Barn!

 

Jeg elsker barn!

Fra første stund. Eller rettere; fra før første stund.

Glem romteknologi, førerløse biler og kunstig intelligens. Glem 3 D-printere. Glem din første forelskelse. Det finnes intet større under enn å ta del i at et nytt, uskyldsrent lite menneske blir til inne i en vakker voksende mave.

Og så en dag gjør det sin entré. I berettiget, illsint harme. Mørkerødt i ansiktet etter en brutal utdrivelse. Hvilket sjokk må det ikke være etter en trygg 9 måneders tilværelse i deilig kroppstemperert vann, nennsomt innkapslet i - og tilkoblet - mammas trygge økosystem! Ikke nok med at det blir gjenstand for umiddelbar utkastelse, uten at det kan gjøre gjeldende helt elementære husleierettslige krav som leietaker. Straks det er ute i kulda, venter en lettere rødmusset og solidarisk gjennomsvett mann med våpen i hånd; en saks. Hva han gjør? Han klipper smilende over den siste sikre forankring til alt som er trygt og godt. Slikt skal man kalle pappa? Det er av sine egne man skal ha det!

 

---o0o---

 

Til tross for denne mildt sagt krevende start på en livslang relasjon, elsker det deg fra første stund. Til tross for alle dine feil og mangler. En uforbeholden og betingelsesløs kjærlighet som bare barn er i besittelse av.

Nina har gitt meg 3 stykker.

Jeg ønsket meg en datter. Med en gang Christian kom, forsto jeg at jeg hadde ønsket feil. Det var selvfølgelig en gutt vi skulle ha – nettopp denne gutten. Før Erik kom tenkte jeg ut fra Christians enestående innsats som sønn, at det i grunnen var helt greit om det ble en gutt igjen. Det ble det, og igjen kom den helt riktige, Eriken vår. 19 måneder senere kom Peter. Vi jukset ikke, men jeg var helt innforstått med at det kom til å bli – og skulle være – en gutt. Det ble verdens beste Peter.

 

---o0o---

 

Da Christian lå i Ninas mave, tenkte jeg mye på hvilket ansvar som ble lagt på våre skuldre. Det er og blir et stort paradoks at det i dagens gjennomregulerte samfunn ikke finnes en sertifiseringsordning; mamma&pappa-(l)appen. Foreldrerollen er tross alt det uten sammenlikning viktigste ansvar vi forvalter i våre liv.

Jeg tenkte også mye på all verdens farer og plager som kunne vederfares den lille vi var i ferd med å sette til verden. Tanken på at vi ikke alltid ville kunne beskytte den mot verdens ondskap var vanskelig å forsone seg med.

Heldigvis slappet jeg mer av etter hvert. Ikke fordi guttene levde et farefritt liv. Tvert imot. Til hvert hår som har blitt grått på min omfangsrike skalle, kan jeg knytte en legevakthistorie. Frisøren min – hun heter også Nina - kan gå god for at jeg har vært mye på legevakten.

 

 

La meg dele noen av de gråeste hårene med dere:

Grått hår nr. 23: Erik på 2 år krabber opp på spisestuebordet iført hvit body. Der får han et glipptak som sender ham rett tilbake til start. På vei ned treffer haken bordkanten. Uheldigvis er tungen ute. Når han lander på gulvet er bodyen rød, og tungen så godt som bitt tvers over. Blodet pumper, mens lille Erik stikker to fingre gjennom tungen der den henger i to meget tynne tråder. Heldigvis gror tunger utrolig raskt.

Grått hår nr. 456: Peter på 6 år hopper fra vår til naboens trampoline. Han kommer frem – med tennene først. Det vil si; underleppen var først - en liten stund. Så kom tennene gjennom underleppen. En time senere sitter pappa på UNN med en tapper Peter på fanget, mens det blir sydd 33 sting i underleppen. 16 på utsiden, 17 på innsiden.

Grått hår nr. 1267. Christian på 17 er i Les Deux Alpes. Med venner - uten hjelm. Han tar salto på ski og lander på hodet. I bakken blir han liggende bevisstløs med spasmer. Heldigvis har han fine og omtenksomme venner; vi får først telefon til Norge når situasjonen er stabil etter den dramatiske snøscooter- og helikopterturen til sykehuset.

