«ARE YOU SURE HE'S MARRIED», spurte han Nina. Ikke én gang. 4 ganger. Han hadde flott helskjegg. Han ville ha meg og det kjentes godt.

Advarsel: denne bloggen inneholder produktplassering

 

Jeg er godt gift. Med en kvinne som er toppleder i en mannsdominert bransje. Det gir visse umistelige frynsegoder.

Elektrobransjen – en mannsbastion. Her må man lete med lys og lykte etter en kvinnelig leder. Jeg er glad jeg fant henne først.

En gang i året drar vi på tur. Jeg gleder meg som et barn. Nytt spennende reisemål hvert eneste år. Og mens gutta jobber, er det ledsagerprogram for jentene. Nina er en av gutta. Jeg er eneste hane i ledsagerkurven.

Vi jentene har vært på den spanske rideskole. Vi har vært på shopping i Porto. Spilt golf i Cannes. Jeg skal være hensynsfull og unnlate å nevne mer. Nåde den som gjør noe med kjønnsbalansen i elektrotoppen!

 

---o0o---

 

I år var vi i Dubrovnik i Kroatia. En fantastisk by. På programmet sto White Party. Jeg var skeptisk. Det viste seg imidlertid at White Party ikke var en gammel sørafrikansk tradisjon, men et selskap der alle deltakere skulle være kledd i hvitt – fra topp til tå.

Endelig, tenkte jeg. ENDELIG kan jeg bruke min dishdasha. Den jeg kjøpte på markedet i Doha i 2008 i et anfall av sviktende dømmekraft. «Et anvendelig plagg», husker jeg at jeg tenkte. «Denne kommer jeg til å få mye glede av».

Ettertiden har vist at det ikke finnes så mange anledninger der det er naturlig å hylle seg inn i et laken i Tromsø. Og det er ikke bare fordi det er livsfarlig i trafikken vinterstid.  Jeg har jo på sett og vis overlevd toga-party alderen.

Men nå altså!

Problemet var bare at 93,2 % av våre konfeksjonsaktiva var pakket i rundt regnet 80 kasser etter siste flytting. Halvveis nede i eske nr. 11 ga jeg opp.

Tid for å ende strategi. Det kom ikke på tale å kjøpe ny whiteoutfit. Det sto klart for meg etter å ha sett eskebergene i kjelleren.

Jeg landet på min mest sykedeliske dress. Fra Moods of Norway. Handlet i et annet av mine anfall av sviktende dømmekraft. Den hang på en henger på MAS og ropte til meg. Dressen og et skilt med «Colorblind» på brystet ble løsningen.

Det skulle vise seg å bli en suksess uten sidestykke.

Det krever mot å bære den dressen. Min overlevelsesstrategi har vært å se alle jeg møter dypt inn i øynene. Det funker! De aller fleste slår øynene ned, beskjemmet på mine vegne.

Lørdag kveld opprant, og Nina og jeg var klare for White Party. Jeg hadde glemt passende sko, så jeg hadde måttet ty til hotellets hvite badetøfler i bånn.

Allerede ved heisen forstår jeg at dette kan bli mitt uforglemmelige moment of fame.

Folk stopper opp. Blir stående og gape.

Nina og jeg berger oss inn i en heis og jeg puster lettet ut. Det krever som sagt mot. Spesielt når man er edru.

Heisdøren går opp igjen. Heisen har ikke rikket seg. Utenfor står en engelsk mann. Han skulle ikke ta heis:

«Excuse me Sir. I just had to have another look at that suit!».

Betjeningen på hotellet boostet selvtilliten min med:

“Lookin´ sharp Sir. Just love that suit!».

Elektroselskapet var også meget vennligsinnet. Både gutta og mine medsøstre. Ikke det minste lille tilløp til apartheid.

Mot slutten av kvelden var vi en gjeng som etter umoden overveielse fant ut at kvelden, i likhet med oss, var ung. Kroatias største og beste diskotek lå og ventet på oss.

Mine badetøfler var gått i oppløsning i løpet av kvelden, og ble hastig erstattet med smakfulle svarte sandaler.

Da vi ankom diskoteket ble vi umiddelbart geleidet til VIP-inngangen. Fra min stille ledsagertilværelse, ble plutselig alt fokus rettet mot meg. Det viste seg at mitt blotte oppsyn ledet til den uunngåelige kollektive konklusjon at jeg var en styrtrik, eksentrisk klesdesigner. Jeg var aldri inne på tanken av å frata folk denne illusjon.

