Klimarettferdighet har fått sin egen dag under klimaforhandlingene!

UiT-delegasjonen til det nye fornybarsenteret på UiT (Arctic Center for renewable energy - ARC) blogger fra klimatoppmøtet i Marrakesh. Denne er skrevet av Øyvind Stokke, førsteamanuensis ved Institutt for filosofi.

 

Når du reiser til Marokko for å delta på toppmøtet for FNs rammekonvensjon om klimaendringer har du som nordmann overvekt, selv om du i ikke betaler noen avgift i skranken: Ifølge rapporten ”Norway’s fair share in an effective climate effort" fra Stockholm Environmental Institute (SEI) har Norge et ansvar for å begrense utslippet av klimagasser tilsvarende ti ganger størrelsen på befolkningen. Men det er uenighet i klimadebatten om hvordan vi skal forstå dette ansvaret. Forrige uke ble jeg ”arrestert” av en kollega da jeg under en workshop hevdet at vi for å kunne tillegges moralsk ansvar for konsekvensene av en aktivitet, må ha hatt et minimum av kunnskap om sammenhengene mellom handling og konsekvenser. Eller: Ettersom utslippene forårsaket av våre forfedre først blir skadelige når de akkumuleres over lang tid, og sammenhengen mellom enkeltmenneskers utslipp av CO2 og global oppvarming var ukjent i godt og vel hundre år etter den industrielle revolusjon, kan vi ikke tilskrive de industrialiserte landene et moralsk ansvar på grunnlag av historiske utslipp. Likevel, er det ikke noe intuitivt riktig i at i hvert fall oljealderen gir Norge et historisk ansvar for den eksponensielle økningen av drivhusgasser i atmosfæren fra og med slutten av forrige århundre? 

På mandagens panel om klimaendringenes skadevirkninger arrangert av CICERO, tok forskningsdirektør Jan S. Fuglestvedt opp akkurat dette spørsmålet fra en klimaforskers perspektiv. Det kanskje mest interessante med hans innlegg var konklusjonen: 

”Historical contributions can be assigned but the quantification depends on choices that are not primarily scientific but also moral and political choices.”

Spørsmålet om historisk ansvar kan med andre ord ikke besvares gjennom naturvitenskapelige data og metoder alene – fordi klimaendringer uunngåelig reiser verdimessige og prinsipielle spørsmål av etisk karakter. Fuglestvedt velger her å fokusere på anerkjennelse av skade snarere enn på tildeling av ansvar:

”Historical responsibilities could lie in recognizing harm rather than assigning responsibility”.

Skadeprinsippet er et veletablert etisk prinsipp som forsvares av mange moralfilosofer. La oss si at vi anerkjenner at klimagassutslipp over et visst vitenskapelig satt nivå skader grunnleggende interesser til innbyggerne i de fattige landene i sør og til generasjonene som kommer etter oss. Når vi i tillegg vet at den industrielle utviklingen av historiske grunner i første rekke har kommet de rike landene i nord til gode, så kan vi legge til at vår økonomiske kapasitet gir oss ytterligere en grunn til å handle. 

Hva slags type skade er det vi snakker om her? Det kommer an på hvor vi er på kloden, men allerede nå truer både flomkatastrofer og stigning i havnivået menneskerettighetene til millioner av mennesker. Professor Tim Lenton ved University of Exeter har kartlagt 12 farlige vippepunkter i klodens klimasystem som har selvforsterkende effekter med katastrofale og uforutsigbare klimaendringer for fremtidige generasjoner som resultat. Truslene mot livsgrunnlaget til de aller mest sårbare – det fattige sør og fremtidige generasjoner – forteller altså med all tydelighet at det må handles raskt. På COP er budskapet nå at utslippsreduksjonene landene har meldt inn til Paris-avtalen ikke er tilstrekkelig for å hindre 2 graders oppvarming, og på dagens side-event med forskere fra London School of Economics (LSE) stod nettopp implementering av Paris-avtalen fra i fjor i sentrum. Der sa lord Nicholas Stern, økonomiprofessor ved LSE og forfatteren bak den kjente Stern-rapporten at vi med Paris-avtalen i boks nå må innse at ansvaret for å utforme ny politikk ligger på det nasjonale nivået. Og: forutsetningen for at vi skal kunne nå klimamålene som avtalelandene har meldt inn for 2030 er at de sørger for å oppfylle målene de har meldt inn for 2020. Det gjelder derfor å få utformet en realistisk klimapolitikk innen 2020, før vi snakker om 2030. Mens det i Norge hersker tvil om hva som er klimamålet for 2020 og politikerne nå snakker om sine høye ambisjoner for 2030 ”mens vi venter” på hva EU vil gi oss av forpliktelser, er altså erkjennelsen fra Marrakesh at dette uansett ikke er tidspunktet for å vente. 

