerne, og dette kommer vi til å huske lenge. Vi håper politikerne ser at vi bryr oss og gjør noe med det. Nå sparer de penger, men taper tillit».

Hva skal man si til slikt? Jeg ga ærlig uttrykk for at jeg var imponert over deres engasjement og argumentasjon. Og at dette var en meget god måte å kjempe mot politiske vedtak på.

Jeg fikk til svar at dette måtte jeg ikke si hvis jeg ikke mente det. Jeg måtte ikke gi dem falske forhåpninger.

Det kom etter hvert frem at flere av foreldrene hadde gitt uttrykk for at løpet var kjørt. At beslutningen var fattet, og at det var nytteløst å kjempe videre. Disse jentene ville det annerledes.

Jeg fikk inn et spørsmål rundt kjønnsbalansen – eller snarere kjønnsubalansen – blant demonstrantene. Det hadde sin enkle forklaring. Nå var det juleferie, og gutta gadd ikke stå opp så tidlig som ledelsen hadde bestemt.

Klokken nærmet seg halv ti. Jeg måtte videre til avtalte oppdrag. Det hadde demonstrantene forståelse for. Og så skjedde noe som enhver knallhard lobbyist kunne lære mye av. Ordføreren som enda var svett etter å ha mottatt fortjent kjeft i en times tid, forventet i beste fall avmålte håndtrykk til avskjed. Jeg tok feil. Én etter én kom demonstrantene bort og ga meg en god klem.

Jeg var nok ikke helt meg selv resten av formiddagen.

 

---o0o---

 

På selveste julaften – demonstrantenes fridag – ringte det på hjemme i Soppsvingen 37 på Kvaløysletta. Da jeg åpnet sto demonstrantene der med en julegave til ordføreren. En selvlaget T-skjorte. Med et vakkert påmalt ordførerkjede med hjortemotiv, kongekrone og påskriften:

"Hjort the boss"

og

"Hjertelig hilsen Sigrid, Hanne, Ronja, Anna, Kaia, Benedikte og Idunn", på ryggen. 

 

Budskapet vippet ordføreren fra «Vi bør finne penger til leirskole» til «Vi MÅ finne penger til leirskole».

 

---o0o---

 

For å gjøre en lang historie kort; 29. februar 2012 gikk det ut en pressemelding fra Tromsø rådhus:

«Tromsø kommune freder leirskolen».

Jeg sier ikke at det var Anna, Benedikte, Hanne, Kaia, Idunn, Ronja og Sigrid som fiksa biffen alene. Men jeg kan med hånden på hjertet si at de spilte en viktig rolle.

Dyktigere og mer sjarmerende lobbyister har jeg verken møtt før eller siden. Jeg erkjenner at jeg er innehaver av en T-skjorte som kan betraktes som korrupsjonsutbytte. Men nåde den som prøver å konfiskere den. Det er et av de fineste og mest dyrebare plagg jeg har!

 

-lig hilsen the eks-boss

 

Del med dine venner