Det kjentes ubeskrivelig godt å bli geleidet inn med mitt følge på 8 på diskotekets VIP-avdeling, av tre fra diskotekets personale. VIP-avdelingen var smakfullt plassert det lille nødvendige nivå over allmuen. Russiske småoligarker ble henvist til VIP-avdelingens mer perifere områder.

Som ved et trylleslag åpenbarer vår egen drikkekelner seg. Jeg bestiller gin and tonic. 10 sekunder senere står han der med en krukke. Om denne kunne behage herren? I et lite, høyst forbigående, lysglimt av selvinnsikt spør jeg passe uinteressert om prisen. Svaret er beskjedne 6000 € for krukken. Det fremstår som litt uklart om blandevannet kommer i tillegg. Jeg forklarer ham vennlig at akkurat dette ginmerket ikke er helt etter min smak. Han tusler bort med krukken, og returnerer velvillig med et brett med 8 glass med isbiter og Bombay Sapphire, før han igjen fordufter på kelneres elegante vis.

Vi er allerede godt nede i glassene når han returnerer med blandevannet. Han hever ikke et øyenbryn. Ikke vi heller for den saks skyld. Som nordmenn flest var vi godt fornøyd med at GT’ene virket sterkere enn vanlig.

Tid for å ta lokalene nærmere i øyensyn. Selv for en nyslått krøsus som meg var dette overveldende. Diskoteket var en integrert del av gamlebyen i Dubrovnik. En sinnsyk mengde unge mennesker utfoldet seg på dansegulvene under de enorme murhvelvingene.  På scenen sto en meget veltrent og vakker mulatt i haremsbukser og hansker. Punktum. Sto og sto. Salig Michael Jackson ville blitt grønn av misunnelse over movesene.

I bur på veggene hadde de pyntet med levende damer på stang. Antrekket var så minimalt at det verken kan eller bør beskrives. Men vi ble i godt humør da vi fikk øye på dem.

Her skulle danses! Igjen et overraskende trekk fra klesdesignerlosjen. Fra oligarkdelen av VIP-avdelingen var det ingen antydning til omgang med allmuen. Her satt man med ginkrukkene sine og lot seg se opp til.

Dem om det! Jeg angrer ikke et sekund på at vi inntok dansegulvet. De stimlet om oss som nordmenn rundt Systembolaget i Strømstad på Skjærtorsdag.

La meg kort forklare om mine danseferdigheter at viljen er betydelig bedre enn evnen. Jeg er således ikke vant til å bli omkranset på dansegulvet. Folk holder gjerne behørig sikkerhetsavstand.

Det var dressen og sandalene. Fluepapir er bare fornavnet. Jeg har aldri før hatt draget som under den magiske klesdesignerkvelden i Kroatia.

Jeg holdt tett kontakt med Nina. Det var ikke til å misforstå at jeg var hennes. De aller fleste respekterte dette. Noen trengte imidlertid å få budskapet inn med teskje. En tøff brande med helskjegg peilet seg inn på meg. Han kjøpte drink til meg i baren, og ga den til meg på dansegulvet. Mammas formaninger om ikke å ta imot drikke fra fremmede var glemt. Jeg drakk villig vekk. Jeg har aldri hørt om tømmerhoggere med helskjegg som doper ned klesdesignere for å misbruke dem.

Vi danset den tøffe skjeggemannen og jeg. Og Nina. Han skjønte fort at skulle han ha en fornuftig dialog, måtte han henvende seg til Nina:

«Are you two…?», spurte han.

Nina nikket megetsigende.

«married», fortsatte hun for ham.

Skjeggemannen min ble lei seg. Jeg følte med ham. Men han var en stayer min beiler. Hele tre ganger måtte han spørre Nina:

«Are you sure he's married?».

Nina var sikker.

---o0o---

 

Det gikk med meg som med Askepott. Kvelden tok slutt. Og ingen sandal lå igjen etter meg.

Men dressen henger der i skapet.

Da kvelden var på sitt beste traff jeg mulatten på do. Jeg noterte tilfreds at han tok av hanskene før han fant frem utstyret. Normalt er det ikke så mye smalltalk på et pissoar. Jeg henvendte meg likevel til ham:

«I’m impressed by your performance on stage».

Han snur seg mot meg. Heldigvis er han kattemyk i hoftene. Det er bare overkroppen som svinger mot meg. Han bytter tak i stasen fra høyre til venstre hånd, løfter høyre hånd megetsigende mot dressen min og utbryter:

«But you Sir. You are the King!».

Jeg lot ham få siste ord. 

Del med dine venner