Den siste oljen

Som filosofistudent var jeg så heldig å være tilstede ved klimaforhandlingene i Marrakech. Dette var en gylden mulighet, gitt mine studier innenfor klimarettferdighet, til å lære mer om hvilket syn forskere, politikere og aktivister hadde på fordelingen av verdens begrensede ressurser. Det jeg tok med meg derfra var blandt annet en dypere forståelse for en aktuell problemstilling som ikke får nok oppmerksomhet hjemme; I det vi innser at vi av hensyn til planeten ikke kan tillate oss å tømme de siste reservene av fossile ressurser, hvem skal da få den siste oljen?

 

Når man sitter i en time og iakttar representanter fra alle verdens land diskutere fram og tilbake om hvorvidt man har valgt rette adjektivet for å beskrive størrelsen på budsjettunderskuddet i en erklæring får man et helt nytt perspektiv på hvor stor bragd det i utgangspunktet faktisk har vært å få Paris-avtalen i havn.

Jeg hadde fortsatt disse forhandlingene i bakhodet da jeg under den siste dagen av oppholdet møtte opp på et foredrag som omhandlet fordelingen av karbonbudsjettet. Et foredrag som tok for seg utfordringene vi står ovenfor i fordelingen av de siste utslippskvoter vi har tilgjengelig dersom vi skal nå 1,5-gradersmålet. Det overhengende temaet for dagen dreide seg om de gjenværende reservene av fossile brennstoff som vi kan tillate oss å forbruke, og hvordan disse ressursene bør fordeles. Her var det bred enighet blant foredragsholderne om at den industrialiserte verden allerede hadde forbrukt sin «rettmessige» andel og at det nå var på tide med en overgang til mer klimanøytral energi. De reservene av fossilt brennstoff som nå gjenstod burde da komme utviklingslandene til gode, noe som ikke fremstår som urimelig gitt de millioner av mennesker som nå lever uten tilgang på stabile energikilder.

Når utviklingslandene til slutt har brukt opp de siste kvotene, vil de stå ovenfor en ny utfordring, overgangen til fornybar kraft for å dekke energibehovet. Dette krever finansiering, både i form av investering i teknologi, og for å sikre omskolering til de mange arbeiderne innen kull og oljeindustrien som vil stå uten arbeid. Mangel på sosiale støtteordninger kombinert med den sårbare økonomien mange u-land har, tilsier at kostnadene ikke kan dekkes av landene selv. Panelet under konferansen var her samstemt i at finansieringen burde komme fra den vestlige verden. Dette både fordi vi har et historisk ansvar overfor mange tidligere kolonier, og ikke minst fordi vi har både ressursene og teknologien som trengs.  

 

Argumentene for å stoppe oljeutvinning i Vesten samt finansiere overgangen i utviklingsland kan i stor grad sies å være i samsvar med de forpliktelser vi har påtatt oss gjennom signeringen av Paris-avtalen. Det som derimot ikke er fullt så åpenbart, og som både forhandlingene jeg deltok på i forkant, og situasjonen hjemme i Norge viser, er at det er et langt stykke mellom ord og handling. Mens foredraget fikk stor oppslutning i Marrakech tror jeg representantene våre i den norske regjeringen ville ristet på hodet av dette. Norge har nemlig åpenbart en veldig annen tolkning av Paris-avtalen enn de som kom til uttrykk på COP22, og regjeringens tilnærming til nylige endringer i oljemarkedet, samt de harde budsjettforhandlingene vi nettopp har vært gjennom ser bare ut til å bekrefte denne mistanken.

OPEC, med Saudi Arabia i spissen, har nå forpliktet seg til å redusere oljeutvinningen fra og med januar, dette med hensyn til bekymringer rundt de fallende oljeprisene. Den norske oljenæringen på sin side reagerer med stående applaus. Når prisene går opp vil flere prosjekter i Nordsjøen som så langt har blitt lagt på is se mer lovende ut, noe som igjen vil innebære økt oljeutvinning i Nordsjøen og Barentshavet. Olje-og energiminister Tord Lien (Frp) var selv ute i denne forbindelsen og kommenterte at dette «..kan få stor betydning for norsk økonomi og for aktiviteten på norsk sokkel.» Dette er ikke utsagn fra en person som har til noen som helst hensikt å begrense oljeutvinningen, snarere tvert imot. Norges oljeutvinning vil fortsette så lenge den er lønnsom, og den vil i hvert fall ikke stoppe før karbonbudsjettet er brukt opp. Realiteten er dessverre at dersom utviklingslandene vil ha sin rettmessige del av fossile brennstoff må de konkurrere med oss i kappløpet om de siste reservene, og der har vi allerede et stort forsprang.