For å oppsummere: Hvis prinsippene om historisk ansvar og kapasitet gir oss gode grunner til å begrense utslipp som påviselig skader mennesker i Sør, finnes det like gode grunner for å anlegge et føre-var-prinsipp med tanke på dem som ikke er født enda: hvorfor skulle avstand i tid gi oss bedre grunner for å diskriminere mennesker enn avstand i rom? LSE-panelet snakket i dag tross alt om 30 millioner mennesker som vil bli fordrevet fra sine hjem ved 1 meters stigning i havnivået!

Hvis forhandlingene i Paris handlet om å erkjenne forpliktelsene vi har til å begrense og tilpasse oss klimaendringene, så handler altså Marrakesh om å utforme politiske strategier for å implementere forpliktelsene, såkalte NDC’s: National Determinate Contributions. Med valget av en amerikansk president som benekter klimaendringenes realitet var det derfor oppmuntrende å høre på et panel på COP 22 forleden der delegater fra Kina og Japan la fram scenarier om betydelige tiltak for å redusere utslipp av klimagasser fram mot 2030. Kinas nasjonale klimamål er for eksempel å redusere de beregnede karbonutslippene fra landets brutto nasjonalprodukt (BNP) med 60-65% i 2030 sammenlignet med 2005, og Japan har innført en nasjonal karbonskatt sammen med en reform innen velferdssektoren. Hovedgrunnen til at CO2 utslippene har stabilisert seg skyldes i første rekke at Kina, som står for verdens største utslipp av klimagasser – 29 % - nærmest over natten har skiftet kurs og nå satser stort på særlig solenergi og andre fornybare energikilder (se gårsdagens kronikk fra Bjerknessenteret på www.bjerknes.uib.no). 

Spørsmålet om hvem som skal la oljen ligge er også et emne på flere side-events på FNs klimakonferanse i Marrakesh. I 2015 hevdet forskerne Christophe McGlade og Paul Ekins i tidsskriftet Nature at en tredjedel av oljereservene og halvparten av gassreservene må bli liggende i bakken fram til 2050 dersom vi skal kunne nå målet om maksimum 2 graders oppvarming av atmosfæren. Det kritiske spørsmålet er da hvordan vi skal fordele klimasystemets evne til å absorbere klimagasser fram mot dette årstallet. En alvorlig innvending mot Kyoto-avtalen var at den bygde på et fordelingsprinsipp som var ufølsomt for hvilke behov mennesker har – behov som vanligvis formuleres i form av menneskerettigheter. Når 20 % av verdens befolkning lever for under 1 dollar dagen, bortimot en milliard er underernærte, og 1.6 milliarder er uten tilgang til elektrisitet (de fleste av disse i India og Kina), burde det være en nøktern indikasjon på at vi ikke kan fordele jordens gjenværende kapasitet til å bære klimagassutslipp uten å ta hensyn til den dype urettferdigheten som disse tallene avdekker. Mange av disse menneskene befinner seg på det kontinentet COP22 er lagt til i år, nemlig Afrika. Et avgjørende spørsmål politikere og forhandlingsledere må ta stilling til er derfor om vi kan tillate oss å fordele de gjenværende globale klimagassutslippene uten å trekke inn vurderinger om historisk urett. 

Under COP21 i 2015 ble klimarettferdighet anerkjent som et nødvendig prinsipp for å komme fram til den historiske Paris-avtalen. Idag er det Climate Justice Day for første gang i klimaforhandlingenes historie. En passende illustrasjon på nødvendigheten av rettferdige løsninger var en gruppe med forskjellige urfolk som nettopp demonstrerte mot byggingen av en oljerørledning gjennom indianerreservatet Standing Rock i Nord-Dakota, og som dro linjer til et lignende prosjekt bare fem mil unna toppmøtet i Marrakesh. Utenfor sonen for forhandlingsdelegasjonene holdt de flere appeller som fokuserte på at rørledningen gjennom Standing Rock er en gigantisk trussel mot naturmiljøet og et overgrep mot hellig land og vann. Sammen holdt de bannere som sa ”Water is sacred”, ”Respect our water” og ”Climate justice”– og viste oss dermed ikke bare at klimarettferdighet og ressursrettferdighet henger nært sammen, men at politikerne ved implementering av Paris-målene må utvise den nevnte følsomheten for grunnleggende menneskerettigheter – innbefattet urfolks rettigheter.

Del med dine venner