Gråe hår nr. 4555-6556: Peter på 17 år tar salto på snowboard i Levi, og lander på nakken. Tilstanden er tilsynelatende stabil når han sammen med mamma sendes med ambulanse de 25 milene til Rovaniemi. Pappa kjører bak som en annen ambulance-chaser. Etter 20 minutter kjører ambulansen ut til siden. Pappa får vite at noe er galt. Det jobbes frenetisk inne i bilen. Mamma sendes frem i forsetet på ambulansen. Etter en stund kjører ambulansen videre. Ny stopp. Ny frenetisk aktivitet. Vi kjører videre. Fortere denne gang. Så kommer plutselig blålysene på, og vi kjører i 120 gjennom 60-sonene i Nord-Finland. Pappa skjønner at noe er alvorlig galt. En ambulanse til med blålys kommer oss i møte. Mennesker i hvite frakker bytter plass. Vi kjører videre i 140.

Når jeg skriver dette begynner tårene å renne igjen. Selv om jeg vet at det gikk bra. Følelsen av total avmakt. I ambulansen foran der ligger vår sønn. Han må ha blitt mye dårligere. Han kan dø. Du har satt ham til verden. Du er pappaen hans. Men det er overhodet intet du kan gjøre, ut over å kjøre i 140 med tårene strømmende, og tviholde på at finsk helsevesen skal være veldig bra.

 

---o0o---

 

Jeg har noen ganger i løpet av min 25-årige pappa-karriere tatt meg i å ønske at jeg kunne stoppe tiden. Sette livet på hold, og sammen med Nina nyte ungene i fulle drag der de var akkurat da. Bare for så å innse at absolutt alle aldre har sin sjarm.

Bare en dans på roser? Så langt derifra. Jeg kommer grusomt tilbake med en 25-sesongers minutt-for-minutt blogg om total mangel på orden. Om gutterom der vi ikke har sett gulvet på år. Om oppvask som blir stående rundt om i huset og uoppredde senger. Om lettbrukte truser som blir hengt til pynt på de mest fantasifulle plasser. Om at det faktisk går an å ta ut noe av den fantastiske oppførselen vi hører rykter om på bortebane her hjemme hos oss foreldre. Alle snakker om hjemmebanefordelen. De kan ta seg en bolle – en hver.

Men når alt kommer til alt er disse små dagligfrustrasjonene ubetydelige. Det viktigste er å nyte nuet i fulle drag. Ingen har sagt det bedre enn Piet Hein i sitt leve-Gruk:

 

Husk at elske, mens du tør det.

Husk at leve, mens du gør det.

 

---o0o---

 

I går fylte verdens beste Peter 18 år. 18 år siden denne lille levemannen med sine unike empatiske antenner så dagens lys.

 

 

Vi elsker deg Peter, og er glad for at du er både hardhudet og hardhodet!

Nå er alle de tre guttene våre myndige. Det må nødvendigvis bety at vi også har blitt en smule eldre Nina og jeg. Ubetydelig selvfølgelig, men likevel.

 

 

Nå starter en epoke med knallhard barnebarnlobbyvirksomhet. For slik er livet fint tilrettelagt. Når slampene har blitt så store at de nærmest må betraktes som voksne, kan de med god hjelp fra håndplukkede svigerdøtre sørge for at en ny liten leietaker kastes ut i denne fine men farefulle tilstanden vi kaller livet. Da er vi der Nina og jeg. Med meget velfunderte krav om samvær. Mye samvær. Mye mer en mormorer og morfarer!

 

---o0o---

 

Jeg elsker barn.

Og i likhet med alle andre foreldre har jeg vært velsignet med å få de aller beste.

Jeg elsker også barn som strengt tatt ikke er mine. Jeg benytter enhver anledning til å stjele dem. «La de små barna komme til meg», skal Vår Herre ha ytret. Det er ikke det dummeste han har sagt.  

 

 

Hvis noen skulle finne på å spørre meg om den uten sammenlikning viktigste oppfinnelsen gjennom tidene, ville jeg på hel volley svare:

 

Barnet!

 

Sitat
Istanbul 2012: Jeg lå på magen på det våte flisgulvet. Splitter pine naken. Tyrker nr. 1 holdt armene mine i en skruestikke på ryggen. Tyrker nr. 2 brettet bena mine opp til jeg kjente presset av hælene mot rumpeballene. mmmmmmMMMMMMMMM!!! brummet han med

Nam, nam, Hamam!!!

Del med dine venner