Postkort post-Paris: Hvem skal la de fossile ressursene bli liggende i bakken?

Norge har tjent gode penger de siste 20 årene på at vi ikke fikk en bindende klimaavtale. Erkjennelsen her i Marrakesh er at Paris-avtalen ikke er nok om vi skal begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader. Samfunnsgeograf og førsteamanuensis  Berit Kristoffersen fra delegasjonen til det nye fornybarsenteret på UiT blogger fra klimatoppmøtet og forteller deg hvorfor.  

- Det er til liten glede for fremtidige generasjoner om vi lar oljen ligge til den blir like verdiløs som kullet, mente daværende næringsminister Stoltenberg to tiår tilbake (Dagens Næringsliv, 28/3-1994, Risikerer at oljen blir verdiløs). Det var en klimaavtale under oppseiling og strategien var å pumpe opp oljen så raskt som mulig, noe oljefondet muliggjorde. - Vi kan ikke utelukke at det samme vil skje med oljen [som med kullet], at det vokser frem nye energikilder som vil redusere verdien dramatisk, utdypet Stoltenberg.

Strategien til Stoltenberg fungerte. Og vi har tjent gode penger på at vi ikke fikk en globalt bindende avtale. Samtidig ble vi en oljeavhengig nasjon: Fra klimaendringer ble satt på den politiske dagsordenen i 1988 til vi nådde produksjonstoppen i 2004 tredoblet vi produksjonen av olje og gass. Norske politikere ville pumpe opp disse ressursene mens det enda var mulig, altså før verden gjorde det for dyrt å forurense. Norge var på lag med USA som ville ha klimakvoter i stedet for en klimaskatt på nittitallet da en klimaavtale ble fremforhandlet. USA ’vant’ men trakk seg da en oljesponset Bush junior ble valgt til president. Selv dro jeg til klimatoppmøtet i Bonn i 2001 for å demonstrere mot dette som del av det internasjonale klimanettverket Rising Tide. Nå gjentar historien seg, men en ny fossilfyrt president i USA og vi får se om han rekker å trekke USA før neste forhandling, på COP 23 i ja, nettopp Bonn. Men vi nordmenn møter også oss selv i døra - i det vi sjekker inn på Standing Rock. Her har oljefondet har investert 6,7 milliarder i de tre selskapene som er involvert i den omstridte oljeledningen, og hadde i 2015 investert over 350 milliarder i selskaper som utvinner olje, gass og kull. Om vi på den ene siden vil forlenge den globale fossilalderen ved å fortsette å åpne nye områder for å produsere mer olje og gass i Norge, kan vi i tillegg fortsette å legitimere reinvesteringene i fossile ressurser og infrastruktur – som forlenger den globale fossilalderen?

Karbonbudsjett

Hvem skal la de fossile ressursene ligge i bakken? Og hvordan kan vi lage et rettferdig karbonbudsjett (som klimapanelet lanserte i sin femte hovedrapport, i 2014)? I panelet på klimatoppmøtet i Marrakesh som jeg var en del av diskuterte vi nettopp dette. Hvilke grep kan gjøres for å begrense produksjonen av olje, gass og kull i verden for å nå målet satt i Paris i fjor, i form av strategier og politiske tiltak. Internasjonalt diskuteres det altså ikke bare i form av begrensninger i bruke av olje, gass og kull, men i økende grad som begrensninger i produksjonen og derav tilførselen av kull, olje og gass til de globale markedene, selv om dette ikke enda er en del av de forhandlingene. Hvis olje-, gass-, og kullressursene vi allerede vet om (det som kalles reserver) forbrennes og fyller atmosfæren med klimagasser, vil jorda varmes opp med godt over to grader. Og om utslippene fortsetter å øke i samme tempo som nå, vil jordkloden varmes opp med seks grader. Taket på to grader er allerede høyt, og ble satt på COP13 i 2007 i oppfølgingen av Kyoto-avtalen fra 1997. Ifølge Paris-avtalen fra 2015 skal verden faktisk bestrebe seg på å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Det er bra, og klimapanelet (IPCC) jobber nå med en rapport for hvordan en slik verden vil se ut, og hva som må gjøres (kommer i 2017).

