«ÆSJ!!!»

Da jeg gikk inn i politikken ikledde jeg meg en rustning; to lag mental teflon. Et politisk allværsplagg som har beskyttet meg mot drittsekker – inntil tirsdag ettermiddag. Ironisk nok var det en mann på sykkel i lysløypa som trengte gjennom teflonlagene. Med hund. Og et kort budskap til meg ropt ut med innlevelse.

 

Jeg har absolutt intet å klage over. Jeg har gjennomgående blitt behandlet pent. Ufortjent pent. Jeg har møtt utrolig mange fine mennesker på ethvert trinn av samfunnets rangstige. Barn, gamle, brune, hvite, muslimer, kristne, skeive, rette, rike og ikke minst lutfattige. Jeg har fått varme smil og klapp på skuldra av dem alle.

Og så har jeg fått kjeft. Av politiske med- og motspillere. Noen ganger i en og samme person. Mang en gang har jeg fortjent det. Jeg har blitt verbalt legemsbeskadiget av samofobe, tiggerhatere og høyreekstreme svensker som etter alt å dømme vil ha store problemer med å stave nettopp høyreekstreme svensker, og langt mindre forstå hva det betyr.

I lysløypa har jeg imidlertid alltid hatt guarden nede. Jeg er hellig overbevist om at Tromsømarka er velsignet fri for samofobe, tiggerhatere og høyreekstreme svensker som vil tenne på huset mitt.

 

---o0o---

 

Da min gode venn og hyttenabo Henrik Romsaas kom inn på ordførerkontoret for tre år siden med forslag til skilt i Tromsømarka, likte jeg det umiddelbart. Det var informativt. Det var på norsk, samisk og engelsk, og det hadde avstandstabell. Jeg liker samisk - kort og godt. Og jeg liker avstander. De lange er best.  

Skiltet hadde også 8 regler for løypevett. La meg skyte inn at jeg egentlig er skiltregelhater. «Advokaten som hatet regler». Jeg ser det ironiske i det. Jeg skal utdype det en annen gang. Det har med mitt forbilde Snusmumrikken å gjøre. Men altså: 8 regler for løypevett. Her fikk nyfrelste 40-åringer stappet ned i en for trang kondomdress vite hvor skapet skulle stå - eller snarere at fotgjengere fikk gå – i løypa. Fotgjengerne fikk på sin side klar beskjed om at blindgjengere var uønsket i skisporet. Hundeeiere fikk også sitt hundepass påskrevet. Betimelig nok.

Daværende ordfører innså at disse 8 regler var til pass for både kondomdresser, blindgjengere og poseløse hundeeiere. Men hva med en regel nr. 9?

Skiltregelhater og ordfører fikk av prosjektleder Romsaas innvilget Lex Hjort:

«9. Et smil og et nikk gleder andre – og deg selv».

 

 

Jeg har ingen illusjoner om at Lex Hjort er grunnen til den gode tone i lysløypa. Det handler nok snarere om at vi sambrukere deler gleden ved, og kjærligheten til Tromsømarka.

 

---o0o---

 

Tirsdag ettermiddag løp jeg hjem fra jobb. Allerede utenfor Kongsbakken hadde jeg min første opptur. To smilende, utadvendte ungdommer; «Hei Hjort, jeg har intervjuet deg!» og «Hei Jens Johan, jeg er sønnen til Anne Berit!».

Jeg er i motbakke utenfor Kongsbakken, men Magnus til Anne Berit og vennen hans gir meg rikelig energi til klyvene opp til Prestvannet. Vel inne i lysløypa møter jeg stadig smilende, nikkende mennesker. Jeg passerer Charlottenlund, og nærmer meg Tromsøhallen. En mann på sykkel nærmer seg. Med hund. Han kommer meg i forkjøpet. Akkurat idet jeg skal til å smile og hilse perforerer han min dobbeltspente teflonrustning som om den skulle være av papir:

 

«ÆSJ!!!».

 

Det er til meg, og det er med innlevelse. Store bokstaver, kursiv og uthevet skrift. Mannen fant meg utvilsomt motbydelig.

«Det var ikke så hyggelig sagt», prøver jeg å parere over skulderen. Han svarer noe med uforminsket innlevelse, men det kommer ikke frem til adressaten. Det er heller ikke nødvendig. Første salve satt som et skudd.

 

---o0o---

 

 

Jeg vet ikke hva det var. Resten av løpeturen – og uken – kvernet tankene rundt dette «ÆSJ». Hva hadde jeg gjort for å utløse en slik avsky? Hvorfor lot jeg det gå inn på meg? Hvor mange tusen blide mennesker har jeg ikke møtt i lysløypa. Hvorfor skal denne mannens tre bokstaver satt sammen til en mishagsytring oppta meg mer enn møtet med Magnus og vennen hans? Og så med hund da!

Jeg kan ikke forklare det fullt ut, men det må være noe med overrumplingen og det at jeg var i ferd med å smile og nikke til fyren. Og det faktum at jag aldri får vite hvorfor.

Aller mest tenkte jeg imidlertid på de som ikke har valgt offentligheten som jeg. De hvis eneste synd består i å ha en annen hudfarge, snakke samisk eller være jente og elske jenter. De som har måttet venne seg til å høre hatske ord uten på noen måte å ha gjort seg fortjent til det. Det er sånn de har det!

Så du syklist med hund:

DU ER EN KØDD! JA, JEG MENER DET. OG NÅR JEG SIER KØDD, SÅ MENER JEG ET MANNLIG KJØNNSORGAN. EN PIKK. OG HVIS DU MOT FORMODNING SKULLE VÆRE I BESITTELSE AV EN SLIK, SÅ MÅ DEN VÆRE USEDVANLIG LITEN. FOR NÅR DU IKKE HAR BALLER TIL Å STOPPE OG FORTELLE MEG HVORFOR JEG VEKKER DIN INTENSE AVSKY, SÅ HAR JEG OVERHODET INGEN RESPEKT FOR DEG!

 

Sånn! Det gjorde godt. Nå håper jeg at dere som leser denne bloggen deler den over en lav sko, slik at den til slutt når frem til deg kødden. For da har faktisk jeg fått siste ord. Og i denne saken fortjener du det.  

 

---o0o---

 

Jeg har fra tid til annen fått forespørsel om å holde inspirasjonsforedrag. Intet er mer stas enn å bli viet slik tillit. Da avslutter jeg gjerne med Lex Hjort:

«Et smil og et nikk gleder andre – og deg selv».

Helt konkret bruker jeg det om fotgjengere som blir sluppet frem av biler i fotgjengerovergang. Som fotgjenger har du loven på din side. Du er i din fulle rett til å skride ut foran bilen uten å verdige sjåføren et blikk. Mange av oss gjør nettopp det. Men du kan også smile pent til sjåføren og takke.

Saken er jo den at glede er en ressurs. Og i motsetning til de aller fleste andre ressurser her i verden blir det ikke mindre, men mer av den når den brukes. Smiler du til sjåføren, smiler sjåføren alltid glad tilbake. Begge får en bedre dag.

 

Så får vi heller overlate til kødden å holde desperasjonsforedrag:

«Et hatsk blikk og et ukvemsord bringer andre ned på mitt nivå».

Du fant min achilleshæl. Du får nyte det som best du kan, for du er mørk og hører fortiden til. Fremtiden er lys. Fremtiden er Magnus og kameraten hans. To ungdommer som med noen oppmuntrende ord kan gjøre oppoverbakker til oppturer for en middelaldrende mann.

Del med dine venner