 

Man kan gjerne hevde at Norge ikke har et like stort ansvar for å bidra som mange andre land gitt vårt beskjedne folketall og derav tilsvarende lave totalutslipp i global sammenheng, men flere faktorer indikerer noe annet. I følge Stockholm Environmental Institutes rapport fra 2014 er Norge ansvarlig for klimautslipp som tilsvarer mer enn ti ganger vår befolkning. I følge målinger slipper Norge ut 11,7 metriske tonn CO2 per innbygger. Til sammenligning har Storbritannia, som er et tungt industrialisert land, kun 7,1 tonn per innbygger. I andre enden av spektret av oljeproduserende land finner vi Angola, med 1,4 tonn CO2 per innbygger. Tallene viser en tydelig skjevfordeling mellom rike og fattige land, men også internt i Europa. Norge stikker seg ut selv når vi sammenligner oss med landet som var fødestedet for den industrielle revolusjon. I tillegg viser ikke disse tallene til eksternalitetene som følger i kjølvannet av norsk oljeeksport, noe som ville økt vårt klima-avtrykk i betydelig grad. Skal man se Norges moralske ansvar ut fra et rent globalt likhetsprinsipp, hvor goder fordeles jevnt, vil det derfor vanskelig la seg gjøre å rettferdiggjøre utslippsnivået i Norge.

Hva så med et rettferdighetsprinsipp, en fordeling av ressurser i henhold til behov? I følge prinsippet om avtagende grensenytte reduseres nytteverdien av goder etter hvert som konsumet øker. Et populært eksempel for å illustrere dette er datamaskiner. Mens én datamaskin øker produktiviteten/velferden til et individ betraktelig vil to kun gi en marginal økning, og ikke en fordobling. Denne nytteverdien reduseres i større grad dess flere datamaskiner vi legger til. Vi kan trygt anta at Norges nytteverdi av goder har begynt å avta for en god stund siden. Denne pc’en jeg sitter og skriver på nå er bare en av fire jeg har tilgang til, nettbrett ekskludert. Det høye velferdsnivået vi har oppnådd i Norge, som i stor grad kan tilskrives oljeutvinningen, har sikret oss et inntektsnivå per innbygger andre land bare kan drømme om. Hva angår den fattigdommen som eksisterer i Norge per i dag er den et resultat av ujevn fordeling av ressurser snarere enn mangel. Hvis vi ser dette i sammenligning med utviklingsland er det liten tvil om at den gjenværende andel olje som skal utvinnes bør tildeles land med større behov.

 

Fordelingen av moralsk ansvar i klimaspørsmålet er en ting, men hjelper lite så lenge det ikke eksisterer noen politisk vilje til å gjennomføre de nødvendige tiltak, og årets budsjettforhandlinger har vist at det er en klar splittelse mellom regjeringen og støttepartiene hva angår det grønne skiftet. Mens støttepartiene med Venstre i spissen har forsøkt å få gjennomslag for mer omfattende satsing på klima har regjeringen holdt seg til sitt mantra om teknologiske løsninger, klimakvoter og subsidier for å imøtekomme de samme utfordringene. Det virker som regjeringen enten ikke har tatt inn over seg omfanget av avtalen de skrev under i Paris eller så har de en overdreven tiltro til framtidige teknologiske løsninger. Subsidiene regjeringen vil gi bilistene og transportnæringen kan ikke på noen som helst måte redusere CO2-utslippene i den skala som vi har behov for. Man kan ikke forvente at det private i særlig stor grad vil påta seg ansvaret for utslippene sine kun gjennom insentiver. Det er dessverre slik når det gjelder klimapolitikk at pisk fungerer langt bedre enn gulrot.

Klimakvoter har heller ingen effekt på utslipp hjemme, selv om de ser bra ut på papiret. Vi må gjerne fortsette med å investere i reduksjon av andre lands utslipp, og i den forstand er klimakvoter et nyttig redskap, men de bør ikke fungere som hvileputer for å slippe unna det nasjonale ansvaret. Våre utslipp er nøyaktig like høye selv om klimakvotene pynter opp tallene.

Forskning på teknologiske løsninger er selvfølgelig uhyre viktig, og det kan godt være at ny teknologi vil være den eneste veien ut av klimakrisen dersom verdens nasjoner ikke tar de nødvendige grep selv. På den andre siden vet vi ikke hva forskning de neste ti eller tyve år vil bidra med, og derfor er det heller ikke mulig å beregne framtidige utslipp i forhold til dette. For mye tillit til fremtidig teknologi er derfor ikke bare ekstremt risikabelt, men rett og slett ren gambling. Dersom regjeringen ønsker å spille dette spillet bør vi aldri tillate dem å legge våre barn i potten.

 

Det er fortsatt en lang vei å gå for å nå målene som er nedskrevet i Paris-avtalen. Jeg er fullt klar over at endringer ikke skal foregå over natten, og dette er noe avtalen også tar hensyn til gjennom å ha langsiktige mål for de nasjonale klimakuttene. På den andre siden må regjeringen ta inn over seg at dersom den har planer om å oppfylle kravene den frivillig har pålagt seg selv, så må vi også redusere, ikke øke, aktiviteten på norsk sokkel. Det finnes ingen andre oljeproduserende land, gitt våre demokratiske institusjoner, sosialpolitiske ordninger, og ressursgrunnlag, med mer optimalt utgangspunkt for å iverksette planene om å stoppe oljeutvinningen enn Norge. Hvis da selv ikke Norge viser seg å ha viljen til å ta initiativ, hvem skal da gjøre det?

Sitat
Når du reiser til Marokko for å delta på toppmøtet for FNs rammekonvensjon om klimaendringer har du som nordmann overvekt, selv om du i ikke betaler noen avgift i skranken

Klimarettferdighet har fått sin egen dag under klimaforhandlingene!

Del med dine venner