Mangelfull klimaavtale

De internasjonale klimaforpliktelsene er laget på en slik måte at det at det bare er begrensninger i utslipp innen egne territorier man regner på. Dette har åpenbart sine svakheter. Den ble laget før vi fikk satt opp et karbonbudsjett, og prisen på klimakvotene er, og har vært, så lave at det ikke lønner seg å gjøre de store grepene. Med andre ord: Business as usual. Man kan argumentere for at man skal vente til markedet ordner opp for oss, og at det er bedre at vi gjør det (altså pumper opp vår olje og gass), enn at andre gjør det. Men dette er en risikabelt. Og det er også slik de fleste andre fossilprodusenter argumenterer, og minner meg, kanskje litt flåsete sagt, om folkeeventyret de tre bukkene bruse. En annen svakhet er at stater som bevisst vil la de fossile ressursene ligge av klimahensyn ikke belønnes. Og ikke minst er det et problem at det gjøres store investeringer også i infrastruktur som i praksis er et veddemål mot at vi får en forpliktende klimaavtale som begrenser fossil energiproduksjon fortsetter. Og til slutt og det virkelig vanskelige spørsmålet: Om vi skal unngå at alle reservene tas opp av bakken, hvem skal få produsere og bruke disse? Vanligvis når jeg underviser og skal illustrere dette, fyller jeg opp et glass vann, til det nesten er fult, og spør: så mye CO2 har vi fylt opp atmosfæren med, hvem skal få fylle opp resten av glasset i form av utslipp, og hvem skal/bør la de fossile ressursene ligge, av klimahensyn?

En av de største utfordringene for Norge, sett fra et globalt ståsted, er åpningen av nye områder som gjør at vi får enda flere ressurser på reserveboka. Hvis vi allerede har funnet nok i forhold til det vi kan produsere, blir det fort fristende å ta i bruk nye olje-og gassreserver. Dette var en erkjennelse også i Norge på 1970-tallet. Da skrev norske politikere i Stortingsmeldingen Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunnet at et tak på norsk produskjon burde settes på 90 millioner i året, og at letepolitikken dermed måtte begrenses: ”Når funn først er gjort vil det være vanskelig av tekniske, økonomiske og politiske grunner å begrense utnyttelsen av dem. Letevirksomheten bør derfor etterhvert tilpasses omfanget av de funn som allerede er gjort.” Og begrensningen de satte i produksjonen er på godt under halvparten av det vi i dag tar opp fra sokkelen. I Norge er det staten som tar den store kostnaden med å lete etter olje og gass, fordi de dekker 78% av letekostnadene. Slik sett kan Norge ende opp med regningen på ressurser som aldri vil nå en bensinbil, det som kalles ’stranded assets’, dersom investeringene vi gjør i storstilt letevirksomhet i dag begrenses av en klimaavtale, eller fordi oljen mister verdi av andre årsaker, herunder utviklingen mot fornybar energi i de globale markedene, som Stoltenberg nevnte i 1994. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når det skjer. Å slutte å subsidere (i form av leting eller andre måter) var et av de store temaene i panelet jeg var med i, men også tema i mange andre diskusjoner.

De ovenstående historiske perspektivene trakk jeg også frem i mitt eget innlegg, samt rettsaken mot norske myndigheter om at åpningen av nye områder i den siste konsesjonsrunden er i strid med grunnlovens mijløparagraf og Paris-avtalen. Dette har det blitt skrevet mye om i internasjonale media, og noe jeg har blitt spurt mye om her i Marrakesh. Og det er spennende, ikke minst fordi det er første gang økt oljeproduksjon vil knyttes direkte til klimamål i Norge. På klimatoppmøtet i Paris i fjor var det vill jubel: Vi har en avtale! I Marrakesh er erkjennelsen at den ikke er nok. På torsdag pekte Niclas Stern på at det er nasjonalstatene som nå må skjerpe seg og ta grep fordi de nasjonale målene som er meldt inn på langt nær er tilstrekkelig. Da er det ikke nok å snakke om ambisjoner for 2030, her er det å nå 2020-målene om reelle utslippskutt som gjelder. Altså kommer den internasjonale klimadebatten kommer stadig nærmere norsk politikk. Om vi vil henge med, så kan vi lære av vår egen historie. Vi kan diskutere om ikke vi også skal bidra til at noen av de fossile ressursene skal bli liggende i bakken. For vi har jo allerede tjent ganske godt på oljen vår.

 

 

Sitat
Når du reiser til Marokko for å delta på toppmøtet for FNs rammekonvensjon om klimaendringer har du som nordmann overvekt, selv om du i ikke betaler noen avgift i skranken

Klimarettferdighet har fått sin egen dag under klimaforhandlingene!

Del med dine venner